Delikatesser i Bakgata

I. Sannerud: Byens beste fiskepudding, mente mange. Dessuten syltelabber, rull, kjøttpudding, kjøttboller, sylte, lungemos, alt håndlagd med omtanke i bryggerhuset i Oredalen.
– Mor Inga var et enestående arbeidsjern, husker datteren Jorunn Akselsen.

Det sto I. Sannerud på skiltet. Inga, mor min, kom fra Sannerød i Våler. Broren hennes begynte å skrive navnet med u.

Inngangen til delikatessebutikken var mot hjørnet til den smale tranga inn fra Bakgata. Før hadde det vært en leilighet i lokalet. På disken sto oppskjærmaskinen til å sveive. Foran disken sto et bord og et par stoler. Enkelte kunder ville ha et glass melk i all hast. Bak disken var det hyller opp til taket.

Fiskepuddingen sto på marmor for å holde seg fersk. På fatene lå blodpudding, kjøttpudding, sylte og rull. Ved den ene veggen sto isskapet som broren min hadde laget. På toppen lå isblokka fra dammen hjemme. Det kalde vannet rislet ned langs veggene i skapet og ned i trauet på bunnen.

Bak disken sto søsteren min, Laura, og Inga. Inga var en av de to av barna til mors bror og kona hans. Mor hadde tatt til seg barna da begge foreldrene døde av tuberkulose. Selv var vi fire gutter og to jenter. Jeg skulle egentlig ha vært gutt og hett Lars Johan etter bestefar. Far kalte meg Joar Linneagutten helt til jeg begynte på skolen.

24 år gammel hadde mor kommet fra Råde og startet fiskematbutikk. Først lå den i Glemmengata. Far kom fra Lindås utenfor Bergen. Han bodde på hybel i Tobiasstredet, arbeidet på Verste og kjøpte mat i all hast hos mor. Etter tredje fiskekaka var de forelsket.

Far var lei bråket på Værste. De giftet seg og kjøpte småbruket nest øverst i Oredalen. Før hadde det vært husmannsplass under Hjørnerød. Aller øverst lå Myra. Der bodde Ernst Olsen som hadde 40 mål, mange barn og tutgrammofon.

Eiendommen vår var på 10 mål og strekte seg til Barbertoppen. Der samlet folk seg påskemorgen for å se sola danse. Like ved toppen var en myr der vi fant molter hvis vi hadde flaks. Ikke langt derfra var hulen til Apekatten. Apekatten var advokat, bar en sekk på ryggen, hadde krum nese og øyne som gnistret. Vi var redde for Apekatten.

Haakon den 7. spiste gås fra Oredalen

Det var vi ikke for vandrelærer Kjenn. Han kom til gårds med gode råd og vink til bøndene.

Vi hadde høns, ender, kalkuner, griser og gjess som kløp oss i bena. Gjessene solgte mor til Karl A. Jensen i Kristiania. Far fortalte at da kong Haakon spiste festmiddag i Phoenix i 1908, fikk majesteten gås fra Oredalen.

Under første verdenskrig forpaktet foreldrene mine jordene helt ned til Kniple. Der gikk kuene våre på beite. Mor trengte melk til fiskematen. Dokka var gammel og snill. Når kuene skulle hjem til kvelds, fikk jeg ri på ryggen til Dokka.

Hesten vår het Blakken og kom fra bestefar i Våler. Far hadde vært i byen og spente fra sluffa eller vogna. Vi satt på kjøkkenet og hørte tramp, tramp, av hestehover i gangen og dunk, dunk av hestemulen på døra. Blakken krevde brødskalken sin.

Fylkesgartner Schie hadde anlagt haven. Der var Åkerø og Gravenstein og stikkelsbær og rips og solbær. Søstrene mine var flinkere til å plukke enn jeg. Saften solgte mor i butikken i byen. Om sommerkveldene satt vi i syrinlysthuset og så ettermiddagssola skinne på fjellet.

Mange var arbeidsledige. De kom til far og spurte om han hadde en jobb til dem. K. B. Olsen fra Vestre Frydenbergvei hogg alle gjerdestolpene våre i sten. Han satt rett som en linjal ved middagsbordet, selv når han spiste suppe. Men han var jo svensk.

Ernst Olsen hadde leid bort fjell til Fredrikstad Granittkompani. De kjørte lass med gatesten og kantsten med syv hester foran ned Oredalen. Vannet samlet seg i de dype hjulsporene.

Ordentlig kjørevei var det bare til transformatoren til Hafslund. Videre slynget kjerreveien seg til høyre og venstre langs fjellsiden oppover mot oss. Veilys fantes ikke. Det tuslet og raslet alltid i mørket i Barberklova.

Mor fikk kasser med hyse fra Trondheim. Bakkehaugen hentet fiskekassene på jernbanen. Ved transformatoren ventet far med Blakken og kjørte kassene hjem på gården. På vår og høst var det veldig sølete. – Du må ha svevd, sa mor, da sorte Paula kom tørrskodd hjem.

Uhyggelig med grise- og kuhodene

Før min tid hadde mor stampet fiskefarsen i en svær morter av marmor. Nå hadde hun fått hurtighakke i bryggerhuset hjemme der hun laget alt som ble solgt i butikken. I bryggerhuset var det butter og kar og syltepresse og en diger bryggepanne som mor kokte kjøttet i.

Mor var i butikken bare på lørdag. Da gjorde hun også innkjøp på torvet. – Jeg vil være mest mulig hjemme hos familien min, sa mor.

Vi barna hjalp til. Mor hadde lært oss å flekke og filetere fisken. Foran høytidene var det mye å gjøre. Fiskepudding med reker eller kaperssaus før steken var festmat. Enkelte kunder kom med egne former med krumelurer på.

Kolonialvarer kjøpte mor fra Hans Nilsen på Det glade hjørnet. Margarinen het Løve. Den kom i små trekasser med en blid dyrenes konge på lokket.

Mor fikk oksesider fra Forsetlund. Hun kokte den i bryggepanna, skar opp og presset rull. På bordet lå Marie Bloms Husholdlære. Jeg syntes det var uhyggelig med grise- og kuhodene som kom fra slakteren. Mor delte dem, kokte dem, hakket opp kjøttet og brukte det i lungemosen. Mor var et jern til å arbeide. – Dere når aldri så langt som mor deres, pleide far å si til oss barna.

Fra butikken i Glemmengata 5 husker jeg den mørke kjelleren. Den var nifs. En tid hadde mor ølbevilling. Nede i kjelleren hadde hun ølkurvene av tre med jernhåndtak. Ølflaskene hadde vanlige korker. Etter en tid sluttet hun med å selge øl. Bror min skjønte ikke hvorfor hun gjorde det. – Du skjønner, sa mor, jeg så hvordan ukelønna gikk til øl istedenfor til mat og klær.

Den dag i dag hender det at folk sier til meg: – Mora di var et prektig menneske. Mor skjønte at det var smått stell hos mange og ga dem litt ekstra. Hadde folk ikke penger, så skrev hun det. Det hendte at hun sendte meg av gårde med en kurv dit det var dårligst. Da alle hos Ernst Olsen på Myra lå dårlige i spanskesyken, dro mor dit og stelte. Ingen hjemme ble syke.

– Nå har folk så dårlig råd så nå får vi sette ned prisen på varene, sa mor. – Skal vi ikke ha noe igjen for arbeidet vårt, fnøs søster Laura. Det ble som mor hadde bestemt.

Ileby og Møller var faste kunder

I 1926 flyttet vi til Bakgata 15. Der var det bedre plass. – Det var mye triveligere i Glemmengata, klaget Laura. – Nå kommer vi nærmere torvet og får flere kunder, sa mor. Med oss fra Glemmen flyttet enkefru Larsen og datteren. De bodde i leiligheten ved siden av butikken. Datteren arbeidet på systua over blikkenslager Waldemar Larsen rett over gata. Det var også leilighet i annen etasje i det gamle tømmerhuset. Før hadde det vært en trapp opp der på yttersiden av huset. Nå var den panelt inn.

Mor hadde visergutt. Far sa løpegutt, for det het det i Bergen. Aksel, sønn av Olsen på Myra, gikk lenge ærend for oss. Vi hadde kunder både i byen, i Rolvsøy og Onsøy. Helt fra Råde kom det bestillinger når bøndene skulle slå seg løs. Faste kunder var stadig innom: – Få en halv kilo fiskepudding, da, fru Akselsen, forlangte Ileby fra Bjørndalen. Møller, som sto hos Fossum og Ingerød, handlet egg. Eggene verpet hønene hjemme.

Melken kom fra Mina Andersen på Duvalhjørnet. Folk kom med små fløtespann og literspann, og mor fylte i fra såene. Husker jeg ikke feil, så kostet en liter melk 25 øre.

Lofferne ville ha noe salt å bite i. Syltelabber og pølsesnabber var populær mat dagen derpå.

Butikken gikk bra helt til krigen. Da ble det vanskelig med råvarer. Folk som fisket til husbehov, kom oppom Oredalen og fikk mor til å lage fiskemat av fangsten.

Mor døde i 1947. Radio-Hansen flyttet inn i lokalet. Så eksproprierte kommunen. Butikken lå omtrent der inngangen til dameavdelingen hos Stene Isaksen er i dag. Noen minnes ennå I. Sannerud. En kar skulle reparere taket her. – Jeg husker godt den gode safta jeg fikk av mor di, sa blikkenslageren.

Trykt i Fredriksstad Blad 1996
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling