En dobbeltrenset og en halv portvin, takk!
John Andersen effektuerte bestillingene. Myndig og menneskelig polekspeditør, senere bestyrer. Han begynte i utsalget i Storgaten da Polets rødvin kostet fire kroner og en flaske akevitt seks. Senere ble det fartstid både i Brochsgate og i Gamlebyen. – Folk før ville ha noe som rev i halsen, sier Andersen.
Jeg kunne ikke se enden på raden når jeg lukte for bonden på Kjølberg. Betalinga var 10 øre raden.
Barndomshjemmet mitt var vegg i vegg med Kjølberg skole. På skolen lærte vi ni-gangen og å ta av oss lua når vi kom inn. Der det i dag ligger hus, var løkker og jorder. På løkkene gresset kuene. Johan Løen var barnekjær. Når han kjørte inn høyet, var det smekkfullt av unger på lasset.
Mange gikk ledige. En del trøstet seg med spriten. Fra amtssykehuset til Mineberget lå de strødd i grøfta på hver side av veien.
Etter at Tveitt hadde konfirmert meg, gikk jeg med varer for Cewex i Gamlebyen. Hadde jeg ærend til Nabbetorp, fikk jeg ha sykkelen hjemme til dagen etter.
Etter diverse småjobber begynte jeg på Vinmonopolet i Storgaten i 1947. Det var rett før påske og stor trafikk så de trengte ekstrahjelp. Etter en tid ble jeg fast. Jeg gikk av over 40 år senere som polbestyrer i Gamlebyen.
Utsalget i Storgata lå med Anton Olsens bokhandel på ene sida og skipshandler Torjussen på den andre. Det var i drift helt til sarpingene fikk eget pol i 1961.
I papphylse, med gråpapir og hyssing rundt
Før hadde en bank som var gått konkurs, holdt til i lokalene. I bankhvelvet lå kassabeholdningen vår trygt. Selve utsalget var et stort rom, med disk tversover, hylle bak og et langt rekkverk foran disken. I hjørnet sto den svarte rundbrennerovnen. Det var yngstemann som hadde jobben å fylle på koks og rake ut asken.
I dag river du en lapp, venter på Ping!, det er din tur, du går til disken og bestiller en flaske Valpolicella. Da jeg begynte på Vinmonopolet, var det mer innfløkt.
Inn døra gikk kunden først til skrivedisken: – En Torino vermouth. Ola Ødegaard eller jeg noterte på paragonen. Deretter vandret kunden videre til kassa og betalte til fru de Brucq eller fru Ås. Med kvitteringen i hånden gikk han til Einar Lorentzen, Rolf Karlsen og Ola Jensen bak disken. Før kunden fikk utlevert dråpene, måtte han levere inn flaskemerker. Merkene fikk man mot å levere tomflasker i enkelte forretninger eller skraphandlere. Kjøpmann Hagelund rett over gata var mye brukt.
Ekspeditøren tredde papphylsa på flasken, slo gråpapir rundt og surret med hyssing, og kunden kunne vandre fornøyd sin vei.
Enkelte var bare innom, bestilte og betalte og ga beskjed: – Kan De bringe varene til Ridehusgaten 17, takk. Ombringelsen var gratis. Helt til under krigen kjørte Lorentzen Vinmonopolets egen bil. I min tid tok Skaarberg seg av transporten.
Utvalget i hyllene i Storgata var mindre variert enn det er i dag. Fremdeles fantes krigstidens sulfittspritklassikere som Krydret og Karveakevitt. Om Borgerakevitten, kjent som «nakkeskudd» fremdeles var å få, er jeg ikke sikker på.
Akevitt var langt mer i skuddet enn i dag. Folk flest ville ha noe som rev, de ønsket valuta for pengene.
La du på litt, hadde vi Enstjernesakevitt, Løyten gammel, Lysholm nr. 1 og Lysholms gammel. Aller billigst var dobbeltrenset til syv kroner helflaska. En av noblessen kjøpte alltid dobbeltrenset, men ville ikke ta ordet i sin munn. Han banket i disken: – En flaske av det vanlige, takk.
Old Brandy gikk unna for ni kroner. La du på en krone til, fikk du Special. Eau-de-Vie til 12 kroner ble regnet som fint brennevin.
Mor fikk orangelikør, hvit og grønn Curacao, Anisette og Kaffelikør. Det var mannfolkene som gikk på polet og handla det ene og det andre og det tredje. Til slutt: – Jeg skulle ha noe til madammen, men det fårn’te væra for dyrt.
Rompunsj var i skuddet. Blanda fifty-fifty med sprit i flaska på baklomma var ungguttene klar til innsats på Kilevold og Hygga.
Whisky solgte vi lite av. Folk flest hadde ikke råd til å betale 50 kroner for ei flaske. Den første ukelønna mi var 60 kroner. Jeg gikk fra Kjølberg til polet for å spare penger.
Het og søt
Vinen skulle være het og søt: Superior Port og Club Port. Det gikk en masse portvin over disk og til byens restauranter: Til Bjørnen, Duval, Victoria, Britannia samt Tamburen.
Damene skulle ha vermut: Torino eller Cesare. Fuhr Fino, norsk fruktvin, solgte vi også masse av. Lette viner var lite i skuddet. Først og fremst var det noblessen som kjøpte. Vanlig folk satte vin på bordet bare ved de store høytider, bryllup. barnedåp eller åremålsdager. Polets egen rødvin kostet fire kroner, litt dyrere merker som Spahi, Mascara eller Dar-El-Ami fikk du for fem, seks. Av de hvite gikk det mest av Bordeaux Blanc og den søte Chevalier. Begge finnes visst å få ennå.
I slutten av uka, på fredager og lørdager, var det voldsom pågang på polet i Storgata. Gamle Bjørnevågen stanset med kusk og trille utenfor utsalget. Værstekællene kom i fullt firsprang fra lørja, fem minutter på ett: – En hel brandy og en halv kaffelikør. Johan og Annemarta Borgen fortøyde snekka ved Kirkebrygga. Han var en flott type, hun et trivelig menneske som handlet rødvin kassevis.
Brännvinet är som grädde
Det var kø nedover gata og politi både utenfor og inne i lokalet. Lengst var køen da det var polstreik i Sverige. En svenske sa: – Det norska brännvinet är som grädde. Konstabel Bøckmann og konstabel Årum ordnet køen så de fleste fikk i tur og ordning.
Alle fikk ikke. Vinmonopolet hadde svarteliste. Politiet sendte oss navna en gang i året: Den og den skal ikke ekspederes. Det hendte også at noen ringte: – Vær så snill og ikke selg noe til mannen min.
Noen bøla og knuffa når de ble nektet. Vi sa: – Holder du ikke fred, så ringer vi til politiet. Jeg syntes det var merkelig: Først solgte vi dem brennevin og så sendte vi politiet på dem.
Inn på polet i Gamlebyen vandret en svær rusk av en kar, en branne som var nektet i dette livet og langt inn i det neste. Han marsjerer bort til disken, opp med lemmen, bort til hylla, tar en flaske, stikker den i lomma og marsjerer ut døra før noen får sukk for seg.
En kar i bakrus får ikke det han forlanger. Han veiver i vei, jeg tar ham i armen og geleider ham mot døren. Ut døra farer han i synet på meg. Det bærer løs, kant i kant ned trappa og rundt og rundt i snøfonnene utenfor. Det endte uavgjort. Dram fikk han iallfall ikke.
Eldre enn far sin
Arbeidstida var fra ni til fem. De to første timene gikk til å kontrollere paragonene og fylle opp i hyllene. Det var mye mer flying før. Verst var det i utsalget i Brochsgate. Først ned trappa til kjelleren der jeg måtte gå med bøyet nakke. Så opp en trapp fra butikklokalet til lageret et par meter høyere enn butikken. Til sist kunne jeg ha ærend opp på kontoret i annen etasje.
Til Brochsgate kom varene med bil. Til utsalget i Gamlebyen kom de med Trafik. De dyre dråpene var sikret i svære kofferter med solide jernbeslag. De gikk som dekkslast og var ofte gjennomtrukket av vann og veide sine modige 150 kilo. Evensen og Thams sto med vogna på brygga og kjørte koffertene opp i gården.
Vi brukte tau for å få dem ned i kjelleren der vi skulle stable i tre høyder. Når hyllene skulle fylles, bar vi flaskene opp i trekørjer med jernhåndtak. Hver korg rommet 24 flasker. Håndtakene var rustne og skitnet til klærne. Likørflaskene kom i kasser for seg og var pakket i treull. Hadde en av flaskene gått i stykker, var det et griseri uten like. Vi måtte vaske hver eneste flaske før de kunne settes i hyllen. Først senere fikk vi lagerfrakker. Jeg klaget over at jeg fikk ødelagt klærne. – Du har vel noen filler hjemme, fikk jeg som svar.
Klokka 11 åpnet vi døra.
Inn kommer det en yngling som skal ha en flaske rompunsj. Dengang var det 21-års grense. Han er i tenårene. Jeg spurte aldri om hvor gamle de var, men: – Når er du født? Karen blir forfjamsa, regner feil. Jeg slår fast: – Du er eldre enn far din!
Klokka fem dro vi ned rullegardina og vred om nøkkelen i døra. De kunne banke i døra og i vinduet og peke på armbåndsuret og riste på hodet.
Det sto i reglementet: Åpningstiden følger den i lokalet opphengte klokke.
Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling