– Hallo, hallo, her er Fredrikstad!

Kortbølgesenderen på Øra ble taus etter nyttår. (1997) Mastene er vekk. Mellombølgesenderen er forlengst historie. Radioveteranen Gunnar Kvaleng minnes: – Føremeldinger fra Skihytta, andakter med pastor Frøland, lokalreklame for byens butikker.

Foran mikrofonen hang en gongong. Klokka halv syv gikk først reklamen over riksprogrammet med Fritjof Krohn, Leif Juster og Freias Brystkarameller. Etter et kvarter slo jeg på gongongen: – Dette er reklamen! Fredrikstad Kringkaster anbefalte såvel Schultz Hotell som Sarpsborgkomfyren: – Husk ettervarmen, formante hallomannen.

Utenfor gresset kuer og hester på grønne enger. I kveldinga samlet hestene seg vest på jordet. På et bestemt klokkeslett gikk det i strak galopp mot kuflokken som tydde sammen under det kommunale uværshuset. Drople og Stjerna og Dagros flyktet i alle retninger.

På kvelden gikk postflyet sørover. Når maskinen var i anmarsj, skulle vi passe på å tenne de røde signallysene i de 60 meter høye, hule, Marconimastene.

Far og onkel drev Hansens vognmannsforretning i Raadhusgaten 21 og 22 i Gamlebyen. Til tider hadde de syv hester og to gårdsgutter. Sykevognen hadde gummihjul og ble oppvarmet med glødende kull i en jernkasse under. Vognen var stadig i sving under den store tyfoidepidemien i -29. Under siste krig ble den hentet frem igjen.

Bror bygde krystallapparat. Etter riksprogrammet var slutt, spilte Helland ønskeplater. Populær var campingvisa til Rose: – Campe, det er tidens sport. Når du skal ut og campe, skal du kjøpte telt hos Pedelius Gustesen…

Mens jeg gikk for presten, kom jeg forbi der de drev og hevet Stenbocken. Torsten Diesen var på plass med mikrofon ved Glommas bredd. Sendingen må ha gått i timevis.

Statens brød var lite, men trygt. Det betød en del for en nybakt student i 1937. Jeg søkte og fikk plass på Telegrafverkets høyere kurs. To år senere vandret jeg ut Øraveien for å begynne som ferievikar ved Fredrikstad Kringkaster.

Etter militærtjenesten ble jeg fast ansatt. Kringkastingsbestyrer Helland residerte i annen etasje i den to etasjes trebygningen. Foruten bestyreren besto personalet av en tekniker og jeg.

I første etasje var senderen, en Standard Electric på 1 kilowatt. Den hadde blitt rapportert godt mottatt i Australia. Videre var det studio og kontrollrom. Studioet var smekkfullt når Madsens orkester spilte i radioen.

Fredrikstad Kringkaster sendte på 235 meter mellombølge. Fra studio i Oslo gikk sendingen på vanlig telefonlinje, med kabel til Torsnes-krysset og derfra på telefonstolpene utover. I den travleste tiden på døgnet kunne det være problemer med å skaffe linjer. I et knipetak videresendte vi riksprogrammet fra Lambertseter ved hjelp av en radiomottaker som sto i et lite hus et stykke vekk fra stasjonen.

Lokalt kringkastet vi på søndager føremeldinger og lokal sport. Etter at storkrigen hadde brutt ut høsten -39, begynte NRK å sende nyheter klokken åtte. Etter nyhetene fulgte lokal morgenandakt. Pastor Frøland gikk ofte på lufta med dagens tekst. Til bruk for salmesangen sto det et trampeorgel i en krok i studio.

Stoff til føremeldingene fikk vi fra Hattehytta, Skihytta og pålitelige informanter ellers i terrenget. Etter svømmekonkurranser på Kongsten eller kamper på Selbak stadion ringte arrangørene inn resultatet slik at vi kunne lese det opp søndag kveld.

Muligheter for å gjøre opptak hadde vi ikke her i Fredrikstad. I Oslo hadde de en bil som kunne ta opp på grammofonplater. Jeg husker iallfall en gang da bilen var nedover og tok opp da Drøscher ledet et underholdningsprogram i Gamlebyen.

Var vi ute og laget reportasjer, var vi alltid avhengig av telefonlinjer. Til utstyret hørte en blytung batterikoffert og rørforsterker til mikrofonen.

Høymessen gikk fra Østsiden kirke eller Rolvsøy kirke. Vi satte opp mikrofonene på prekestolen, ved orgelet, ved alteret, ved alterringen og til klokkerbønnen. Vi måtte opp i tårnet for å få med de tre siste klokkeslagene ved gudstjenestens slutt. Vi installerte oss i sakristiet og koplet ut og inn. Var presten av det langdryge slaget, ble det tid til en matbit og en røyk.

Allerede under militærtjenesten hadde jeg fått en føling med krigen. Menig Kvaleng skulle assistere et par karer fra Televerket ut til Hvaler der de skulle peile inn en hemmelig sender som sendte i kode. Spionen fant vi ikke, heller ikke vaktstua vi skulle holde til i på Botneveten. – Den er revet for tretti år siden, opplyste folk på stedet.

Kvelden 8. april sa hallomannen etter kveldsnyhetene at alle fyr skulle slukkes. På morgenen 9. april ga Øksnevad meldingen: – Tyskerne har gått i land i flere norske byer. Etter det sendte Oslo bare pausesignal.

Om Quislings tale klokka syv gikk ut over Fredrikstad Kringkaster vet jeg ikke, for da var jeg opptatt med å evakuere familien.

Vi ble enige om å bryte forbindelsen med Oslo da tyskerne og nazistene hadde tatt over. Vigra kringkaster sendte ut regjeringens erklæring om motstand. Vi skrev den ned og leste den over Fredrikstad.

9. april var tirsdag. Lørdag svingte jeg på sykkelen rundt hjørnet Raadhusgaten og Voldportgaten. Mot meg kom en tropp tyske soldater i feltutstyr. Byens myndigheter oppfordret til ro og orden. Meldingen ble lest opp over Fredrikstad Kringkaster.

Under Administrasjonsrådet fikk vi stort sett være i fred. Fra 25. september, da de komissariske statsrådene ble innsatt, fikk vi tyske vakter på stasjonen. De installerte seg i det lille kontoret i første etasje. De var helt unge, nærmest skolegutter, og kunne ikke en norsk stavelse. De skulle vel passe på stasjonen og oss. Senere fikk vi Sonderführer Dietrich. Han hadde teknisk bakgrunn og var fullpanta nazist. – Tyskerne kommer aldri til å vinne krigen, sa jeg. – De allierte har den norske handelsflåten.

I batterirommet hadde vi stående en peilemottaker. Den kunne vi ta inn London på. Rett før den norske sendingen klokka halv syv tok Dietrich seg en luftetur, og jeg en tur inn på batterirommet.

Før krigen var det planlagt å bygge nytt på Øra. I 1942 gikk byggmester Bergraff i gang med arbeidene. Det er den eldste delen av bygningen som står der i dag. Den nye senderen fra Elektrisk Byrå var på 10 kilowatt.

Vinteren 1942 reiste de den nye masten, en 120 meter selvstråler. Det ble fortalt at den ble plassert slik at tyskerne ikke skulle kunne anlegge flyplass på Øra. Vinteren -42 sank termometeret til minus 25. Det blåser som oftest ute på sletta. Valland med mastegjengen kom inn på stasjonen og varmet seg. De hadde kinn som amerikanske epler.

Når bokstaven L ble sendt over riksprogrammet, skulle vi forlate stasjonen. Tyskerne overtok, og i stedet for riksprogrammet ble det sendt meldinger om allierte fly i norsk luftrom. Radioene var forlengst beslaglagt, så det var tyskere og nazister som fikk glede av de meldingene.

8. mai 1945 befridde hjemmestyrkene Fredrikstad Kringkaster. Gutta i vindjakker og stengun ble ledet av Tendal og Henry Thorbjørnsen. Helland hadde en tid i forveien flyktet til Sverige. Nå vendte han tilbake, iført en stor, svart hatt og med svær revolver i beltet.

I 1947 sto den nye kortbølgesenderen klar. På toppen av den 70 meter høye tremasten hadde vi fått rigget til juletreet. Lysene var ennå ikke tent. Otto Lous Mohr åpnet stasjonen og talte i studio i Oslo: – Nå stråler radiobølgene ut i eteren som lysene fra juletreet i radiomasten i Fredrikstad. Det hadde falt isregn. Jeg til kollega: – Kom deg bort og opp og få slått på!

Tre år senere brøt Koreakrigen ut. Kald krig hadde det vært lenge. Det ble gitt hemmelige instrukser for å flytte senderen i påkommende tilfelle. To teknikere med kommunistsympatier måtte ikke gå sammen på vakt. Bestyreren fikk gravet fire mitraljøsereder i hvert hjørne av jordet. Etter noen timer var de fylt med vann.

Etter krigen fikk vi opptaksutstyr. Lydbåndopptageren var av merket Proton og et stort, tungt beist.

KNS feiret 50-årsjubileum. Vi leide oss inn hos Andersen på Granholmen vegg i vegg med utedoen. Julius Haugen refererte: Kongens båt var først over mål. Da kanonskuddet smalt, revnet fokken.

Saugbruksforeningen feiret hundreårsjubileum. Vi laget reportasjer fra den ene enden av fabrikken til den andre og langt inn i Sverige der vi intervjuet gamle tømmerhoggere.

Ingen er lettere å snakke med enn vanlige mennesker. De er uten baktanker, de er ikke ute etter et renommé. På fjøset i Bjørkelangen gård hadde de sett nissen. Fjøset var åttekantet: Lettere for nissen å gi kuene høy, sa jeg.

Den store fotballkonkurransen Fredrikstad-Sarpsborg gikk av stabelen. Spillerne startet midtveis med hver sin ball. Det gjaldt å komme først i mål, på Kongsten eller Kulås. Vi hadde referenter langs løypa og så mange linjer ut at jeg måtte installere meg i Telegrafgården for å ha oversikt.

Bystyresalen i Rådhuset i Gamlebyen ble brukt til musikkstudio. Thor Jørgensens trio spilte dansemusikk. Vi hadde ennå ikke spesialmikrofoner for musikkopptak. En tekniker fant ut at de låt best når bassen sto med ansiktet og instrumentet mot veggen.

I 1953 smalt det første skuddet. Brua skulle bygges. Vi lånte strøm til forsterkeren i et hus på Kapellfjellet. Statsminister Torp skulle tale og tok mikrofonen fra Helland. Kringkastingsbestyreren rykket den irritert til seg igjen.

Feil kan gå ut over såvel teknikere som lyttere. Ved en konsert i Folkets Hus i Sarpsborg koblet de galt slik at teknikeren fikk 220 volt på høretelefonen.

Ved bruåpningen hadde vi en mann på brua med bærbar kortbølgesender. I det avgjørende øyeblikket stiller han seg bak en jernsøyle. Han ble taus. Det ble også Ørasenderen fra nyttår. En epoke i radiohistorien er slutt.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling