Mammaen til Plus

Brua ble åpnet, Gamlebyen kom i bakevja, folk flyttet ut, Håkon Karlsen og Per Tannum fikk en idé: Brukskunstsenter. Billige lokaler og husvære lokket. 1959 var PLUS en realitet. En voksen dame trengtes. Valget ble Helen Orme. – Fæle til å jobbe, fæle til å feste, sier PLUS-veteranen om PLUS-veteranene.

Jeg begynte i Plus 16. mai 1961. 18. mai sto vi i lang rekke i gangen på Rosinggården og ventet på sjahen av Persia med gemalinne. Direktør Tannum sto først. Keiseren av påfugltronen var småvokst og stiv som glass og så ut som han hadde fått et sverdhugg over ansiktet. Farah Diba var liten og søt og vandret på stiletthæler over brostenene i Gamlebyen.

Bordet sto dekket med all den pryd Plus kunne prestere. Sjahen ville ha te og satte seg på Tannums plass så direktøren måtte jage vekk en underordnet. Så satte følget seg i bilene for å dra til Borregaard.

Seks år gammel flyttet jeg fra Sarpsborg til Trosvikstranda 2. Jeg hadde en lykkelig barndom. Frøken Ingeborg Haugen på Seiersten skole ga meg lov til å være julenisse i et avlagt dynetrekk. Da jeg kom inn i en førsteklasse, sto en av pikene på stolen og skrek.

Mor ville jeg skulle bli butikkdame. Jeg fikk jobb i en elektrisk forretning i Storgata. Ved siden av trykket han ut all slags figurer i pappmaché. En dag trykket han på meg. Jeg dro til han og gikk min vei.

Han jeg kom til å gifte meg med, drev treskjæreri i Storgata 5. Først var jeg lærling, så elskling. Vi gikk forlovet i ni år, for på 30-tallet skulle det være funkis, og folk ville ikke ha kruseduller.

Krigen kom og krigen gikk og en sønn ble flyttet opp i annen real. Skolemateriell kostet penger og Plus averterte etter folk. – Vi trenger en voksen dame, sa Tannum. To dager etter trykte jeg Farah Diba i hånden. – Nå kan du ikke vaske deg på 14 dager, sa en av gutta.

Vakre farger, førsteklasses kvalitet

Kall meg altmuligdame. En av jobbene var å vise rundt. Vi kan ta en runde slik den var da jeg begynte i Plus. Første stopp var stofftrykkeriet i annen etasje i Binggården. Kari Fronth og Kirsti Østbø hadde hver sin måte, hver sine mønstre, hver sine yndlingsfarger. Det manuelle var felles: Stryke farger på store plater trukket med duk. Deretter trykke stoffene mot platen. Var det fire farger, måtte det gjøres fire ganger. Det var tungt arbeid. Det ferdige stoffet ble tørket i store varmeskap langs veggen.

I tredje etasje var stoffutsalget. Jeg prøvde å hjelpe jentene: – Se bare her: vakre farger, førsteklasses kvalitet. Den dag i dag har jeg Plusgardiner foran vinduene mine. De er bare litt falmet på ene siden.

Ferden gikk videre til sølvsmedene: Erling Christoffersen og Tone Vigeland. Christoffersen er i sving fremdeles som den siste av den gamle garden. Læregutt var Gunnar Havstad. Han laget en drammeflaskekork til meg. Den gjør nytte den dag i dag.

Tone Vigeland satt i sin egen verden og laget vakre ting i sin helt spesielle stil. Tone var det nydeligste og mest naive menneske jeg kjenner. Hjemme var hun nærmest blitt kledd på. Nå var hun for første gang ute på egen hånd.

For noen år siden var jeg i Oslo på utstillingen hennes i Kunstindustrimuseet. Det var Helen! og klapp og klem. Jeg har et par øresnekker Tone har laget. Jeg er veldig glad i dem.

På hjørnet der Plusutsalget er nå, var snekkerverkstedet. Anders Bjønnes var der lengst. Snekkerne laget vakre ting, stoler, bord, hyller i palisander og teak, motetresortene på 60-tallet. Fagmannen strøk med hånden over stolene: Det måtte ikke finnes en ujevnhet. Serieproduksjonen tok 23 møbelfabrikker seg av. Da Bjønnes forsvant, forsvant verkstedet med ham.

Vevstua til Marianne Castberg, Kari Bratsberg og Halldis Utne var i Holtsmarkgården på torvet, vinkelrett på banken. Eldstemann var Utne, dronning fra Bergen, og ikke lett å komme innpå. Jeg var på talefot.

Innover i det store lokalet sto vevene på rad og rekke: Klare, sterke, rene farger i sjal og duker og brikker og pledd. Sigrun Berg kom nedover med råd og dåd. Sigrun Bergskjerf og -slips ble kultplagg for en hel generasjon av unge mennesker.

Wunderschön, sa flokken

På hjørnet av Kirkegaten og torvet var nok en vevstue. Der virket Grete Lein vakre kirketekstiler: messehagler, antependier og billedvev. Til hun ble forelsket, ble Lange Lein og bondekone på Hadeland.

Nyinnkalte rekrutter skulle alltid ha en runde på Plus. Jeg stilte dem opp og ga beskjed: – De små i første rekke, de store bak. Forarget fra en av de grønnkledde: – Du må ikke si at en soldat er små!

I annen etasje i Donkejongården var keramikkverkstedet til Tone og Richard Duborgh. Richard, svær rusk, tok leiren med kraftige fingre, uten å famle, ett, to, tre hadde han formet de vidunderligste greier. På kjøkkenet mitt står et par blå krukker som minne etter Richard.

– Wonderful, wunderschön, sa flokken om krus og kopper og fat. Syv års Seierstenskole hadde ikke gjort meg språkmektig. Til hjelp hadde jeg elever fra den høyere skole som tjente en slant som tolker.

I Donkejongården holdt også kurvmaker Bror Eugen Paulsen til. En sindig, rolig kar som tok den tiden han trengte. Resultatet ble deretter. Best husker jeg den fine, flettede gyngehesten. I kroken har jeg Farah Diba-kurven. Den ble laget til dronningen skulle komme. Jeg tror sannelig hun fikk med seg et eksemplar til Persia.

Siste stopp var glasshytta. Glassblåsere var Billy Carlström og Erik Dreyer Johansen. På morgenen hadde jeg jobben å syne: kontrollere glasset for å finne feil og mangler. En morra stakk en franskmann inn på egen hånd. Det ble guiding uten ord: røret ned i massen, blåse blære, varme, blåse større blære, ned i formen, så over til glassblåseren i stolen, så inn i ovnen til avkjøling. Jeg tegnet sol og måne på papir: – Der skal den stå et døgn.

Da franskmannen kom tilbake senere på dagen, ville han ikke ha noen ny forklaring. Den undervisningen han hadde fått, klarte seg.

«Jeg er en brunstig elg»

Jeg ekspederte i utsalget i Rosinggården og i sekundabutikken. Før jul og i ferien var travleste tiden. Inn døra raste en avdeling av Drangedal Husmorforbund. De ga seg god tid. Da jeg var klar bataljonen, låste jeg døra og hentet de andre ekspeditrisene: Ikke en eneste ting lå på rett plass, hele butikken var endevendt. Jeg hadde lyst til å skrive i bla’ om husmødre og husflid.

Fin legefrue kom på besøk. Faller for en fin og dyr vevet kåpe. Vil ha den på hjemlån for å vise min mann, overlegen. Ikke fikk vi oppgjør og ikke tilbake kåpen. Like etter sto det en annonse i avisa.

Fru Krutsjov gjorde opp for seg: Trivelig, storbarmet bondekone som strenet forbi sølv og keramikk, rett inn til vev- og strikkeavdelingen der hun kjøpte halve kolleksjonen.

Brukskunstnerne på Plus var flinke til å jobbe og flinke til å feste. Det sa klukk, klukk, klukk rundt på kjøkken og bad. Noen krabbet rundt i blomsterbedet i parken her nede og fant ikke veien hjem.

En gikk i den stille gamlebykvelden og støtte en diger staur med tingeltangel på i brostenen: – Jeg er en brunstig elg. Folk løp for livet for elgen. Mange pene brukskunstnerjenter førte til rondo amoroso med sjalusi og svære slagsmål. Jeg hørte aldri at noen ble drept.

Jeg ble en mamma for flokken. Jeg helte opp kaffe: – Sett deg, Tone, så tar vi en prat. Noen skulle låne penger. Jeg slet med å få pengene tilbake.

Flere bodde kummerlig. En av jentene kom opp: Om jeg kunne varme vann så hun kunne bade. Hun skulle treffe kjæresten dagen etter. Hun hadde ikke hatt vann på kroppen på to uker. Hendene var svarte av materialene.

Jeg kom inn til en annen jente: Hun kokte kålrabi: – Jeg er kvalm av kålrabi, jeg har ikke spist annet til middag i tre uker. Når husleia er betalt, har jeg ingenting igjen.

Tannum sugde dem ut. Det er saka. På et svært oppgjørsmøte slo en i bordet. Direktøren: – Hvem er det som våger å slå i mitt bord!

Den ene etter den andre forsvant fra Gamlebyen. Da jeg sluttet, hadde jeg vært ved Plus i 13 år. Den siste tiden måtte jeg gå med stokk i butikken.

Trykt i Fredriksstad Blad 1996
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling