Pust dypt og rolig, sa søster Åse

Ennå står det Byens Sygehuus på husveggen i Tøihusgaten. I annen etasje opererte dr. Schie betente bukhinner og blødende mavesår. Operasjonssøster Åse Larsen ga eternarkosen. – Det ble gjort store inngrep under enkle forhold, sier sykehusveteranen.

Operasjonsstua i Byens Sygehuus lå i annen etasje med vinduene ut mot Tøihusgaten. På den ene veggen var det to vasker. Der vasket legen seg før operasjonen. I et frittstående skap lå instrumentene. Midt på gulvet, med den store lampen over, var operasjonsbordet. Den første tiden jeg var på sykehuset var det gammelt og medtatt.

Et år da det var 16 000 kroner i overskudd på regnskapet, fikk Schie skiftet ut til mer moderne utstyr. Det gamle diatermiapparatet ga støt til de som betjente det. Det var som oftest en av kandidatene. – Det biter bare unge leger, sa dr. Einar Schie.

Det var to søstre på stua under operasjonene. Den ene sto steril og assisterte i såret. Den andre satt hos pasienten. På Levanger sykehus der jeg hadde vært tidligere, hadde det vært en egen narkosesøster. Det hadde vi ikke i Gamlebyen.

En halvtimes tid før operasjonen hadde pasienten fått en morfinsprøyte, gjerne kalt likegladsprøyten. Narkose ga vi på åpen maske. Vi dryppet eter på gasbindstykket, mens vi snakket til pasienten: – Nå skal du puste rolig og dypt, så sovner du godt. Eterlukten var gjennomtrengende. Når jeg var på besøk hjemme, kunne mor si: – Jeg kjenner at dere har hatt operasjon på sykehuset.

Etter et kvarters tid kunne operasjonen begynne. Søster satt med hodet til pasienten i armene. En bøyet stang med trekk skilte henne fra operasjonsfeltet. Hun skulle kontrollere pulsen i tinningen, se på pupillene om pasienten sov godt og lytte til pusten. Ble åndedrettet ujevnt eller stoppet, ga hun beskjed, og legen satte et hjertestimulerende middel. Vi hadde også surstofflaske på stua så vi kunne gi surstoff. Var det store operasjoner, med væsketap, satte vi fysiologisk saltvannsoppløsning intravenøst.

Heis fantes ikke

Søster som assisterte, hadde ansvaret for å dekke bordet, som vi sa: Legge frem kniv, saks, arteriepinsetter, bøyler til å utvide operasjonssåret, holdetenger til å løfte unna tarmer og så videre. Vi på operasjonsstua var så godt innøvd at vi ga legen det han trengte i riktig rekkefølge, uten at han behøvde å be om det.

Når såret var sydd og bandasjert, skulle pasienten tilbake på rommet. Heis fantes ikke, så hun eller han ble lagt på båre og manøvrert ned den bratte trappa av portørene Johansen og Møller. Schie ga en håndsrekning når det trengtes. Første døgnet hadde alltid nyopererte skjermbrett og vakt ved sengen.

Jeg er fra Elias Kræmmersgate, samme adresse som jeg har nå. Bestefar var i sjauen. Det samme var far. Når han var på Elveplassen, gikk jeg til han med middagsmat i spann. På fjellknausene der innfartsåra er, hadde vi lekestue og laget mat i tomme fiskebollbokser. Til pliktene hørte å hjelpe mor med å dra stenrulla hos fru Jensen, som leide ut mot timebetaling.

Jeg gikk syv år i pikeklasse på St. Croix. Vi fikk være med lærer Frestad og ha skolehage over på østsiden, men så ville han ikke ha oss lenger, for vi fniste og holdt leven. Vi gikk i syvende klasse, og det var gutter i skolehagen.

16 år gammel dro jeg til Oslo for å stå bak disken i Frognerveiens Smørudsalg, som tante drev. Fast kunde var moren til dr. Schie. Hun var stolt av sønnen som var nybakt lege ved Drammen sykehus.

Det var tilfeldig at jeg kom inn i sykepleien. I Oslo pleide jeg å gå i Centralkirken hos metodistene. En pike og jeg ble sittende ved siden av hverandre og se i samme sangbok. Jeg ble bedt hjem til familien. En annen søster skulle begynne på sykepleierskolen på Betania. – Det er kanskje noe for deg, Åse, sier moren. Slik ble det.

Tove Mohr tok oss som vi var

Jeg syntes det var veldig høytidelig å begynne på sykehuset. Det var første gang det var sykepleieskole på Betania. Vi var syv på kullet som delte et firemanns- og et tremannsrom. Vi hadde et klesskap på deling og to skuffer hver i kommoden. Mer trengte vi heller ikke.

Vi måtte være i seng klokken ti. Søster Rebecca inspiserte. Hadde hun gredd midtskill, var hun ikke å spøke med. Kom vi for sent, lå vi i senga med yttertøy og sko og dynene trukket opp til nesa.

På den tre måneders forskolen hadde vi blant andre dr. Tove Mohr. Hun var en kos dame, hun tok oss som vi var.

Ute på avdelingen måtte vi gjøre alt forefallende arbeid. På øyeavdelingen på Rikshospitalet moppet jeg gulv og kokte borvann.

Vi kunne bli vekket midt på natten: Keisersnitt på fødeavdelingen. Vi av gårde for å se og lære.

Søster Olga hjalp meg første gang jeg skulle stelle en død pasient. – Nå tar du på han, Åse, sa søster. – Døden er en del av livet.

Vi gruet for å begynne på mannsavdelingen. Det gikk greitt. Pasientene tok oss på alvor.

Et halvt år var noen av oss på et sykehus i Bergen. Vi løp og gjemte oss når telefonen ringte. Vi skjønte ikke hva de sa.

Et rom over rulla

Som ferdig Betaniasøster begynte jeg 1940 på Levanger sykehus. De to operasjonssøstrene ble mobilisert til et feltsykehus i aprildagene. Slik hadde det seg at jeg havnet på operasjonsstua.

De regnet to år på utdannelsen til operasjonssykepleier. Jeg var ferdig utdannet og vel så det da mor skrev brev i 1945 og fortalte at de averterte etter sykepleierske på operasjonsstuen på Byens Sygehuus i Gamlebyen.

– Jeg skulle ønske du kom hjem, skrev mor. Jeg fikk jobben. Lønnen var 70 kroner måneden og kost og losji. I Levanger hadde vi Betaniasøstre hatt 50 kroner. Jeg syntes plutselig at jeg hadde fått mange penger mellom hendene.

Et par av sykepleierskene på Byens Sygehuus bodde i annen etasje over dr. Schie i Thiesegården. Et par andre hadde hybler hos jordmor Borchsenius i Tøihusgaten. Sjøl bodde jeg opp en bratt, smal trapp på et lite rom over sykehusrulla. Når det hastet, gikk avdelingssøster og jeg opp på loftet, hentet tøy og rullet det på stenrulla.

En dag kom stortingsrepresentant Bente Rognerud på besøk. – Her oppe bor operasjonssøster, sa dr. Schie. Etter det slo de ut en vegg mot loftet så jeg fikk bedre plass.

Den største salen på Byens Sygehuus var i første etasje og hadde 15 senger. Videre var det fire- og to- og syvmannsrom, men ikke noen enkeltrom. Var noen svært dårlig, ble de lagt på badet. Det var såvidt plass til en seng ved siden av det emaljerte støpejernsbadekaret på fire føtter.

Inne mot gården var det et isolat som ble brukt til pasienter med delirium tremens. På et forrom til isolatet lå det i lange tider en pasient med eksem. Han måtte smøres daglig med tjæresalve. Han fikk ofte besøk og hadde det så bra som han kunne ha det. Han døde på sykehuset.

Et lite snekkerverksted

Dr. Schie var kunnskapsrik, dristig og flink. Med seg fra Levanger hadde han oversøster Gerny Nordland, avdelingsoversøster Ester Sannum, søster Therese på laboratoriet og Gerd Kløvstad og Solveig Flesberg på sykeavdelingen.

Dr. Schie eller reservelegen dr. Berntsen eller dr. Qvigstad opererte gjerne etter visitten klokka ni. Det ble foretatt store inngrep under enkle forhold. Operasjoner i bukhulen for å fjerne svulster var ikke sjeldne. Likeledes thorakoplastikk, kalt den store operasjonen, hos pasienter med langt fremskreden tuberkulose. Ribben ble klippet over og lungen trykket sammen. Til det bruket hadde vi bentang. Vi kalte det en avbitertang. Det var som et helt lite snekkerverksted.

Jeg har bare opplevd en eneste gang at pasienten døde på operasjonsbordet. Det var en ung pike. Jeg kan ikke snakke om det.

Ved slutten av 40-tallet kom penicillinet. Den første tiden skulle pasienten ha sprøyte hver fjerde time. Vi søstrene hadde ikke lov til å gi injeksjoner intramuskulært. Legene måtte purres flere ganger på natten. Da jeg begynte på Byens Sygehuus, fantes ikke antibiotika. Jeg husker en pasient, han hadde bukhulebetennelse. Vi kunne ingenting gjøre. Vi visste det og de pårørende visste det.

Helgevaktene begynte fredag middag og varte til mandag formiddag. Vi ble vekket midt på natten. Utenfor sto Josefsen med sykebilen. Vi gjorde klar for operasjon. Det kunne være en ulykke eller et blødende mavesår som måtte opereres. Når jobben var gjort, drakk leger og søstrene kaffe på vaktrommet.

Rett før jul lot legene kniv og saks ligge. Det var vi søstre på operasjonsstuen som sto for juleforberedelsene. Avdelingssøster og jeg hentet pynten på loftet. Vi pyntet juletre foran hver av stuene. På formiddagen var der risengrynsgrøt.

Vanligvis pleide vi å ringe med en bjelle når visittiden var slutt, men julaften var det ikke så nøye. Nabbetorp Blandede Kor sang fra den lille avsatsen i annen etasje. Frøken Skjøthaug på kjøkkenet og hennes hjelpere sto for julemiddagen på kvelden. Dr. Schie med familie kom over og var sammen med oss og pasientene. De som klarte det, var med og gikk rundt juletreet.

Trykt i Fredriksstad Blad 1996
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling