På to hjul fra Bustgaard

Arvid Bustgaards sportsforretning i Voldportgaten i Gamlebyen – et begrep. Kunder fra Østsiden og Vestsiden. I sortimentet: Sortlakkert damesykkel med skjørtenett, 98 kubikk Zündapp med kardangdrift. Victor Emanuel Pettersen slipte skalpellene for dr. Thorvaldsen. Torbjørn Haugli ladet haglpatronene. Han forteller.

14 år gammel begynte jeg i 1936 som volontør i Arvid Bustgaards sportsforretning i Gamlebyen. Volontør betyr frivillig. Det betød også at jeg arbeidet uten lønn den første tiden. Senere fikk jeg tre kroner uka for så å bli forfremmet til fem. Der stabiliserte det seg i lange tider.

Jeg er født på Kvinneklinikken i Oslo, bodde i hovedstaden, på Kølabånn, Kullebunnen eller Kolbotn. Velg sjøl. Far var ansatt i Singer symaskinkompani og skjebnen og ledelsen sendte han etter flere mellomstasjoner til Fredrikstad, der han var ved kontoret i Agentgaten. Først bodde vi på Kjølberg, deretter på Torp.

Jeg begynte i annen klasse for koselige, gamle lærer Kristiansen på Kjølberg. På Torpeskolen var det så ymse. Men etter skoletid akte vi vinterstid på tretofler som vi hadde hogd av hælen på. På sommerstid dro vi med Fram-laget på snekketur. Ledere var Karl Opstad og Rolf Sjø Hansen.

Det var tre klasser i nærmiljøet. Bøndene ble sett på som rike. Så var det de som hadde arbeid på Torpefabrikken. Dem kjente du på lukta. Til sist alle de arbeidsløse som samla seg på brua over Bekken til debatt og diskusjon.

Sjøl var jeg heldig. Far hadde blitt forretningsfører hos Bustgaard og fått meg inn i forretningen. Egentlig hadde Bustgaard startet rett over gata, i kjellerlokalene der det er frisørsalong i dag. Det var før min tid. Da jeg begynte som volontør, var butikken opp trappa og inn døra der Gamlebyen Elektriske holder til i dag.

Selve lokalet er ikke så veldig forandret. Disken sto til venstre når du kom inn, men det var nok atskillig flere hyller med alt fra fotballstøvler til turprimuser. Det fantes også et bakrom, et kontor der far min holdt til. Ved siden av var det en trikotasjeforretning. Hun som eide den, lånte telefon hos oss. Det var kjøpmann Leif Sørensen, med kolonialforretning ut mot vanntroa, som eide gårdskomplekset.

Inn porten var det en trapp opp til leiligheten i annen. Der bodde Arnesen. I bakgården var det staller der bøndene fremdeles satte inn hestene når de var på bytur. Foruten pølsemakeriet, det ene verkstedet til sportsforretningen. En smal trapp opp førte til det andre verkstedet, og på et loft over det igjen var lageret. Vognmann Hansen hentet syklene nede ved brygga dit de kom med frakteskute. Så bar vi dem to trapper opp, nærmere 300 stykker, når våren nærmet seg, og Torsnesveien var blitt tørr og folk begynte å tenke på tråredskap.

Tusenkunstner og teknisk geni

Bak disken kunne du møte eieren sjøl eller frøken Jensen. Andre ansatte i min tid var Kristen Sjøblom, Juel Olsen, Kielland Johansen samt Hans Hunn som sto for det motoriserte. Og sist, men ikke minst, Victor Emanuel Pettersen. Flink, bråsinna og litt av en tusenkunstner og mekanisk geni som hadde nådd langt hvis han hadde fått sjansen til en teknisk utdannelse.

Var det en primus som kranglet eller en parafinovn som ikke varmet, ordnet Victor Emanuel opp. Et spesialoppdrag var å slipe skalpeller til byens sygehus.

Verkstedutstyret var enkelt. Foruten håndverktøy en benkeboremaskin, et gassveiseapparat og en liten dreiebenk. På den laget Victor Emanuel en pistol til meg. Ammunisjonen var tomme trådsneller.

Mye dreide seg om sykkelreparasjoner. Ved siden av å være visergutt, fungerte jeg som det man i dag hadde kalt kundemottager: Noterte på en lapp hva feilen gjaldt. – Dette skal vi nok ordne, frue. Enten det var et dekk med vrien vulst som hadde punktert, eller et hjul som hadde vridd og vrengt seg og måtte bygges om. Slikt lønte det seg å gjøre dengang arbeidslønna var lav.

På vinteren, når det var lite å gjøre ellers på verkstedet, gikk vi i gang med å pusse opp brukte sykler som ble salgsvare når vårsolen blinket i rutene på Nabbetorp.

Arvid Bustgaard var sjefen. Ikke svært høy, litt satt og avgjort med kundetekke. Kundene kom ikke bare fra Østsiden. Det visste ikke minst visergutten som tråkket i vei på sykkelen med skiltet A. Bustgaard, Sportsforretning, Tlf. 2684. På vinteren dro jeg varer på kjelke. Lengste turen gikk til Østre Frydenbergvei.

Bustgaard var religiøst interessert. Først med Kristi menighet, så splittet han ut og dannet Salen i Gamlebyen. Gjendøperkaret ble forarbeidet på verkstedet.

Jeg har en mistanke om at Bustgaard ikke forsto prosentregning. Folk tok gjerne sykkel på avbetaling. Om avbetalingstiden var fem eller ti år, spilte ingen rolle for Bustgaard.

Når det gjaldt å betale hva en skyldte, var vanlige lønnsmottakere mest å stole på. Inn i forretningen på fredagen, frem med portemoneen og femkroningen på disken til herresykkelen til 175 og damesykkelen til 185 var betalt.

Syklene kom fra Maskinhuset i Stavanger. Bustgaard hadde skaffet seg sitt eget merke: Corner. Kvalitetssykler, sorte med rød dekor, lærsete, forkrommet styre og trekantet veske av solid lær til lappesaker og verktøy. Det siste la kundene stor vekt på. Dessuten hadde damesyklene skjørtenett i de vakreste farger.

Lærhjelm, briller og nyrebelte

Bustgaard førte også motorsykler. De minste på 98 ccm var sertifikatfrie. Var du fylt 16, trengte du ikke sertifikat. Motoren var Sachs, og konstruksjonene het Durkopp eller Fenomen. 15 år gammel putret jeg i vei til politisekretær Nordvald Heidel på kammeret i Gamlebyen for å registrere for forretningen. – Hvor gammel er du da, gutten min? Sa Heidel. – 15 sa jeg. – Du får vente et år til, sa Heidel. Det var før synden var kommet til verden.

Inn døren kom en kar fra Skjeberg med rypesekk. Han så ut som en tegning av Aukrust. Karen kjøpte 98 ccm og viklet seg av gårde. Hans Hunn kjørte etter. Mon tro skjebringen mestret sykkelen? I Borgarveien var sykkelen parkert, og eieren i gresset godt i gang med å drikke mer enn øl fra rypesekken.

Den gang avla du motorsykkelprøve for Rasmussen ved å sette deg på sykkelen og kjøre av gårde. Satt du på sykkelen når du kom tilbake, fikk du sertifikat.

Bustgaard hadde større saker: 250, 500 og 750 ccmmaskiner. En sensasjon var Zündappen med kardangdrift og toppventiler. Importør var Sørensen og Balchen i Oslo. Representanten, en bymann fra Oslo, ville ha en prat med meg over en kopp kaffe på Johansen, nå Cewex i Gamlebyen. Jeg var ikke lite stolt.

Til utstyret hørte lærhjelm, briller, nyrebelte og folderik motorsykkeldress i stivt, lerretlignende stoff. Enkelte vandret frem og tilbake i fullt utstyr på Nygaardsgata.

Sidevogn var ikke uvanlig. I den satt kona eller kjæresten eller forloveden på søndagsturen. Harry B. Martinsen (Søderlund) på Nabbetorp hadde sidevogn.

Erling Tangen kjørte et forhistorisk monster av en Indian med høye håndtak. Angell Simensen for som en tornado opp Narntegata på en James.

Helt på slutten ble det bil. Da utvidet Bustgaard, kjøpte hele sidebygningen og rev en del og oppførte huset der Majoren holder til i dag. Bilen var en småbil, av merket Steyr, en austrofascistisk folkevognvariant.

Med kruttet i kassa

Til Bustgaards gesjeft hørte kuler og krutt – det vil si geværer og ammunisjon. Skytevåpen gikk det ikke så mye av, noen haglgeværer av diverse kaliber og salongrifler 0.22.

Dr. Thorvaldsen kjøpte sine haglpatroner ferdig fabrikkerte, av merket Rotweil eller Nittedal. Vi hadde også billigere varianter som vi laget selv, det vil si det var jeg som hadde jobben i butikken. En ferdig patronhylse, så måle opp krutt, så pappskive på, så hagl, så filt og igjen pappskive før jeg sveivet rundt vulsten.

Eneste sikkerhetsforanstaltning var at vi hadde kruttlageret i en svær trekasse som jeg hadde malt KRUTT på, og som sto i Det grunnmurede. I aprildagene 1940 så jeg en tysk soldat hadde halt kassa fram for å bruke den som skriveunderlag.

Krigsutbruddet markerte også begynnelsen på slutten for Bustgaard. I aprildagene malte han et svært, rødt kors på taket på sin Ford V8 og kjørte folk hit og dit. Så forsvant han over til Sverige. Snart stakk soldater fra kaptein Graffs kompani innom og fikk en fotball. De kjedet seg slik.

Far sendte telegram til Sverige. Bustgaard drøyde. Med god grunn. Forretningen var insolvent. Utvidelsen hadde vært for stor, likviditeten for dårlig. Men hver eneste en som skyldte penger til Bustgaard gjorde opp for seg. Det har jeg fra bobestyreren.

Atskillige år etter krigen møtte jeg Bustgaard på gaten. Han var misjonær i Afrika. Sjøl treffer jeg ofte folk som stopper meg. Jeg tar dem ikke i farta. Før det kommer: – Husker du ikke du solgte sykkel til meg hos Bustgaard i Gamlebyen?

Trykt i Demokraten 1996