Det luktet jul i butikken

Gerd Pinnerød har selv drevet kolonialforretning i mange år. Som ungjente startet hun bak disken i Mads Larsens Kolonial i Lislebyveien. Vareutvalget var mangfoldig, kundene var vanlige folk. Før jul duftet det av epler, appelsiner og ferskt bakverk i butikken. Enkelte skjøv en matlapp over disken.

Jeg er født og oppvokst på Lisleby. Far var bestyrer på Lisleby Brug. Mor var fra Selbak. Før hun traff far, hadde hun vært lærejente i Selbak Handelsforretning. Da mor og far hadde vært gift en to, tre år, fikk mor lyst til å stå bak en disk igjen. I 1922 kjøpte far og mor Lislebyveien 156. Det er en treetasjes gård rett overfor Høyomgården. I tredje etasje bodde familien Davidsen. Bror til far hadde leiligheten i annen etasje. I første var det langstrakte butikklokalet med tre store vinduer mot gaten. Selv var jeg en av to jenter fra strøket som fikk fortsette på Middelskolen og handelsskolen, men i skoleferien og foran de store høytidene ekspederte jeg i forretningen.

Mads Larsens Kolonial var landhandel. Vi førte alt fra underbukser og strikk til farin og seikaker. De første årene sto mor bak disken. Senere styrte hun det mer på avstand, med Dagmar Larsen som butikkbestyrerinne og tante Astrid Mathiesen som flink medhjelper.

Kundene var vanlige arbeidsfolk fra Lislebyfjellet og Lislebystranda. Over døra ringte det i bjella når noen kom inn. Langs ene veggen sto stoler der Dorothea, Hermine, Ågot og Gusta kunne slå av en prat om arbeidsledigheten, og om siste møte i misjonsforeningen borte på losjelokalet.

Nærmeste konkurrenter var Solberg Tobiessen og Ole Hansen Kolonial.

En desiliter kaffefløte, takk!

Vegg i vegg med butikklokalet lå kontoret. Der inne hang telefonen: – Mads Larsens kolonial, værsågod! Ofte kom folk fra strøket inn, la tiøringen på disken og sveivet og ropte. – Er det Margit på Sentralen? Du hører hvem det er, jeg skal prate et par ord med tanta mi.

Bak butikklokalet var lagrene. Et av dem var hogd inn i selve Lislebyfjellet. Der inne sto fløte- og melkespannene. Melken fikk vi tilkjørt i 50 liters spann fra Nøkleby Meieri som ligger der Real Pensel er i dag. Bøndene kom med melka på trille om sommeren og med slede om vinteren. Når Jon Karlsen kom kjørende, hendte det at vi ungene fikk sitte på et stykke.

Nesten alt vi solgte ble øst opp av spann eller veid på vekta på disken. Var det mer enn en kilo, måtte jeg sette på lodder. Konene kom med melkespann på en eller to liter eller en sjelden gang fem, hvis det var mange unger hjemme. Jeg øste opp nysilt fra det store melkespannet. De fleste kjøpte skummet for det var noen øre rimeligere. Kaffe- eller kremfløte hentet folk i et glass eller et lite spann. – Få en desiliter kaffefløte a’ deg, Gerd. Svigerinna mi kommer på besøk i dag.

Ute på lageret sto sekker med farin, mel, erter, potetmel og brødmel, og svære bøler med hvetekorn og knust og hel mais. Folk holdt høner og et par griser. Den ene gikk til hypoteklånet, den andre ga juleflesket. Folk måtte snu på skillingen og kjøpte i smått. Fem kilo mais var en stor bestilling.

Vi solgte mye rug- og hvetemel. Rundt i husene var det bakerovn, og mange bakte brød hjemme. Det forekom at konene kom inn i butikken med kakeoppskriften på en papirlapp: – Kan du veie opp 250 gram hvetemel, 100 gram farin og 2 hekto smør? En kunde kom inn og skulle kort og godt ha veid opp til krumkaker. Etter hvert lærte jeg at melet og farinen skulle veie like mye som de tre eggene. En måtte være flink til å regne mål og vekt, legge sammen og trekke fra. Pengene hadde vi i en skuff under disken.

30 øre boksen, tre for en krone

Hver morgen kom brødkjøreren fra Richvoldsen. Rett før jul fikk vi handlelister fra en del av kundene. Grytidlig julaftens morgen var vi i butikken for å pakke inn brød og loff og vørtekaker og hvetekaker og skrive navn på pakkene. Hvis folk ikke kunne hente sjøl, tråkket Jon Evensen i vei med pakkene i kørja på varesykkelen oppover og nedover Lislebyveien.

Folk brukte mye sirup på brødet. Når vi tappet fra tønna på lageret, måtte vi ofte ut igjen for å ekspedere. Vi la tappen på disken, men likevel hendte det vi glemte oss og sirupen rant utover hele lagergulvet.

Nøkkelosten, goudaen og gjetosten hadde vi i glasskapet på disken. Før jul hendte det nok at det dukket opp rød edamer, men den gikk det ikke mye av. Den var i dyreste laget for folk flest.

Den salte pølsa skar vi opp på oppskjærmaskin. Svinghjulet var tungt som bare fy. Sardiner i olje eller tomat het Norway Brand og hadde en viking på pakken. En gang hadde far klekket ut at han skulle ha tilbud. På plakater i vinduene mot Lislebyveien stod det: Leverpostei kr 0,30 for boksen. 3 bokser for en krone. Den husket folk i en del år.

Et utlegg, takk!

Hverdagsmiddagene var gjerne fiskeboller eller seikaker eller lungemos eller røkte pølser eller salt sild som jeg fisket opp fra tønna med den digre treklypa.

Utover på tredvetallet hadde bror til far utdannet seg til pølsemaker. Han innrettet kjøttbutikken sin i rommet som var blitt brukt til kontor. Det var også inngang fra kolonialbutikken. Folk gløttet på døra og lot seg friste av et fint stykke suppekjøtt eller en skinkestek hvis jula sto for døra og de ikke hadde gris selv.

Enkelte ville ha lutefisk til julemiddagen. Mor laget den i stand i bryggerhuset hjemme. Fisken lå i digre trebaljer og ble lempet fra den ene balja til den andre. Det sto på en åtte dagers tid og vannet var iskaldt og det luktet fælt.

Det var jentene og konene som handlet. Karene kom innom på fredagen for å kjøpe seg et par øl og røyk. Ungdommen kjøpte gjerne Teddy enkeltvis fra åpnet pakke. Ellers gikk det mye i Tiedemanns Karva Bla’ med barsk fisker på lokket. De stødigere karene på bruket tygde skrå. Skråtobakken lå i en innsauset skuff sammen med kniven til å skjære av.

Olaf inn døra: – Så var det et utlegg, da, frøken. Jeg: – ??? Etter hvert lærte jeg: Skråtobakken kom i firkanta pakker med papir rundt. Vi tok av papiret og dro ut tobakken. Det som var ytterst og tørrest ville Olaf ha. Neste kunde ville kanskje ha en bit av innlegget som var innerst og saftigst.

Ennå ble det brukt parafin i primus og lykter. På lageret stod tønna med pumpe og måleglass. Trengte gården eller huset et strøk maling, målte vi opp linolje: En eller to eller tre liter. Zinkhvittfargen til å blande i linoljen veide vi opp på vekta.

Vi hadde klær for liten og for stor. Trøyer og underbukser uten ekstravaganser, med solid strikk i livet. Brune strømper, ditto gummisko, busserull til far og metervare til mor, for rundt i husene surret Singermaskinene.

Blomstret bomullsstoff til forkle og rutet til skjorter og mollskinn til bukser: – For han Per er så fæl til å slite buksebaken på sommeren.

På disken stod glassylinderen med sukkertøy: Bringebær, silkeputer og Kongen av Danmark. Noen ville helst ha kandissukker som vi hadde i skuffen og hogg biter av med den vesle hammeren til det bruket.

Kan du skrive en lapp?

Før jul pyntet vi vinduene med glitter og grønt. Det luktet epler og appelsin og ferskt bakverk, og på disken sto små trekasser med svisker, aprikoser og rosiner. Julaften ga vi gjerne litt attpå. Et kremmerhus sukkertøy eller en plate kokesjokolade med takk for året som hadde gått.

Mange på Lisleby var arbeidsledige. Da vi overtok vår egen forretning i 1940, fant vi obligasjoner etter de som hadde drevet før oss. Folk hadde måttet sette husene sine i pant for matgjeld.

Ofte hadde de ikke penger: – Kan du skrive på en lapp, så betaler jeg til uka? Neste uke var det fremdeles smalhans i pungen: – Du får være så snill å skrive en ny lapp, så betaler jeg den gamle til uka.

Noen måtte gå til fattigforstanderen og hente matlappen. Det kunne være en anvisning på varer for 10 kroner uka for en familie. De skygget unna når det var mye folk i butikken. Var det mer glissent ved disken, kom de med seddelen: Sild, poteter, lungemos, sirup.

Hos enkelte var det ren nød. Før jul gikk syke- og menighetspleien til de som hadde det vanskeligst. En kone kom hjem til oss. Hun gråt. Det var åtte barn, ikke hadde de mat og ikke hadde de klær. Hva skulle hun gjøre?

Trykt i Demokraten 1994