Noen raste, andre krøp

Oddvar Halvorsen, senere sivilforsvarsadjutant, etter krigen i landssvikavdelingen i Fredrikstad. Med Haberstroh, Dargel, Heinrichs og deres norske hjelpere ansikt til ansikt ved avhørsbordet. Noen prøvde med trusler, andre med smisk. – De fleste er borte nå. Men ennå kan jeg møte folk som snur seg vekk når de ser meg på gata.

Vi lå i Hamburg. Det var vinter, rett innunder jul, jeg drev på med en blåselampe på dekk. En kar roper fra kaia: – Har du lyst til å bli med på tur i morra? – Jeg har ingen penger. – Vi henter deg når du er ferdig om bord.

Neste dag var det opp på et lastebilplan, under presenningen sammen med sjøfolk fra andre båter. Ferden går langs Rhinen. Slott over slott seg bygget, høye fjell, høyere enn Apenesfjellet. Stans: Vertshus, øl, dram og mat. Det bryter løs: – Sieg Heil, armer i været og Horst Wessel Lied. Øynene skinte, jeg syntes det var uhyggelig. Jeg hadde lest i Smaalenenes Social-Demokrat om Ossietsky. Her hadde jeg svineriet rett inn på livet.

Jeg er født på Apenesfjellet i 1917. Åtte dagers sommerferie om bord på drabåten Opsund der far er maskinist, var ikke til å grine på nesa av. Til gjengjeld måtte jeg krype inn i kjelen på høsten når det var kjelesjau, og maskinisten var blitt for drøy i magemålet.

På St. Croix skole dunket læreren takten med pekestokken mens vi skrev m og n i skjønnskriftboka. Rett før middag plystret guttehjemsgutt Arne utafor: – Kommer’n Odd ut? – Kom inn og få deg en matbit, gutt, sa mor.

Kristian Jansen på Middelskolen bodde på Apenesfjellet. Vi hadde følge til skolen. – Blir jeg hørt i dag, da, lærer? spurte jeg. – Har du lest på leksa, da? – Ja, svarte jeg og var ærlig.

Køen med arbeidsledige strakk seg fra arbeidskontoret og ned i Nygaardsgata. Det var familiefedre i flokken. Jeg fikk julejobb hos Anton Olsen og var hjemme på julaftenen klokka ni.

Flaks og frekkhet skaffet meg hyre. I 1939 malte vi norske flagg på siden av MS Taronga. 9. april lå vi utenfor norskekysten med tyske fly dundrende over oss. Lasten på 10 000 tonn korn kom tyskerne til gode.

Under krigen ble det litt til og fra i Larvik, Trondheim og Fredrikstad. Jeg spikret trebruer, fant meg en kone og sørget for at en tysk ingeniør fra Sudetengau kom seg over til Sverige. Han lovte å skrive. Jeg hørte aldri et ord.

Synd på tyskertøsene

I mai 1945 sto jeg uten noe spesielt å gjøre. – Det skal være et kurs for folk som vil inn i politiet. Meld deg på, du, sa Ragnar, min yngre bror.

Stedet var Turnhallen. Flere av lærerne var svenske politifolk. De var meget dyktige. I min klasse kunne vi være en 20-25 stykker. Mange hadde vært med i Milorg. Hans Hansen, målmann i FFK, var med og en fremragende skøyteløper fra Lisleby, som jeg ikke husker navnet på.

Vi hadde rektor Klem i norsk. Flere slet med rettskrivningen og da og når og å og og. Avhørsteknikk var hovedfag. En skulle lese opp en fortelling med poeng i og så skulle vi skrive ned det vi hadde hørt. Var det ikke noe skikkelig poeng, laget jeg det sjøl.

Vi skjøt med Walther-pistol på regimentsmyra og trente i massetjeneste: Å sperre av gater og torv når menneskemengder var i opprør. Uniformen fikk vi fra England. Svarte ulldresser og tilsvarende pannekakeluer som hadde blitt brukt av Civil Defence.

Helst ville jeg vært på kammeret under gamle Korum. Det var en flink politimann. Han kunne og visste at jeg hadde medfølelse med de som hadde kommet på skråplanet. Men jeg kom i landssvikavdelingen, under Olaf Hansen fra Gamlebyen. Han var flink til å prate for seg.

Øverste sjef skulle være en engelskmann fra Secret Service som innlosjerte seg i det tidligere Gestapohovedkvarteret i Shippinggården. Han var en tullebukk som drakk seg full og skjøt med pistol ut over elva. Fordi jeg hadde middelskoleeksamen, ble jeg satt til å forhøre gestapofolk og deres norske hjelpere.

Aussendienststelle for Østfold var i Fredrikstad, så etterforskningsarbeidet var konsentrert der. Svært mange av gestapofolkene satt i perioder i fengslet i Gamlebyen. Jeg dro over, avhørte dem i cella eller i rettssalen i annen etasje. Fagerås skrev på maskin.

Hadde jeg problemer med konjunktivene, fikk jeg hjelp av en norsk fange som var god i tysk. Vi tok dem inn, en og en, mens resten sto og ventet utenfor med nesa mot veggen.

En forhørsleder må ikke spille bøs. Når de fikk fortrolighet, tillit til deg, kom forklaringen. De fleste var feige, redd, av og til krypende. Det var Hr. polizeipräsident opp av stolper og ned ad vegger. Når de blånektet, kunne vi konfrontere dem med ofrene.

En kar, en nordmann, hadde vært i fangeleiren i Korgen. Han skulle ha skutt fanger. Jeg dro oppover og forhørte både russere og serbere. Vi arresterte karen, han bodde her i distriktet. Vi dro ut, en kar til og jeg. Vi traff kona, mye eldre enn han. – Nei, han Per var i skogen. Så kommer han ruslende, øksa på nakken. Milorg-folk dro alltid med seg svære revolvere. Vanligvis gikk jeg ubevæpnet. Nå hadde vi en pistol på deling, men jeg vet ikke om vi hadde tort å bruke den. Han fulgte villig med.

Bare vent til jeg slipper ut!

Konfrontasjonen var på Victoria terrasse i Oslo. 10 stykker blir stilt opp, så kommer den tidligere fangen, går langs rekken, inn til oss i siderommet. – Det er nr. 8. Jeg syntes slike konfrontasjoner var triste saker å være med på.

Enkelte slo seg helt rebelske under avhøret, kom med trusler. En tidligere fyrbøter fra Hamburg, lav panne, blomkålører, brekknese, hadde kone i Tyskland og kjæreste i Norge. Han raste: – Bare vent til jeg kommer ut, skal jeg ta deg! Du er ikke fem sure sild verdt.

Personlige motsetninger kunne blande seg inn i etterforskningen. Telefonen ringte: – Hvem jeg er får du ikke vite, men jeg forteller det og det om den og den. Jeg ga beskjed om at hvis de hadde noe å si, fikk de komme ned på kammeret.

Vi hadde med de lokale slabbedaskene å gjøre: Heinrichs i Halden, Wieser, Dargel og Haberstroh her i byen. Heinrichs i Halden var den farligste. Slu, lumsk, ga ikke ved dørene. Et par norske gutter der nede hadde prøvd å bløffe Gestapo. Heinrichs hadde ikke latt seg lure.

Haberstroh hadde prøvd å stikke seg bort blant Wehrmacht. Han ble funnet i en leir ved Elverum. Han ble satt på Akershus, og vi dro inn for å hente han. Norske nazister satt og ordnet kartoteket. Ganggutten som førte oss til Haberstroh var Knutinge Kaas, kanskje den verste av de norske torturistene.

Jeg var også nede i et fangehull, godt under jorden. Der var det fem jenter som hadde stått i med tyskerne. Nå var de skamklipte tyskertøser. Jeg syntes synd på dem.

Haberstroh var typen på en gestapobølle. Tyrenakke, svær munn. Han buldret i vei når han snakket. Han minte om Vielgeschrey hos Holberg. Før krigen hadde han vært fullmektig i et landhandleri. I det første angrepet mot Sovjet hadde han vært med og fått Das Eiserne Kreuz, zweite Klasse. Jeg fikk dekorasjonen av ham. Jeg har den ennå. Han satt i Gamlebyen. Rett innunder jul ringer en av de gamle fengselsbetjentene over: – Halvorsen, kan De komme, Haberstroh har slått seg vrang.

Han gråt, raste og truet. – Ich soll mich strangulieren! – Doktor kan jeg hente, sa jeg, men ut tror jeg ikke du kommer. Men vi kan prøve å få deg tilbake til Akershus. – Nein, nein, nein! skrek Haberstroh.

Flere år senere fikk jeg kort fra Haberstroh i Tyskland. Han takket meg for god behandling.

Fehmer imponerte

I forbindelse med Østfoldsakene var jeg ofte inne i Oslo og avhørte toppgarnityret i NS: ministrene Fuglesang og Riisnæs, politipresident Askvig.

Riisnæs var gærn, det er min oppfatning. Askvig lå ikke langt etter. – Min kone har hatt fødselsdag, sa han, nå har de vært hjemme hos henne og beslaglagt bløtkaken.

Overgrep mot tyskere og nazister forekom. De kan ikke sammenlignes med nazistenes systematiske bestialitet. Selv har jeg bare opplevd det en gang. Det var i Oslo, fem mann står utenfor på gangen, med ansiktet mot veggen og venter på avhør. De skulle stå helt stille med en fingers avstand mellom nesetipp og vegg. En rører et øyeblikk på seg, en liten sprett av en fengselsbetjent hopper opp og drar til ham i ansiktet. Mannen reagere ikke. Det var Fehmer.

Fehmer imponerte meg. Fangene gikk i gamle, norske, grågrønne uniformer. Fehmer klarte å føre seg i antrekket. Han var lynende intelligent og det man før i tiden kalte et flott mannfolk. Han la ikke skjul på noe. Bare når det gjaldt kvinner, var han taus, gentleman, ville ikke ut med noen navn.

Til jobben hørte å møte i retten. Heinrichs sto for lagmannsrett i Sarpsborg. I en pause kommer han bort: – Tror De det blir dødsdom? Jeg unnvek, sa noe om at det er umulig for meg å svare på. Han ble dømt til døden, men benådet.

På Møllergaten 19 kom Quisling mot meg i gangen. Jeg syntes det var rart å stå ansikt til ansikt med en hvis tid snart var ute.

Ti mann ved hvert politikammer ble plukket ut. Av dem ble ti igjen plukket ut til eksekusjonspelotongen.

Senere ble jeg satt til å ta meg av økonomisk landssvik. Den byllen fikk vi ikke hull på. Mange verft reparerte tyske båter. De sa at de var blitt truet. Jeg tror ikke på alle truslene.

***

Det er mange år siden. De fleste som jeg hadde overfor meg ved avhørene, er borte. Men ennå møter jeg folk i byen som snur seg og får det travelt med å stirre inn i et butikkvindu.

Trykt i Demokraten 1996