FFK var farligst – Bryna var best

Bryna tok den. Torolf Berntsen tok mange andre. Det startet med en papirkule på løkka bak Petrikirken. Det fortsatte nærmere 30 år på laget til Selbak Turn- og Idrætsforening. Lojaliteten var enorm. Trebacksystemet var loven og profetene, minnes fotballveteranen.

FFK var farligst. Bryna var best. Vi spilte på Fredrikstad Stadion. Selbak hadde mål i klokkesvingen. Jeg sparka centerhalf, Bryna er centerløper. En av winghalfene til Fredrikstad, jeg tror det er Påsan, tar ballen. Han skal slå mot Bryna. Jeg tenker: – Den ballen skal jeg ha. Når ballen går fra benet til Påsan, starter jeg mot Bryna for å nappe’n. Han ser jeg kommer, går mot, stenger, stenger meg, demper’n med brystet og så et kick på direkten rett i krysset. Noen kaller det flaks. Bryna var suveren.

I Sarp var det Jakken Johansen. Menneskelig kar, real kar, skvær i alt han foretok seg. Han spilte hardt, men var aldri stygg.

Noen vørte ikkeno. Hadde ikke keeper Kolbjørn Kvarud fra Torp bandasje på hodet når kampen begynte, hadde han det når dommeren blåste av.

Få bære veska di!

Det starta med papirball og gummisko. Kameraten min var ekspert på å få dem harde og faste. På en ettermiddag var de slitt ut. Neste dag: – Har’u laga ny ball? Han rista på hodet. Så kom likevel papirkula fram som han hadde gjemt under armen.

Vi sparka på ei løkke på oversida av Petrikirken. Den var ikke større enn huset her. Av og til føk papirkula over gjerdet til naboen. Beskjed på skolen: – Fire mann til lensmann.

Reddere har jeg aldri vært. Botsfengslet vinka i det fjerne. Lensmann Østby kikka over brilleglassa: – Jeg hører dere har spilt fotball. Det må dere slutte med. Fire sjeleglade gutter kom ut døra på lensmannskontoret i Storveien.

Å slutte å sparke fotball var umulig. Forbildene frista. Var det kamp på Selbak stadion, sloss vi om å få bære veska til A-lagsspillerne. Da gikk vi inn gratis. I inngangen sto bre’ og svær Arthur Olsen Juliansen. Når kampen var i gang, mista Juliansen kontrollen. Han vifta med armene og ropte: – Opp, opp, opp! Mang en guttunge tok sjansen på å passere gratis både til høyre og venstre.

Første gang jeg spilte organisert, var på skolelaget til Kjølberg. Gymnastikksal fantes ikke. I stedet for hoftefest og bøy og tøy og strekk, spilte vi fotball i skolegården.

Organisator og ildsjel av den store verden var Marius Mariussen, senere formann i Østfold fotballkrets. Han komponerte laget. I farten kan jeg ta med Arne Zakken Andersen, Finn Eilertsen, Bjørn Olsen og Sverre Andersen, Zakken, fetter av Arne.

Fotballbuksa, godt over kneet, sydde mor på Singeren. Den grønne Selbaktrøya ordna Mariussen. Var det kaldt, hadde han med en bunke aviser som vi stakk inn på brystet.

Vi spilte mot andre folkeskoler: Kirkegaten skole i Sarpsborg, Sannesundveien skole samme sted, mot St. Croix her i byen. Første året spilte vi og vant finalen på den gamle grusbanen på Kongsten. Dommer var Johnny Greven, innehaver av KIF-kafeen i Gamlebyen. KIF sto for Kongsten Idrettsforening. Greven var kjekk kar, svær og røslig, i hvite bukser med knivskarp press.

Vi vant andre året også. Da gikk jeg i femte klasse. Hele skolelaget fra Kjølberg ble innbudt til kretsting på Phønix. Fotballkremen var samla, trenere og spillere fra hele Østfold. En etter en ble vi ropt opp. Wichstrøm Nilsen, formann i Østfold fotballkrets tok oss i handa. Så fikk vi merket. Det var rødt med FFF i sølv. Middelskolen hadde et litt større et med hvit ring ytterst. Det var nesten som å bli konfirmert.

Klubbhuset var ei plankebu

Etter skolelaget fortsatte jeg på guttelaget og juniorlaget. Fotball lå til familien. Både far og en onkel av meg var med og stifta Kjølberg Fodboldklub i 1911. De holdt til på en bane på et av jordene til Helge Kjølberg.

Etter en fem års tid var det slutt. Kanskje det var på grunn av økonomien. Far fortalte at et par av spillerne hadde søkt styret om å få låne ballen lørdag og søndag. Avslått. Begrunnelse: De dagene trengtes til å reparere lærkula.

Økonomien til Selbak Turn og Idrettsforening var heller ikke rare greiene. Kontingentinntektene var beskjedne. Vi unggutter hadde friplass til vi begynte å jobbe. Jeg starta som visergutt hos Gudesen med 10 kroner uka.

Foreningen arrangerte basar i avholdslokalet på Selbak. På bordet sto gevinstene. Damene skrev opp navna i de linjerte kladdebøkene.

En gang var det revy til inntekt for foreningen. På den små scenen sto Drøscher og Bjarne Kjølberg. Ett poeng husker jeg. Drøscher: – Georg Arntzen var oppe i Kjølbergskauen med ei jente. Vet du hva som hendte? Kjølberg: – Nei. – Det begynte å regne.

Første klubbhuset på stadion var ei plankebu. Etter kampen tok vi med oss vaskevannsfata opp til brønnen i Kjølbergskauen og fikk av oss det verste.

Når vi skulle spille på Moa på Greaker, dro vi av gårde i ei snekke. Fribordet ble lavt. Var det lavvann ved Moa, måtte vi hoppe uti og vasse i land.

Turen til Rakkestad og Tistedalen med bussen til Zakken på Selbak var store begivenheter. Vi hadde med oss ei tine. Vi titta alltid etter om den var med. I tina var wienerbrød fra Gudesens bakeri. Var du heldig, fikk du to. Johan Stabell, markert skikkelse i Selbak, var baker hos Gudesen.

Jeg skulle være reservekeeper mot Sarp i en kretskamp. Ute i skjulet lå et par skinnstøvler far hadde kassert. Dette var på 30-tallet, så du kan regne med at de var utslitt. Maljene var vekk. Jeg surra dem på meg med skolisser. I stedet for knotter hadde jeg kutta opp en lærrem og spikra på sålene. De gjorde nytten. Når jeg fikk de første ordentlige fotballstøvlene, har jeg glemt.

Pass på’n, der kommer’n!

Ennå vanka gamlekara i miljøet: Jens Høyder var en, Georg Arntzen en annen, Johannes Bakken den tredje. Fra Torsnes kom Folke Gullmoen. En gang sparka han for Torsnes Fotballklubb om formiddagen og hos oss om ettermiddagen. Folke hadde et fabelaktig skuddben. Alle keeperne var redde for Folke. Håkon Gundersen fra Lisleby skrek: – Pass på’n! Der kommer’n! Det var en planke bak mål som holdt nettet nede. Folke skjøt, ballen traff planken og føk tilbake til centern.

Vi prata ikke mye teori og taktikk før kampen. Vi gikk på banen for å gjøre jobben. Trebacksystemet var opplest og vedtatt og i bruk til etter krigen: To backer, en centerhalf, to winghalfer og fem mann i løperekka. Vi var fleksible, det var ikke slik at du skal være der og der skal du være.

Selbakfolk er kjent for å kunne svare for seg. Det var i Halden, en juniorkamp mot Kvikk på banen på Grønland nede ved bekken. Bekken er nok dekt til nå.

Venstre back var Arne Karlsen. Kviler’n, en kraftig, sterk type, en frisk gutt. Kvikks ytre høyre var bryter, Norges beste i sin klasse. Han tar ballen, kaster’n ut i det Kviler’n kommer inn på banen. Kviler’n får den i nakken. Tenner, snur seg rundt, slår ut i lufta, men bryter’n er en god meter unna. Han går mot Kviler’n: – Hva er det du finner på? Vet du ikke at jeg er Norgesmester i bryting? – Kom deg vekk, freser Kviler’n, jeg er Norgesmester i boksing.

Lojaliteten mot klubben var enorm. Det var en som en gang ymta frampå om å gå over til FFK. Han ble frøsi ut. Ingen ville snakke me’n, han var luft. Helt til han sa at de tankene hadde han slått fra seg.

Når det gjelder min generasjon i klubben, så kan du ikke fylle avisa med navn. Det var så mange flinke trenere, så mange gode spillere, så mange ivrige medlemmer som skapte et godt miljø i klubben. La en stå for alle sammen: Odd Jensen Kjører’n. Han bodde på Lande, trente oss, lå over hos mora, dro på jobb og så tilbake til Lande igjen.

Storhetstida for Selbak kom etter krigen. I 1946 la vi om til gressbane. Publikum strømma til. På det meste hadde vi 6 000 på stadion. På den ene sida hadde vi ståtribune, på den andre hadde vi rigga til lastebiler som folk kunne stå på.

Alle husker kvartfinalen mot Asker der vi tapte 3-2 etter ekstraomgang. Men da har vi begynt på femtiåra.

Trykt i Fredriksstad Blad 1996
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling