Slangsvold-Fredrikstad med Einar bak rattet

Hansens Bilruter, Råde, har fraktet folk og fe i over 70 år (1997). Einar Hansen satt bak rattet da ruta gikk to ganger i uka på grusveier til Fredrikstad og billetten kostet 1,75. Iblant var levende grisunger blant passasjerene.

Far starta Andersens rutebiler i 1926. Karosseriet til den første bussen bygget Larsen i båthavna av stående plank. Regningen var på 600 kroner.

Den første bussen jeg husker, var en Chevrolet 1931 modell. Den hadde 18 sitteplasser på langbenker trukket med skinn. Passasjerene satt rett overfor hverandre. Var det nye varer som skulle til torvs, sperra far utsikten når han stabla eggekasser i midtgangen. Vi solgte bussen til Juliussen i Svinndal, og den gikk i trafikken iallfall noen år etter krigen.

Det neste kjøretøyet, en Chevrolet 1936 modell, fikk en sørgelig skjebne. Pettersen i Spydeberg overtok bussen. Natten etter at han hadde kjørt i et bryllup, tok den fyr og brant opp i garasjen.

Far hadde en gammel Oakland til privatbruk. Da bror min var tolv år, kjørte han de andre ungene til skolen. Da jeg prøvde meg, var det såvidt jeg rakk ned til pedalene.

Jeg tenkte ikke å bli yrkessjåfør. Etter skolen jobba jeg i A/S Veidekke og deretter på Skaiås trevarefabrikk. På fritida spilte jeg Drømmen om Elin og andre ballader på trekkspill i Non Stop Band. På Bøndenes Hus i Råde havna alle jenter oppe på scenen hos oss mens de sloss både ute og inne.

I 1950 døde plutselig far. Jeg hadde såvidt fylt 21 år. Tre dager etter begravelsen tok jeg rutebilsertifikat. Hele familien hadde møtt fram utafor sakkyndige i Moss for å se hvordan det gikk. Sertifikatet fikk jeg, flink til å kjøre var jeg ikke, men jeg bestemte meg til å være forsiktig.

Jeg begynte å kjøre ruta Slangsvold – Fredrikstad – Slangsvold med en 39-modell Chevrolet. Kjell Åsen het den andre sjåføren. Han var en stø kar, som senere drev et bil- og traktorverksted i Svinndal og kjørte bussen fra jernbanen til ferja i Moss i mange år.

Uniform brukte jeg ikke. Jeg kjøpte en svart lue med blank skjerm. Foran var det et rundt merke der det sto med gullbokstaver: RUTE.

B 9862 hadde 24 sitteplasser og et ukjent antall ståplasser. Setene hadde plysjtrekk. Motoren var på 60 HK og lavt gira. Den hadde lett for å koke i lange oppoverbakker. På turkjøring hendte det at jeg måtte ut en fem, seks ganger og hente vann i en flaske fra nærmeste bekk.

Bussen var grå, med blå stripe langsetter og sotfarga tak. På lyskassa foran var det malt Slangsvold – Fredrikstad.

På vinterstid varma eksosrøret som gikk gjennom kupeen opp bussen. Varmest var det i baksetet. Satte noen benet på røret, lukta det svidd lær i bussen.

Is på den delte frontruta var et problem. Jeg hadde ei fille vridd opp i saltvann eller sprit som jeg tørka over med mens jeg kjørte. Sidespeil fantes ikke. Da jeg skrudde på et, lurte enkelte på hva det var godt for.

Chevroleten var snill å starte på vinterstid. Det var sjelden vi brukte sveiva. Den første garasjen far bygde, hadde uisolerte plankevegger. Frysevæska var ikke å stole på. Skulle bussen stå fra den ene til den andre dagen, pakka vi motorkassa inn i striesekker. Skulle den stå i flere dager, tappa vi av vannet og fylte på lunka vann når vi starta.

Det hendte likevel at vannet frøs etter at vi hadde starta. Vi måtte tine opp med varme kluter i bånn av radiatoren.

Dekkene var dårligere før. Vi hadde ikke så ofte punkteringer ute på veiene, men jeg kunne komme ut om morran og dekket var flatt. Vi lappa med gummibit og solusjon og pumpa opp for hånd såpass at vi kunne kjøre til bensinstasjon til Dahl i Råde som hadde luft.

Vi reparerte mye sjøl for å spare penger. Feil i forgasseren og det elektriske anlegget våga vi oss ikke på, da hadde vi bussen hos Sørensen og Balchen. Men vi justerte ventiler og skifta kingbolter i garasjen hjemme. Bensinpumpa sto ute på gården. Den hadde måleglass for 20 liter og håndpumpe.

På vintermorran måtte vi ofte ut før veiene var brøyta. Private lastebiler med plog foran hadde brøytinga, og de nådde ikke over alt sammen. Kjettinger på bakhjula var bra i snø og på glatte veier. Når veien ble bar, bråka det fælt, spesielt hvis ei lenke hadde løsna.

På hele ruta mellom Slangsvold og Fredrikstad var det grusvei. Verst var det mellom Enebekk og Missingmyr, og i veien opp til Slangsvold. Der var det vaskebrett og svære høler. De som hadde anlegg for det, ble lett bilsjuke. Sjåføren tørka opp.

Kontroller var det lite av de første åra. Jeg kan ikke huske å ha sett den brune bilen til lensmann Nilsen ute på kontroll. Det var lite trafikk å kontrollere. Det var mest lastebiler med sand eller tømmer. Jeg kjente de fleste: Arthur Havstad, Gunnar Skauen, Anton Slangsvold og Jens Asp. Personbil hadde lensmann og legen og veterinæren og en og annen av noblessen. Gjessing i Svinndal hadde en blank, sprek, rød en som vi så på lang lei.

De første åra kjørte vi ruta to ganger i uka, på onsdag og lørdag. På onsdager kjørte jeg fra Slangsvold klokka kvart over sju og fra byen halv tre.

På lørdag kjørte jeg kvart over sju, fra byen klokka ni, fra Slangsvold klokka ti, fra byen halv to. Siste tur gikk hjemmefra klokka tre og fra byen kvart over fire.

Passasjerene var mest godt voksne mannfolk og kvinnfolk som skulle til byen og stå på torvet og gjøre innkjøp. Faste holdeplasser hadde vi ikke. Folk sto ved gårdsveiene og vinka. Flest kom det på ved Solgård.

Jeg åpna døra med den blanke sveiva. Folk betalte når de gikk av. Turen Slangsvold-Fredrikstad kosta 1,75. En pleide å ha myntene i munnen og spytta ut og betalte. Billetter brukte jeg ikke. Pengene hadde jeg i en svær fiskehandlerpung som jeg hadde oppå dashbordet.

En hadde uvanen at han hele tida skulle henge over sveiva og prate med sjåføren. Uten at han merka det, fikk han svart smøring på henda og klinte det utover i ansiktet. Det ble stor stemning bakover i bussen.

Alle kjente hverandre. Kom det en sjelden gang på et nytt ansikt, snudde folk på hodet: – Hvem kan det der være?

De som skulle til byen og stå på torvet, hadde med seg varene: jordbær og bringebær og rips, epler og pærer og plommer, poteter, blomkål, rosenkål, hodekål, persille, kjøtt og egg. En gang hadde jeg ei kasse med levende grisunger som en hadde kjøpt på torvet.

Av de faste husker jeg Ole Gretland, John Tofteberg og Nils Rusvik på nærmere 90 år. Av kvinnfolka Sofie Bjerke, Marit Granly, Margit Lund, Jenny Theodorsen og Aslaug Bekkhus.

Det var mest liv på halv to-bussen fra byen. Når mannfolka hadde solgt varene på torvet og handla det de skulle, gikk de på Bondestova eller søstrene Monsens kafé og tok en oppstiver i kaffekoppen. Humøret kunne være høyt på hjemturen. Noen tok seg en dram på bussen. Jeg så dem i speilet. Iblant måtte jeg si ifra: – Nå er du hjemme, Asbjørn. Det hendte aldri at noen ble ubehagelig.

Ved siden av å kjøre ruta, hadde jeg mye turkjøring. Når bondeungdomslaget skulle til stevne, bad de meg ta med trekkspillet. På den tida kunne vi stoppe og raste i gresset i veikanten. Jeg kjørte mannskor, damekor og blanda kor. Med avgangsklassen på Nabbetorp skole dro vi på tur over Hardangervidda. Vi overnatta i Tinn Austbygd, i Lofthus i Hardanger og på Geilo. Læreren sov med ungene på ungdomsherberget. Jeg ordna meg til med sovepose i baksetet i bussen.

Når jeg kjørte buss år etter år, ble jeg kjent med passasjerene. Jeg kjente familiene deres, hva de hadde av sorg og gleder. Da jeg gifta meg, hadde passasjerene langs ruta lagt sammen og kjøpt en fin presang til kona og meg. Det var helt rørende.

I 1954 pensjonerte vi Chevroleten. Vi fikk en Mercedes med dører til å åpne og lukke ved å trykke på en knapp. Det får bli siste stoppested på denne turen.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling