– Det går fortsatt bra, dr. Andersen

Det går jo bra, dr Andersen, sa overlegen da nybakt kandidat Jens Bartold Andersen tok sin første blindtarm. Det har det også gjort senere. Nylig pensjonert og populær overlege i geriatri har et langt og framifrå yrkesliv bak seg i Hippokrates tjeneste. Det startet da polio ennå var en svøpe, da dr. Einar Schie opererte for tuberkulose, da transplantasjon av nyre og hjerte var en fjern fremtidsdrøm.

Jeg er Traramogutt. Interessen i guttedagene var skog og mark, planter og dyr. Flinke faglærere på Den gule anstalt gjorde realfagene spennende. Olaf Lund var en av dem. Georg Klem lærte oss å bli glad i litteratur og historie. Jeg drømte om å bli lege på en ishavsekspedisjon. Å løse artiumsoppgaver var ikke min sterke side. Et år til på Kristelig Gymnas i Oslo måtte til før jeg kunne ta fatt på doktorskolen.

Første avdeling var anatomi. Professorene Brodal og Jansen var lærere. Vi pugget dag og natt: nervebaner og muskler. Mesteparten er glemt. Ønsket til eksamen var ben, eller arm, fremfor alt ikke hodet. Legemsdelene lå tildekket av et klede. Jeg pekte på noe avlangt noe. Biske professor Brodal smilte. Det var ikke bare hodet, men en god del av ryggraden. Jeg klarte meg bra.

Klinikken var på Ullevål og Rikshospitalet. Morgensamlingen for professor Carl Semb, Ullevål avdeling 3, var halv åtte. En eldre, kvinnelig sykepleier talte oss opp: En, to, tre, fire. De som kom for sent ble skrevet opp. Visitten med overlegen i spissen var lang, lang rekke med studentene nederst ved døren. Men på kveldene hadde vi utetjenester på avdelingene. Eldre leger veiledet oss når vi undersøkte pasientene og skrev journalene.

Strålen sto i veggen

Legendariske professor Olaf Hansen dukket av og til opp. – Gi meg lytteduken, søster, sa Hansen. Søster visste beskjed og kom med silkekledet. Det ble anbrakt på pasientens bryst, og med øret mot silken lyttet professoren etter ulyder. Vi andre måtte nøye oss med stetoskopet.

Professor Hansen presenterte det store diettbordet med mat mot allverdens lidelser. Kavring og skummet melk i tre dager var kur mot vannlatingsbesvær. I min studietid kom de første effektive diuretika: Vanndrivende middel. Strålen sto i veggen.

Magesårpasienter ble satt på hvitt: Fiskeboller opp og fiskepudding i mente. Hjalp ikke det, kom kirurgen med kniven og fjernet deler av eller hele mavesekken. I dag har vi effektive medisiner mot lidelsen.

Som student tjenestegjorde jeg på avdeling 1, epidemiavdelingen på Ullevål, under professor Holst. Poliomyelitt var ennå en svøpe. Det var gjerne unge mennesker som ble syke. Vi hadde flere svære tilfeller. Noen lå i jernlunge. Enkelte døde. I Fredrikstad ble poliopasientene lagt inn på det gamle amtssykehuset som nå er eldresenter. I et utbygg i den ene enden ble det installert et stort badekar der pasientene kunne øve opp lammede ben og armer.

En dag kom overlege Holst inn på avdelingen: – Nå får vi straks resultatene av prøvene med den nye vaksinen i USA. Jeg skal si til så snart jeg får vite noe. Det var Salk-vaksinen som hadde kommet. Sykdommen var overvunnet. Men i mange år lå det respirasjonsinvalide på Sunnås. De måtte være der resten av livet.

Første propedeutiske termin, som det het, var jeg på 9. avdeling på Ullevål. Det var store poster, opp til 28 senger, med pasienter med langt fremskreden tuberkulose. De harket og hostet, blod og slim fløt. Iblant ble pasientene blåst, som vi sa. Jeg har selv utført pneumothorax: Ført inn en hul nål mellom plevra og lungehinnen så trykket ble jevnet ut og lungen klappet sammen.

På 3. avdeling opererte Carl Semb de tuberkuløse. Ribben ble fjernet, så lungen kunne trykkes sammen og settes ut av funksjon. I enkelte tilfeller fjernet man hele lungen. Inngrepet ble også utført under enklere forhold av dr. Einar Schie på Byens Sygehuus i Gamlebyen.

Penicillinet var kommet da jeg begynte å studere. Det ble brukt i skvettdoser: Vi ga 10 000 enheter der vi i dag gir millioner. Mot tuberkulosen hadde det liten eller ingen virkning.

Som student var jeg på St. Josephs sykehus. Dr. Otnes hadde en pasient med nyretuberkulose. Det hadde stått i avisen om et nytt preparat mot tuberkulose, streptomycin. Det hadde ennå ikke kommet til Norge. Pasienten fikk medisinen fra slektninger i USA. Jeg husker jeg sto med pakken i hånden. Pasienten fikk streptomycin og kom seg.

I skinnet fra to lommelykter

På Byens Sygehuus i Gamlebyen var jeg i studietiden laboratoriebror. Engangsutstyr fantes ikke. Snille søster Agnes hjalp meg med å vaske glass og skåler. En gang hadde en spøkefugl slått saft i en urinprøve til en pasient som skulle opereres. Jeg føk opp og slo alarm: – Pasienten har sukkersyke! I elektrikerfaget blir læregutten sendt etter grønn overledning.

Som så mange leger var jeg fascinert av kirurgien: Å gjøre noe med hendene her og nå. Praktisk kirurgisk øvelse ble det lite av i studietiden. De heldigste kom på mindre sykehus der det var større muligheter til å føre kniven. På Byens Sygehuus fikk jeg anledning til å være med på operasjonsstuen. Lungeoperasjonene har jeg nevnt. Dr. Schie utførte også store inngrep i maveregionen. En gang gikk lyset. Vi avsluttet i skinnet fra to lommelykter. Heis fantes ikke i bygningen fra 1864. Når pasienten var sydd igjen, bar vi hun eller han ned på stuen i armene.

Som kandidat slapp jeg til med kniven på egen hånd på Sarpsborg sykehus. Jeg startet på en blindtarmoperasjon. Etter en stund stakk overlege Alf Olsen innom: – Dette går jo bra, dr. Andersen.

Eternarkosen var fæl, men ufarlig. Jeg opplevde den selv da jeg i 1943 som gymnasiast med store mavesmerter ble lagt inn på St. Joseph. Søndag ettermiddag sto dr. Otnes ved sengen i vindjakke og gummistøvler. Masken på og alt ble svart. Jeg våknet uten blindtarm. Senere hadde jeg lest i journalen at den hadde vært råtten og gangrenøs, elendige greier.

Nå var det min tur til å dryppe eterdråpene på masken. – Tell til 10… Noen anestesilege fantes ikke. Ved operasjon i bukhulen var det viktig at narkosen var dyp nok. Var den ikke det, kunne det bli spenninger i bukmusklene. Det hendte at tarmene kom veltende utover operasjonsbordet. Kirurgen fikk dytte dem på plass så godt en formådde.

Det fantes en eneste kunstig nyre i Norge. Den var på kirurgisk avdeling på Rikshospitalet. Ved akutte tilfeller der det var håp om helbredelse, kunne vi gripe til peritoneal dialyse. Vi fylte væske i bukhulen og ga dialyse på den måten. Jeg husker et ungt menneske med kronisk nyresvikt. Vi sto hjelpeløse. Han døde.

I dag har pasientene dialyseapparater hjemme. De får hjelp fra sykehuset til å bruke dem, til de får sykehusplass for nyretransplantasjon. Hadde noen i min studietid snakket om muligheten for å transplantere hjerte, lunger, lever, bukspyttkjertel, ville vi kalt ham en fantast.

De har kyssesyke

Når pasientene døde, så døde de. Jeg tror ikke vi lærte hjertemassasje i studietiden. En sjelden gang satte vi kan hende i gang etter Holger Nielsens metode. Et av de største fremskrittene jeg har opplevd, er den teknikk som blir tatt i bruk, og de rutiner som blir satt i verk når hjertet svikter.

Til tider er det håpløst. På Sarpsborg sykehus fikk vi inn fem mann etter en eksplosjon på Borregaard. To var helt forkullet. En av dem var ved bevissthet, men døde samme kveld. En med store brannsår døde uker senere. To klarte seg.

Jeg spesialiserte meg på indremedisin. Mitt første møte med dr. med., overlege Ole K. Evensen var som pasient. Jeg hadde fått en mystisk sykdom. En lege hadde leukemi i tankene. Etter en kort undersøkelse sa dr. Evensen: – Unge mann, De har kyssesyke.

På Sentralsykehuset hadde jeg mye å gjøre med dr. Evensen. Jeg var postmester og vi gikk visitten sammen: – La De merke til det og det, dr. Andersen? Han hadde et enestående klinisk blikk. På laboratoriet var han sammen med oss ved mikroskopet: – Nå kan dere se her… For meg var han lærer, venn og kollega.

Han ble aldri ferdig med utdannelsen. Jeg møtte han da han var pensjonist: – Har De lest artikkelen om diabetes i siste nummer av Tidskrift for den norske lægeforening? Unge kandidater syntes at han var reservert. Hver enkelt av dem han behandlet, følte seg som dr. Evensens spesielle pasient.

Trykt i Fredriksstad Blad 1996
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling