Veteranene forteller
Fredrikstaddistriktet

Det bor en baker …

Martinius Olsen er bakeren, Torp er stedet. I en mannsalder har han elta deiger og stekt brød, boller og kaker. I dag tar sønnen og sønnesønnen seg av julebaksten: Berlinerkranser og godtekæller. – Ungene blir skuffa hvis det ikke er godtekæller i posen, sier Martinius.

Jeg er født 1906 på Lur på Selbak. I dag heter det Dr. Nilsens gate. Far var på Lisleby Brug. Vi var ti barn. Fire av de fem guttene fikk jobb på bruket. De som arbeidet der, hadde gratis ved. Far rodde veden over i eka og jeg møtte han nede ved brygga med ei lita firehjuls vogn. Sammen dro vi lasset hjem til gården. Fredag var lønningsdag. Da fikk jeg fem øre. For femøringen kjøpte jeg ei pose bokstavkjeks.

De første tre åra gikk jeg på Kjølberg skole og de fire siste på Kjølstad. Mer skolegang ble det ikke. En gang måtte en av Heie-guttene og jeg sitte igjen. Heie-gutten hoppa ut av vinduet. Jeg var stille og beskjeden og ble sittende.

Da jeg var ti år, døde far i spanskesyken. Jeg fikk viserguttjobb i Nils Hansens kolonial på Selbak. Hansen var metodist. Jeg hadde to og en halv krone uka og middag hver dag. Folk ringte og bestilte, og jeg traska av gårde som en liten ponny med vogna etter meg helt bort til Elverhøy.

13 år gammel var jeg konfirmert, og begynte hos baker Karl Hansen. Bakerovnen var veafyrt. Jeg henta veden på tomta, en hundre meter bortafor apoteket, lasta den på kjerra og dro den til bakeriet. Utsalget til Hansen var ut mot torget. I mange år sto Marte, søstra mi, bak disken. Nå holder Eriksen til i lokalet.

Verdens snilleste menneske

Hansen skaffa seg bil. Det var en gammeldags modell med massive gummihjul. Vi leverte til Leif Larsen på Torp, til tre samvirkelag deromkring, til Hartvig Hansen, til Pettersen på Elverhøy og til Gulliksen på Nabbetorp. Gulliksen var best, han tok nesten et halvt lass.

Da jeg var blitt gammel nok, ordna Hansen det så jeg fikk tatt sertifikat. Første gangen jeg skulle ut av gården, rygga jeg inn i bussen og knekte en av stengene på plan. – Det gjør ikke noe, sa Hansen.

Seksten år gammel hadde jeg begynt i bakeriet som læregutt. De første bakerklea mine sydde mor av melsekker. Læregutten ble satt til forskjellig arbeid. På loftet drev konditoren. Han var utlending og veldig nøye. Jeg pussa platene som kakene skulle stå på. Han strøk med handa og titta på fingeren: – Puss mer.

Jeg knekte 50 egg til sukkerbrøddeig og piska, først med høyre handa, så med venstre. Når du kunne skrive for- og etternavn i deigen, var den ferdig.

Bakermester Hansen hadde fem svenner i arbeid og var bare nede og titta av og til. Hansen var verdens snilleste menneske. – Stikk bort til Olsen med to, tre brød, sa Hansen. Mannen har ikke arbe’ og kona er syk. På Torpeberget venta tre unger: tripp, trapp, tresko, minst, mellemst og størst. De fikk hver si bulle og et klapp bak.

Av svennene var Olaf Johansen en, Thomas Lundblad en annen, Håkon Nilsen den tredje. Så var det en svær, tjukk en som senere hadde kiosk ved Nabbetorp fergested.

Vi begynte klokka sju. Det gikk folk rundt fra foreninga og passa på at ingen starta før. Han som drev bakeriet rett over gata, tetta til vinduene og låste døra og starta allerede klokka fem.

Vi stod på rekke og rad ved det lange bordet. En brakk opp stykker av deigen, en veide, nestemann slo opp og siste mann langa ut på brettet. Mester ville ha meg i veiinga, for han mente på at jeg hadde vekta i fingrene.

Jeg var liten og spe og ble ofte mobba. En av svennene som var Norgesmester i boksing, sparka meg bak. Vi drev og grisla brød: hadde varme på to sider og en lang fjøl med seks brød i slengen. Inn med brødene i ovnen, ut, snu brødene rundt, så inn med dem noen sekunder igjen. Så smørte vi dem med sirupsvann og lagde tre, fire snitt med barberblad før vi satte dem inn til steking.

Jeg sto med barberbladet og snitta, da han var der igjen og spente meg bak. Uten å tenke langa jeg ut, og han fikk et langt snitt i armen. Stor halloi og blodet flomma, og han fikk surra et håndkle rundt. Han plaga meg aldri mer.

Skuebrød, sa predikanten

Jeg var hos Hansen til jeg var tjue. Jeg tok fagprøven: Mestrene Knudsen, Eriksen og Falleth kom anstigende. Jeg måtte gjøre alt fra deigen til de ferdige brødene og kakene mens de granska håndlaget. Jeg var nervøs, men de var lojale, så det datt av meg. Jeg fikk «Meget godt» på vitnesbyrdet.

Tidene ble dårlige, mester skrenka inn og jeg ble oppsagt. Jeg gikk ledig ett år. Foreninga hadde ei kasse så jeg slapp å gå til kommunen. Så var jeg ett år hos baker Larsen, rett oppi her. Jeg hadde tatt ut lysning og skulle gifte meg, men så skrenka også Larsen inn, og jeg måtte gå til presten og avlyse.

Gifte meg ville jeg, og det var et bakeri rett over veien her som var ledig, og jeg lånte 4 000 kroner av søstra mi og begynte for meg sjøl. Jeg leide lokalet for 35 kroner måneden av sønnen av gamle Heie på Selbak. Heie ble den første forretningskunden min.

Det var et lite rom med en veafyrt bakerovn. Jeg brukte 100 favner i året tilkjørt fra bøndene i Rakkestad og Degernes. Jeg starta med brød, det var det sikreste. Jeg knadde deigen for hånd, raka ut ovnen når det var brent ferdig, rensa med en mopp dyppa i vann og inn i ovnene med brødene som hadde stått og est på fjøler jeg hadde på stenger under taket.

Tre kvarter og brødene var ferdige. Det gikk mest i vanlig brød, mindre i kneipp. Loff var sykemat. Under krigen hadde jeg en emissær boende hjemme en ukes tid. Jeg satte fram loff til frokost. – Det er skuebrød, sa predikanten. – Værsågod, sa jeg.

Mens brødene ble stekt, gjorde jeg klar deigen til finbaksten: Esser, boller, wienerbrød. Når alt var klart, skifta jeg og tråkka i vei på sykkelen med ei kasse foran og en bak. Var det mye snø, hendte det at jeg lånte hest og slede av Ole Kolstad.

Kundene måtte jeg skape sjøl. I førsten solgte jeg til slekta på Selbak, og det var jo ikke få. Et brød kosta 30 øre. Mange hadde det smått. Jeg prøvde å gjøre som Hansen: Hadde ikke folk penger, måtte de ha noe å putte i munnen likevel. Fortjenesten den første tida var beskjeden. Det kunne dreie seg om en 15 kroner uka.

Godtekæller i påsan

Hvetemelet og rugmelet kom til Selbakbrygga og så kjørte Ingvald Andersen det med bil rundt til bakerne. Egg henta en kar hos bøndene i Indre. Agent Knudsen kom hver mandag med sukker, gjær, rosiner og sukat.

Etter hvert økte salget. En av Syversguttene sykla rundt på Torp for meg og solgte småkaker på dørene til folk. En dag sa jeg til Knudsen: – Du har et godt navn, du kan vel skrive på en aksept i Spareskillingsbanken. – Det kan jeg godt, sa Knudsen. Jeg kjøpte en gammel personbil, tok bort baksetet og redde inn ei kasse der jeg hadde brødene. Reidar Bangor kjørte ei tid for meg, det samme gjorde en av Lundestad-guttene.

Rett over gata drev svigermor Torp kafé. Jeg snekra en glassdisk til bakverket mitt. Reisende stakk ofte innom og drakk kaffe og spiste wienerbrød ved de runde marmorborda. Ved veggen sto et mekanisk piano. Slapp de på 25 øre, spilte det valser og marsjer.

I 1943 bestemte jeg meg til å bygge bakeriet ved siden av kaféen. Hver person kunne bare få 1 000 mursten, så jeg måtte ty til slekta igjen. Jeg fikk installert bakerovn med oljebrenner. Eltemaskinen hadde jeg med meg fra det gamle bakeriet. Doktoren hadde sagt at jeg ville ødelegge hendene hvis jeg fortsatte å elte i trauet.

Alle som skulle ha brød og kaker, måtte levere brødmerker. Hadde de ikke merker, så måtte de få brød likevel. På forsyningsnemnda veide de konvoluttene med merkene. Jeg lot være å klippe av delen der det stod navn og adresse. Da ble det den vekta det skulle være.

Jeg drev i mange år etter krigen til det ble på tide å la neste generasjon ta over. Fremdeles tar jeg meg en tur i bakeriet iblant og lager en butterdeig.

Jeg har i alle år levert til foreningene, både de kristelige og andre. Før jul var en travel tid. Da skulle de ha svære julekaker med sukat og rosin, både til Pella, til Petri-kirken og til Borgarhall. Og godtekæller med rød sukkerglasur. Ungene ble skuffa hvis det ikke var godtekæller i påsan. Nå er det sønnen og sønnesønnen min som tar seg av julebaksten.

Trykt i Fredriksstad Blad 1996
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling