Førsterangsdjevler på dørken

Vi jobber som førsterangsdjevler paa dørken,
paa vakt gjennom hverdag og helg,
til lungene gisper avmægtig i tørken
fra fyrenes glødende svelg,
skrev Nordahl Grieg om fyrbøterne til sjøs. Ernst Olsen, Kråkerøy, var en av dem.

Da mor og far gifta seg, var jeg fem år. Jeg bråka fælt for mor var så pen og jeg ville være med i kirken.

Jeg hadde hatt det trivelig på Smertu skole. Bestefar kom ofte og møtte meg for han favoriserte meg totalt. – Fryktelig, svarte jeg da frøken Svanekil spurte hvordan jeg hadde likt meg på skolen.

I skoletida gikk jeg med Aftenposten til Kiær og andre prominente personer på Kråkerøy.

Etter konfirmasjonen var jeg visergutt i butikken til Gudrun Larsen. Melsekker på 100 kilo klarte jeg på styret. Var det tyngre lass, brukte jeg drakjerra. Rødsbakken tok jeg stykkevis og delt. Kona til Thomas Johansen, chiefen på S/S Karlander, hadde hund. Den ga jeg melkeskvetten på bånn av spanna.

Onkelen min var tredjemaskinist på Karlander. Da han gikk i land i -35, skaffa han meg hyre. Dyne og pute måtte jeg ha sjøl, madrass holdt rederiet. Dongeryjakka og buksa kjøpte jeg hos Hartvig Sørensen. Sjøsekken arva jeg etter onkel.

S/S Karlander lå ved Nylands verksted. Hun var på 3.050 tonn og bygd ved Nyland i 1915. Jeg mønstra på som maskingutt. Hyra var 35 kroner måneden. Maskinfolka hadde lugar på babord side akter. Det var seks køyer i to etasjer. Når vi fikk sjøen på tvers, måtte jeg ligge og presse knea mot skottet for ikke å bli kasta ned på dørken.

Det var en ventil i skottet. Donkeymannen ble dårlig og stuerten som skulle være lege, så på’n. – Det er ikke rart du er sjuk, sa’n. Du ligger med ventilen åpen og får trekk på magan. Ventilen kom igjen og donkeymannen kom seg.

Belysninga var et par parafinlamper som jeg skulle fylle og holde i orden. Jeg kan ikke huske det var noe bord i lugaren. Når vi hadde fått julepakker i Kjerka, satt jeg ved bordet i mannskapsmessa og skrev brev til glade givere. Jeg streva med å ikke skrive det samme til alle.

Do var et kott med et sete og et høl i sida på båten. Vi hadde hver vår pøs å vaske oss i. Vaskerommet var midtskips, men vi maskinfolka hadde varmt vann fra kjelen og vaska oss på maskindørken.

I Oslo var det et kvinnfolk som på død og liv skulle om bord. Jeg hadde lært at en skulle holde seg unna kvinnfolk, men hun ga seg ikke. En kar om bord med et tilnavn det kan være det samme med, tok seg av dama. Neste dag så jeg at noen hadde brukt pøsen min. De andre sa at det var dama som hadde vaska seg i pøsen min. Jeg trua karen med juling.

Jeg gikk med smørekanna og smurte lagrene. Det var to maskinister og chiefen. Maskingutten var på chiefens vakt. Det passa han godt, for da kunne han ta seg en tur opp. Chiefen lærte meg å telle dråpene som jeg hadde i hvert lager.

Han fulgte med og ga meg kjeft: – Der hadde du i for mye! Jeg gikk rundt og la handa på lagrene for å kjenne at de hadde riktig gangtemperatur. Flere ganger i timen måtte jeg inn i tunnelen og smøre lagra til propellakselen.

Maskingutten hadde jobben å hente maten i byssa og vaske opp og vaske messa. Onsdag og lørdag vaska jeg lugarene. I messa satt vi på krakker rundt bordet som var skrudd fast i dørken. En gang da jeg drev på nede i kølaboksen, ropte en av fyrbøterne på meg. – Se her, sa han og strøk med handa under bordet og holdt den opp foran nesa mi.

Jeg var hevngjerrig og tenkte: – Min tid kommer nok. Da vi gikk på varmen, ropte han på meg i luftekanalen fra fyrdørken: – Jeg orker ikke mer, sa han. – Jeg hører ikke hva du sier, svarte jeg.

Maten var bedre enn den jeg var vant til hjemmefra. Vi fikk tre varme måltider hver dag og jam til pålegg. Kjøle- eller fryseskap hadde vi ikke. En gang på varmen hørte jeg kokken kaste opp mens han sto og skar opp kjøttet.

Da vi gikk fra Oslo, lå vi ved siden av Trym. Trym gikk ned i de voldsomme stormene i Nordsjøen den vinteren, men mannskapet ble redda av Venus. Jeg var ikke redd, for jeg stolte på at kaptein Paulsen skulle klare det. Han var dansk og en kjekk kar. Jeg var flink til å svømme, men tenkte at det hjalp lite i det overhendige været.

De andre sa at jeg skulle vente til vi hadde fått to bølger mot oss, så skulle jeg se om det kom en til. Hvis ikke, så kunne jeg fly over dekket. En gang jeg hadde henta maten i byssa, ble jeg tatt av en bølge midtskips og slengt akterover mot popen, før jeg fikk tatt tak i et beslag og holdt meg fast. Da jeg kom ned i maskin, hadde de slått stopp. – Vi har mann over bord, sa de. – Her står’n, sa jeg.

Første turen med Karlander gikk til Newcastle. Jeg har aldri sett så mange barbente unger. Lettmatrosen sa: – Du står under meg. Jeg kan ikke gå i land sammen med deg. Jeg gikk alene på pub. Først tok jeg en bar whisky, så skylla jeg etter fra selterssifongen. Engelskmennene var alle tiders kjekke mennesker.

Jeg ble forfremma til kølalemper med 55 kroner måneden i hyre. Vi var to kølalempere som gikk seks timers skift. Fyrbøterne fyrte fire timer og hadde åtte timer fri.

Etter noen dager begynte en av kølalemperne å spytte blod. Jeg måtte lempe hele veien alene over Atlanteren. Det var flere på Karlander som fikk tuberkulose. En av dem besøkte jeg etterpå på Åsebråten.

Køla ble lessa ned i kølaboksen på styrbord og babord side. Lettest var det å lempe køla fra underboksen. Når den var tom, tok jeg fatt på overboksen. Det ble lengre vei å lempe køla. Jeg hadde ei karbidlampe og en trillebår. Når Karlander hev seg i sjøen, kunne trillebåra rase fra meg. Med en fart på 10-11 mil brente Karlander 15 tonn i døgnet. Jeg drev på i ett kjør. Av bestefar hadde jeg lært å arbeide med små, effektive bevegelser. Fyrbøteren skulle hele tida ha køl under kjelen så han holdt steamen. Dessuten måtte det være klart et lager til neste skift.

Når vi gikk på varmen, var det bestemt at vi skulle ha fem fyrbøtere. I stedet for at vi mønstra på nye, ble jeg forfremma til fyrbøter. Fyrbøterne Alf Jensen fra Stranda og Kolbjørn Olsen fra Lahellemoen lærte meg å fyre økonomisk. Jeg skulle bygge opp køla forrest i fyrgangen og la dem skråne som ei bakke innover.

Det var stor forskjell på køla. Noe køl var så svær at vi måtte slå’n i stykker med slegge. Antrasitten var bra. Noe var bare møl så vi måtte slagge flere ganger på skiftet.

Med sleisen, et langt spett, vippa vi den brennende køla til side. Vi brekte løs slaggen og raka den ut, vippa over køla igjen og fylte på ny køl. Vi måtte være raske så vi ikke fikk kaldtrekk på kjelen. Slaggen lå som ei ildmørje på dørken til vi pøste på vann, og hele maskindørken ble et dampbad. Slaggen fylte vi i bokser og sveiva dem opp gjennom luftkanalen og tømte den på sida det passa med sjøen.

Vi gikk på Cuba, på Venezuela, på Britisk og Fransk Guinea. Annenstyrmann Finn Barth Hansen ropte meg opp på dekk. Vi hadde ei øy på styrbord. – Vet du hvilken øy det er, Ernst? spurte han. Det visste jeg ikke. – Det er Djevleøya, sa styrmann.

På varmen kunne det være en 50-60 grader på fyrdørken. Vi gikk i singlet, hadde svetteraggen rundt halsen og brukte fyrbøterkeps med grønn celluloidskjerm. I luftrøret hadde vi hengende et spann med vann som vi blanda havregryn i som vi hadde fått av kokk Magnussen fra Nabbetorp. En dag ble en av fyrbøterne dårlig. Jeg måtte sette skulderen under og hjelpe han opp leideren. Da han kom på dekk, gikk han i dørken.

I havn hadde vi kjelesjau. Jeg klatra ned og skrapa vekk saltet som hadde satt seg fast på røra. En kar satte først benet sitt mellom røra. Vi fikk klipt av dongerybuksa og gned benet med grønnsåpe så han kom løs. Vi tømte også sotkassa under skorsten. Etter flere dagers landligge var asken ennå glovarm.

I havn kunne det komme flokker av jenter om bord. De var etter oss helt inn i kølaboksen.

I Maracaibo i Venezuela ble tre av oss arrestert for vi sloss på gata. Politiet satte oss i bur inne i en stor hage. – Faen, sa maskinisten, de har tatt ene skoen min. En fyrbøter fra Bodø hadde så vakker stemme. Han stemte i: Når lysene tennes der hjemme, og vi slapp ut.

Neste dag tok fyrbøteren fra Bodø meg til et sted der jentene viste seg å være gutter. Jeg gikk derfra til et sted der det var ordentlige jenter. Bodø kom etter. – Du har vel ikke noe her å gjøre, sa jeg, og Bodø fløy på meg. Jeg var illsint og vi sloss og rev ned ene veggen, og jentene skrek, og de andre gutta prøvde å legge seg i mellom, men vi ble arrestert igjen. Kaptein Paulsen kom og fikk løst oss ut og lovte politiet at vi skulle få ris når vi kom om bord. Etterpå bare lo han.

Da vi kom til New York, rømte en matros og jeg, for det var siste turen til Karlander, og vi ville ikke hjem til arbeidsløsheten.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling