– Gi meg ditt hjerte, Maria!

Swing eller sweet, Jularbo eller Frossini, låvedans eller kirkekonsert, Harry Nilsen trives med trekkspillet.
– Trekkspillklubben har vært halve gleden, sier veteranen.

På sommeren spiller jeg trekkspill sammen med et par kamerater i Torvbyen. Det var Wiese som hyrte oss. Folk kommer og går, og mange har et hyggelig ord. – Spell På brygga en sommerkveld, ber ofte en dame i forbifarten.

Jeg er arvelig belastet både på fars- og morssiden. Far til mor hadde torader. Det var det første spillet jeg prøvde meg på. Einar i Brakka, Einar Andersen på Glombo, onkel til mor, spilte kromatisk femrader med 120 basser.

I yngre år spilte far utpå, på Skytterhuset på Skåra og til dans på Slevikbrygga. Bror til far dro også belgen. Han døde i 1924, året før jeg ble født, og det gikk slik inn på far at han sluttet å spille og solgte instrumentet.

Jeg vokste opp på Gressvik i de nokså harde 30-åra. Far var ved høvelen og klyvsaga på bruket når det gikk. Ofte stod det. Å møte på butikken med matlappen, var ikke uvanlig på Gressvik.

Hvis faren hadde arbeid, kunne guttungen ha kjøpeski med rottefellabindinger. Andre nøyde seg med tønnestaver og balata. Jeg kan ikke huske noen ble erta.

På skolen sang vi Alle fugler små de er, med fru Bugge Olsen ved orgelet. Det var et rent pliktløp. Inspirasjon var mest å hente utenfor skolestua.

Oppe i Trondalen var det dans. Tranterane spilte. Jeg var for liten for dansegulvet, men lå på magen i lyngen bak det lille huset der musikken satt og lyttet til Drømmen om Elin.

På Arbeiderforeningen var det markeder onsdag, fredag og lørdag. Dit kom turneene med Toralf Tollefsen, broren Sven og Hans Eriksen.

Toralf var størst. Han gjorde spillet til konsertinstrument. På programmet stod såvel Rapsodi nr. 2 av Liszt som Et Relicario av Padella. Mange trekkspillere er kjappe på fingrene. Ikke alle er musikere. Hos Toralf Tollefsen kom tonene fra hjertet.

Hans Eriksen var dyktig trekkspiller og kanskje enda dyktigere forretningsmann. Ingebjørg Henriksen Fjellhaug, kvinne med beljespill, trakk folk. Til avveksling fra trekkspilltonene stemte operasanger Erling Krogh i til medbrakt akkompagnement.

Pengene strakk akkurat til en plass på galleriet. Så vi noe var ledig på første benk, lurte vi oss ned og fram i pausen for å høre og se: Hvordan virtuosen festet grepet. Hvordan han brukte lillefingeren nede på basstangentene.

Lokale krefter var også verdt å lytte til: Herman Andreassen Filer’n, Walther Nilsen fra Lisleby, Anker Tørjern og flere til.

Og orkestrene: The Favourite Boys, uttalt slik det ble skrevet, med Karl og Oliver Johansen. Senere ble det helst Favorittæne. Jensens kvartett der Karl Jensen dro belgen. Odeon var best med Asbjørn Myran på trekkspill og saksofon. Før jul spilte Odeon på Fagen. Når de etter jul flytta på Fjellhøi, fulgte ungdommen etter.

Tanta mi hadde svart trekkoppgrammofon. Der snurret Gi meg dit hjerte, Maria på Odeon. Øystein Frantzen sang landeplagen Violetta på Columbia. På HMV gikk Jens Book Jensen rundt og rundt sammen med bikkja til Melchior.

Eget spill hadde jeg ikke. Det hadde blitt krig og instrumenter var vanskelige å oppdrive. Dessuten hadde jeg ikke råd. Det hadde kamerater som hadde seilt til sjøs: Ivar Jensen og William Kristiansen. Av dem fikk jeg trekkspill på hjemlån.

I 1941 begynte jeg på Kråkerøy Verk. Da fikk jeg råd til eget spill. Et Standard Royal med Fintoklaviatur. Det så ut som et pianospill, men hadde bare forlenga knapper. Jeg kjøpte spillet for 500 kroner av Arne Spjærnes på Lisleby.

Etter Stalingrad ble offentlig dans forbudt. Ungdommen lot seg ikke stoppe. Illegal tjohei gikk av stabelen i ei gløppe i Kjølbergskogen mellom kvist og kvas og småskog. Låvene på bondegårdene ga en annen mulighet. Budstikka gikk fra munn til øre: – I kveld er det låvedans på Amundrød!

Sammen med Anders Sunde var jeg mye utpå. Vi hadde trekkspillet i følge og spilte annenhver gang. Da slapp jeg å dra med meg eget spill på bagasjebæreren på sykkelen. I pausen sendte vi hatten rundt i forsamlinga.

En gang gikk det gæli. Dansen gikk på låven på Valle. Nazistene hadde hatt møte på Kolberg. På Valle går veien gjennom gården. Koryfeene med ordføreren i spissen ankom midt i Whispering. Da ble det en annen dans. Reddest var vi for å få beslaglagt spillet. Det slapp vi og boten ble til å bære, for mange var med å gi en skjerv i potten.

Det holdt ikke i lengden å spille etter gehør. Spillelærer ble Ragnar Østgaard. Han var sjøllært, ankermann i Duvaltrioen, bosatt på Skåra og tok tre kroner timen. Blant andre på kullet var Edgar Svendsen, Per Grimstad og Per Larsen.

Østgaard var flink, og streng til punkt og prikke. Hjemmeleksa stod i Olav Akres trekkspillskole. Østgaard satte blyantstrek: Dit til neste gang. Var han fornøyd, ble streken til et kryss. Rista han på hodet, satte han ny strek uten å krysse den forrige: Dobbel porsjon til uka etter. Det var omatt og omatt til læreren var fornøyd. – En har så lett å dra med seg slurv, sa Østgaard.

Krigen var slutt og seieren var vår. Musikklivet blomstret, det gjaldt også trekkspillmusikken. I 1947 var det en flokk trekkspillere her i byen som gikk sammen og dannet Fredrikstad Trekkspillklubb.

Primus motor var Sverre Strand. To meter på strømpelesten var han Norges største trekkspiller. Strand drev en rullegardinfabrikk på Apenesfjellet. I fabrikklokalet der ble klubben stiftet. Selv var jeg i Garden og ikke med på stiftelsesmøtet, men ble med på høsten 1947.

Medlemmene kom sammen hos fru Bjerke i Fredrikstad Gjestgiveri i Bakgata. Det var blant andre Per Grimstad, Walther Nilsen, Jon Berg fra Råde, Trygve Stensvik, Erling Nilsen og Leif Hansen. Musikalsk leder var Ragnar Østgaard. Annenhver uke hadde vi øvelser, annenhver uke hyggekveld med underholdning og avec. Arnstein Johansen stakk ofte innom fra militærtjenesten i Gamlebyen.

Sarpsborg, med ildsjeler som Wallstrøm og Forsberg hadde vært først ute med Østfoldmesterskap i 1947. I 1948 stod vi for arrangementet. Fredrikstad Trekkspillklubbs orkester var for første gang i ilden fra scenen i Biblioteket. Vi åpnet med Rekruttmarsj av Ottar Akre. Østgaard hadde stått for arrangementet. Til repertoaret hørte konsertvalsen Beautiful Days og American Patrol.

Deretter fulgte solospill av de som konkurrerte: Frossini var mye spilt, Karneval i Venedig var en gjenganger. I Sorte øine gjaldt det å riste belgen hele tida.

En skolegutt stod på scenen og spilte La Cumparsita og skjorta av alle i sin klasse. Det var Olav Wernersen fra Torp. Neste gang spilte han i A-klassen.

Foreninger skulle ha årsmøte med middag og dans etterpå. De bestilte en mann med trekkspill. Jeg har blant andre spilt for Gressvik Idrettsforening, Nylende og sangkoret Harmoni.

Under middagen spilte jeg taffelmusikk, Ungmön på Kjerringön av Brandelius slo godt an. Til dansen gikk det i hottere takter. Some of these days var etterspurt.

Jeg har spilt til åremålsdager og brylluper. I et bryllup på Tindlund var det gjester fra over there. En var profesjonell sangerinne. Til oksesteken spilte jeg utdrag fra musikkfilmer med Jeanette McDonald og Nelson Eddy. Damen gjorde store øyne: – Kjente vi slike toner i lille Norge? Så sang hun med i refrenget.

I Trekkspillklubben har jeg vært med hele tida. 50-tallet var en nedgangstid. På 70-tallet fikk vi igjen medvind. Vi har flakket mye etter Gjestgiveriet. Vi har vært på Seiersten skole, på Styrmannsskolen, på Sangerhuset, på Damyr. Nå holder vi til i Paviljongen på Gressvik. I jubileumsåret holdt klubben konsert i Frikirken. På programmet stod Ut mot havet av Fliflet Bræin.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling