Ta Blåveispiken’a, Øivind

Gropa i Selbak, Bastion i Gamlebyen, Folkvang, Valhalla, Folkets Hus. Øivind Dahl med gitar og sangstemme og skrøner og sprell. Stormpopulær entertainer før ordet var oppfunnet. Arrangør av skjønnhetskonkurranser for dameben og eggeløp for barn. – En dag så jeg meg sjøl utafra, sier Øivind.

Hvis du trekker fra den første uka mi på Selbak, er jeg Nabbetorpgutt. Barndommen var løkka, losjen, skolen, Øssia.

Som øverstetemplar i barnelosjen bar jeg fulle regalier. Vi stussa når gamlekara med pipa i kjeften krevde løftet om avhold fra tobakk.

På skolen hadde vi stor respekt for frøken Wille som leda flokken til 17. maigudstjenesten i Gamlebyen. På vinteren hadde vi sklie i Skakkeløkka. På sommeren studerte vi rottelivet på haugen. Det ligger to pene, små hus i dag.

På banen rulla fotballen. Gamlekara, Hans og Gunnar Hansen, Arthur Magnussen, Kjell Mikkelsen, Jon Andersen, far min og flere trilla grus til glede for nye generasjoner. Bror min spilte på lag med Egil Drillo Olsen.

Folk sa at jeg hadde en lys, pen stemme. Guttungen ble døtta fram støtt: – Ta Blåveispiken, ‘a, Øivind. De yndige små musene hørte også til repertoaret. Det fantes noe som het Fredrikstad Friundervisning. De holdt gitarkurs på Den gule anstalt. Læreren min var nabbetorpgutt, av Baltzersane, het Håkon og var bælflink.

Debuten tror jeg var på Bromessa. Kjell Thue dro fram ukjente talenter med skjelv i knea. Ordna forhold ble det da jeg 15 år gammel ble ansatt i Lerfalds Tivoli. Standplass: Gropa på Selbak. Jobb: Å passe apparathallen. – Se etter at gærningene ikke slår i stykker apparatene, sa Lerfald. En dag får tivolisjefen viktig telefon fra Oslo: – Du, Øivind, sier Lerfald, stikk inn imens og ta mikrofonen og rop ut varebasaren.

Østsidens peneste ben

Ansikt til ansikt er jeg et ganske unnselig menneske. Med mikrofon i handa foran hundrevis av mer eller mindre sambygdinger var det noe ganske annet.

– Kom igjen, folkens, masser å vinne, byd lykken hånden! Grønt er håpets farge og rødt er kjærlighetens, ikke sant, frøken i første rad der nede. Og du, Henrik, jeg ser deg nok, ikke stå og trøkk, kom og kjøpt lodder, jeg har bare tre, fire igjen! Lydstyrken var på topp, og senere fikk jeg høre at jeg forstyrra salmesangen i Sion, men de hadde bestemt seg til å be for meg.

Skravla gikk og tre hjul snurra og folk vant: Plastpuffer fylt med møle som ble tunge som fy ble det regn på hjemveien. Teddybjørner gode å kose med, spisebestikk til 11 stykker pluss svigermor, klokke til å ha på kaminhylla, og jeg vet ikke hva.

Lerfald var raus med varene. Dertil en knakende kjekk kar som hadde orden på sysaker og pengesaker. Han tok vare på folka sine: Svigerfar Bjørnland, kona Irma, vognmann Eriksen og jeg som femte hjul på vogna.

Gropa på Selbak var vidunderet. Ei gammel teglverksgrop, til hverdag fotballplass, på forsommeren med Lerfalds Tivoli. Folk i gata malte gjerdene sine når tivoli var i anmarsj. Publikum kom i snekker, med ferja over elva, fra Hauge og Selbak, på bena fra Torp, med sykkel fra Gamlebyen. Mannen svingte seg i den svaie masta, Skiffel-Joe tråkka enhjulssykkel mens han spilte munnspill og gitar. Jubelgutta fra Torp, Roald og Johnny, sang Hvalfangervalsen. Sjøl tok jeg Goodnight, Irene til eget gitarakkompagnement.

Pause: Hvem har Østsidens peneste ben? Over scenen var rigga opp presenning nummerert fra 1 til 10. Bak presenningen stramme damer som heiste skjørtekanten passe opp. Nr. 8 vant. Det ble skumla om at en lokal lobby hadde dratt kjensel på skjørtet. Så knekte Hoffs orkester til igjen til klokka ble tolv og Si du er min i denne aftenstund.

Lerfald pleide alltid å gi ferjekællen litt ekstra for overtidskjøringa.

Utpå sommeren flytta vi over til Bastion, mot gjerdet til Kommandantboligen og scenen i ene enden så vi ut mot vollene. Røde Kors sto for arrangementet. Karlsen og Hansen, to eldre ungkarer som brant for den gode sak, rusla rundt og så at alt var som det skulle være.

Artister fra nær og fjern sto på scenen. Jeg introduserte: – Mine damer og herrer, vår alles Bjørg og Per Gunnar. Zanzibar, hvor er vel det, sang folk med i refrenget. Lille Fredrik, barnestjerne fra Gressvik, gjorde stor lykke. Tryllekunstneren dro kaniner opp av hatten. Jeg så mer enn jeg skulle fra plassen min bak scenen.

Det er vel surmelk?

Utafra kom de: Ingrid Jacobsen med sangstemme og Jackie Bülow med de to dukkene. Bülow tok seg alltid tid til å preke med guttungen. Om artistlivet, om sorger og gleder, om fulle hus og glisne benkerader.

Vi hadde ofte problemer med ledningen til høyttaleren. Øra slo inn med sending til sjøfolk på de syv hav. Jeg til å mikse og ordne. Den ene dukka til Bülow: – Hva er det guttungen driver med? Dukke 2: – Du skjønner vel han har lang ledning.

Enkelte somre flytta vi over til Kongsten. Dit kom hele Chat Noir-revyen: Book Jensen med handa til lua. Joachim Holst Jensen med knert og reisevenninne, Carsten Byhring, Dan Fosse, de var der alle sammen.

På søndagen var det familiekveld. Ungene på scenen og jeg ordna konkurranser: Hinke på ett ben, bære med seg mest brus, kaste med bløtkaker, løpe med egg, synge Sov dukkelise. Spente foreldre fulgte sine håpefulle fra første rad.

Flere ganger dro vi til Farsund, med Kjell Gustavsen hos Skaarberg som transportsjef. En lørdagskveld hadde vi nærmere 10 000 foran scenen. Kveldens vinner og dronning i karnevalskonkurransen var kledd i kjole av melkekapsler. De over bryststykket var røde. I all min uskyld peker jeg: – Det der er vel surmelk? Brøl fra de 10 000.

Hva holder jeg egentlig på med?

Ved siden av hjalp jeg far i rørleggerfaget, gikk på aften- og handelsskole og dro rundt med gitaren og underholdt. Entertainer heter det visst på engelsk. Det kunne være på losjen eller på møter til AUF. Uka var fullbooka. Mandag på Folkets Hus, tirsdag på Fjellhøy, onsdag på Hygga, torsdag på Folkvang…

Jeg fortalte skrøner og historier jeg hadde hørt eller lest. Innimellom spilte jeg og sang, på enmannshånd eller sammen med orkesteret. Det gikk mye på sånne Rose-greier: Evensen og svigermor og kjerringa og jeg. Folk klappa, og det greide seg for en amatør. Gutta i orkesteret, Hellstrøm og Edgar Svendsen, det var proffe karer, det var et helt annet nivå enn mitt.

Rocken begynte å ligge i lufta. Å spille rockgitar var for avansert for meg. Men litt rocka sang ble lagt inn i repertoaret.

Jeg vanka i Verdandi, med ildsjeler som Zakken Pettersen og skredder Wilhelmsen. Der oppsto ideen: Rockeshow i Biblioteket. Jeg skulle være konferansier. Da jeg kom til døra, fikk jeg hånda til vaktmesteren på brystet: Det er fullt. – Slipper jeg ikke inn, sa jeg, så blir det ikke konsert. Rubinstein hadde lånt jakka mi med gullstriper i. Han og Berit dansa rock’n roll på scenen. Noen publikummere dansa på stolene for det hadde de sett at de hadde gjort på film.

Jeg reiste mye rundt i Østfold. I Askim var jeg mye for på fabrikken var det mange fagforeninger som hadde fest. Neste kveld sto jeg på scenen i Sarpsborg. Kai og lager hadde 75-års jubileum. Plutselig var det som jeg så meg sjøl utafra: Hva er det egentlig du holder på med? Kort og godt, jeg fant veien til Gud. Kanskje det var bønnen til Sionfolka som virka, jeg vet ikke.

Jeg la om stilen. Rørlegger først, så underholder. La det være sagt: Det er ikke forbudt for kristne å le og ha det gøy. Du behøver ikke legge ansiktet i de tristeste folder fordi du går i forsamlingen.

Arthur Arntzen hadde i lange tider stått for bygdedagene. Nå prata jeg med Arthur. Vi forandra litt på det, kalte det Borge-dagene. Det var på den tida vi hadde ordførere som kunne tåle en spøk og være med på en konkurranse. Vi rigga til på scenen: To fjernsynskameraer på liksom. NRK-mikrofon hadde jeg fått låne av Seljevold i Gamlebyen. Juryen satt i Oslo: Lønning, Wesenlund, Juster. Jeg narra hele Selbak. Geir Fosvold var alle tre.

Lønning skarrer i høyttaleren: – Jeg ser du står der, Øivind. Skal vi begynne? Det gjorde vi. Rolf Gjermundsen sang Old Man River, Arne Øren De gamle har det godt, Erik Nilsen foredro Vill ni se en stjärna, se på mej. Kjell Nygaard og Roald Halvorsen sang duett og hva Thøgersen sang, har jeg glemt. Jeg konferansierte, mens tante kløp onkelen min i armen: – Ti stille, ser du ikke at’n Øivind snakker med Juster!

Til sist dukka Geir Fosvold fram fra kulissene. Er det ikke tablå det heter?

Trykt i Demokraten 1996