Venner til vanntroa
Rundt hjørnet og ned gaten til arresten i Gamlebyen var ikke lensmannsførstebetjent Kjell Werner Andersen like populær. Å kreve inn prestetiende og legge Wennersten inn på sykehuset hørte til jobben. Noen var fulle og gærne. – Vi kom langt med bare å prate, sier lensmannsveteranen.
Ennå vandret Påløkken og Wennersten rundt på jorda og overnattet på brennerovnen eller i fjøsa på gårdene. En gang var Wennersten skikkelig dårlig. De ringte til lensmannskontoret. Jeg tok han med meg til sykehuset i Fredrikstad. Han luktet fjøs lange veier og nei, nei, sa oversøster, han må legges inn av en lege. – Er det ikke leger nok her, undret jeg.
Etter mye om og men og trusler om rapport, ble lofferen godtatt til behandling. Søster tar tempen på Wennersten, holder termometeret opp, snurper ansiktet, det er tydelig at dette var ikke noe hun gjorde med glede. – Si meg, søster, sa jeg, det lukter vel ikke annerledes i bakenden på denne karen enn av de andre her på sykehuset? Wennersten kom seg.
Vi holdt til i Storveien 28. Nå heter det Kjølberggata. Konstituert, senere fast ansatt lensmann Einar Nilsen satt på et kontor på ti kvadratmeter. Det andre rommet var noe større. Der var det fire pinnestoler og et bord med skrivemaskin der politiet skrev rapporter. Vi var også det som het en politiøy. Politibetjent Einar Lier og Nils Johannes Karlsen ruslet rundt i gatene på Selbak og Torp og passet på at alle holdt seg til loven. Før min tid hadde det vært arrest på Selbak. Nå måtte vi bruke den i Gamlebyen.
På lensmannskontoret var vi foruten meg, sønnen til gamle lensmann, Hans Bartold Østby og en dame, Brita Grønlien. Da hun sluttet, kom bror min Odd inn. Jeg har tatt vare på selvangivelsene fra første året: Inn 4 600 kroner, utgifter til fradrag 360.
Egentlig skulle jeg vært bonde og ikke lensmannsbetjent. Jeg er fra Sandem gård og født i 1922. Som guttunge hang jeg i hesterompa støtt. Penest var Hjørdis, svart, med kjempeman og svær hale. Hun firte aldri, hun var en diktator blant hestene. Jeg var med og tok henne til hingsten på Torsø og hjalp til da føllet kom.
Frøken Eliassen på Kjølberg skole var en engel. Breilid, Aaberg og Strand var drivende dyktige lærere, hver i sitt fag.
Originale Antonsen bodde rett ved skolen. Noen hadde ropt: – Apen! Antonsen kom i klasseværelset og klaget. Læreren: – Per, vil du be Apen Antonsen om forlatelse!
Jeg var blant de heldige som fikk gå middelskolen og handelsgymnasiet. Tyskerne hadde tatt Den gule, så vi holdt til i Gamlebyen. Siste krigsåret satt jeg på kontoret på Kiærebruket, snakket i telefon og snurret på en regnemaskin.
Fredssommeren hadde jeg følge med Einar Kjølberg fra Byfogdkontoret på ferga: – Kjell, sa han, det er en stilling ledig på lensmannskontoret i Borge. Kanskje det var noe for meg? Jeg ble der i 41 år.
Borge lensmannskontor var bare åpent på dagtid. Alle visste hvem vi var, og hvor vi bodde. Telefonen kunne ringe på natta: – Er’e Andersen? Nå er’n Ole full og gærn igjen. Vi dro av gårde på sykkel. Var det bråhast, rekvirerte vi drosja til Ingvald Andersen som også hadde bussrutene til Skjeberg og Skjærviken.
En dag i måneden hadde vi kontortid på Årum, og en gang i måneden i Torsnes. I Torsnes ordnet vi oss til på kommunelokalet ved det gamle meieriet på Veel. På Årum var vi å treffe i skolehuset ved Biletkrysset.
Vi hadde nok å gjøre. Vi skulle oppbære kommuneskatt og statsskatt. Folk kom og talte opp kronasjen fra lommeboka. Jeg dyppet stålpennen i blekkhuset og kvitterte. Vi hadde branntakstforretningen for Norges Brannkasse. Å kreve inn mer eller mindre villige farskapsbidrag var også jobben til lensmannen. For ikke å snakke om verneskatten, prestetienden og krigsskadetrygden. Ikke til forkleinelse for noen, men ingen var flinkere til å gjøre opp for seg enn folk fra Torsnes.
En mann på kontoret hadde nok å gjøre med å skrive ut kjøpetillatelse for denaturert sprit. Fremdeles var det folk i distriktet som ikke hadde elektrisitet. Og primusen var god å ha når potetene skulle kokes i en fei. Vi hadde også noen primuser som gikk på to ben. Vi kjente dem, alle sammen.
I mine guttedager var det jordgulv i et hus på Selbak. Jeg har sett fattigforstanderen vise bort folk fra kinokøen. Ennå etter krigen fantes det folk som ikke klarte husleia. Utpantingsforretninger hørte til de triste jobbene.
Vi satte ikke folk på gata uten at det var sørget for et sted de kunne flytte. Namsmannen hadde plikt til å sørge for å oppbevare møblene. Sørgelig var det likevel.
I 1954 var det streik på Torpefabrikken. Fire hundre mann la ned arbeidet i fem måneder. Det ble arbeidsrettssak, og vi måtte dra rundt til hver eneste en og forkynne innkallingen til rettsmøtet i kinoen i Fredrikstad. Fabrikken krevde erstatning, og vi måtte ut igjen og avholde utleggsforretning hos fire hundre familier.
Mange tok det humoristisk. Noen ble både sinte og redde. En kar hilste aldri mer på lensmannsbetjentene etter streiken.
Folk i Borge brente vel ikke mer eller mindre hjemme enn folk andre steder. Vi så det var stor trafikk inn og ut av porten på et blikkenslagerverksted på Selbak. En ung gutt hadde fått seg for mye innabords. Hvor han hadde fått brennevinet? Jo, han far hadde kjelleren full. Vi beslagla apparatet og gjorde ikke noe mer: Brennevinet var til eget behov. En kan vel si det slik at vi kunne ikke legge for mye arbeid i disse sakene.
Vi dro oftest ut i sivil. Folk kjente meg og jeg kjente folk. Kom vi uten blanke knapper og løve i lua, kunne det roe ned situasjonen. Når vi patruljerte på Selbak stadion eller når vi var ute på trafikkontroll, måtte vi trekke i blåtøyet.
Det var sjelden kontroller de første årene. Det var langt mellom bilene på grusveiene i Borge. Utstyret vårt var en blyant, en blokk og en meterstav. En gang stoppet vi NRK-bilen på vei fra Torsnes. Mannen bak rattet mistet helt fatningen da han så uniformen. Han fomlet og famlet og fant hverken knappen til lyset eller førerkortet. Han fikk ti minutter i veikanten til å roe seg på. Alt var i skjønneste orden.
Senere kom dødsulykkene. En høst var det fem stykker som kjørte seg ihjel på kort tid. De siste årene jeg var betjent var det slik at hørte vi Falkensirena, satt vi bare og ventet på at telefonen skulle ringe. Hvem er det denne gangen? Det er hardt å se en unggutt ligge livløs under en bil.
Det var ikke så mange som hadde telefon før. Sykehuset ringte lensmannskontoret: – Den og den er død. Ofte gikk jeg sammen med presten. En gang kom vi til et hus, først traff vi bestefaren, så bestemora. Så kommer kona i huset. Bestemor roper ut: – Sønnen din er død! Mora fik sjokk. Hun gikk løs på meg, det måtte hun bare få lov til, helt til hun liksom våknet og tok det innover seg.
Da jeg begynte i etaten, drømte jeg ikke om at noen ville bruke våpen mot politiet. Vi hadde en kølle i nødverge, men som regel klarte du deg ved å prate. Det hendte ofte at jeg dro alene på utrykning: – Nå får du ta det med ro, Ivar, og bli med her. Vi var gode venner helt til vanntroa i Gamlebyen. Det ble sure miner når de skjønte at rett ned i gata var det nøkkelen i døra.
Det kunne gå en kule varmt. En gang rykket vi ut til Gropa. Vanligvis var det stille og rolig på Lerfalds tivoli, bortsett fra når han Øivind Dahl hoia fra varebasaren. Nå var det en kraftkar som hadde fått for mye innabords. Vi kjente’n fra før, det var såvidt håndjerna gikk rundt håndleddene hans.
Han gikk mot bilen sin, vi stoppet han og ville ha’n med. Han gikk på bror min bakfra og slo han i bakken. Det ble et par hallingkast, så klarte vi å temme’n. Han ba pent om nåde. Vi slapp’n, men snart var det på’n igjen. Denne gangen gikk det rett til arresten i Gamlebyen. Dagen etter står en angrende synder på kontoret. Først ville han betale for skjorta til bror min som han hadde ødelagt. Så ville han be om tilgivelse. Det fikk han.
En gammel dame, hun var en 85 år, hadde en kar boende hos seg. Han var skikkelig utdannet, førte et pent språk, men når han drakk, var han et annet menneske. Han mishandlet den gamle damen og snakket som et svin. En dag ringte gamlemor: – Nå var karen full, og hadde sparket en annen leieboer i skrittet så han lå besvimt. En betjent til og jeg rykket ut.
Betjenten prøve å ta seg inn vinduet med en stige, jeg stilte meg opp ved døra. Jeg hører han står innenfor, puster og peser og kjefter: – Din elendige lensmannsfaen! var det peneste uttrykket. – Er du så feig, sier jeg, at du ikke tør å slippe meg inn? Det virket. Døra går opp og jeg har han i synet. Jeg klarte ikke å styre meg, jeg tenkte på hvordan han hadde herjet med den gamle damen. Jeg gir han en i trynet så han flyr over rommet og ender i senga. Dagen etter sa gamlemor: – Si meg, Andersen, har De vært bryter?
Trykt i Fredriksstad Blad 1996
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling