Lærer og elev på misjonsmarken

I 1950 dro Juel Nordby med sin kone til misjonsmarken i Angola. Til tidligere praksis hørte blant annet fangenskapet som Tysklandsstudent. – Vi lærte menneskelighet og varme av våre sognebarn, sier metodistmisjonæren med teologisk doktorgrad. Det nasjonale opprøret tvang Juul Nordby over til Zaire: – Flyktningene følte seg som Israels folk i landsflyktighet. Håpet levde. Fremtiden er vår, sa de.

Vi løp seier på elva og plumpa i. Vi turte ikke fortelle hjemme. Vi tente bål, satt rundt og tørket strømper, støvler og bukse. – Hvorfor lukter du svidd? sa mor.

Oldemor var en av de første metodistene her i distriktet. Jeg syntes kveldsmøtene og vekkelsesmøtene i metodistkirken var kjedelige. Annerledes var søndagsgudstjenesten. Solen skinte inn gjennom vinduene så hele kirken var fylt av lys. De gamle metodistene kom alltid i sjakett. De bredte forsiktig ut lommetørkleet før de knelte.

Metodistspeiderne dro på holmetur med snekka til C. Hanssen. Jeg ville bort og pille på motoren, men ta tok Hanssen meg i nesa.

Først bodde vi på Guldbergsiden og så flyttet vi til Trara. Jeg fortsatte på St. Croix. Skolelegen hadde en liten bil. Vi løftet den opp og plasserte den mot gjerdet så han nesten ikke kom løs.

På kateteret i norsktimen på Den gule anstalt satt Jacob Sande. På pultene satt 15-åringene som fjetret. – I dag skal vi ha poemer, sa Sande. Han leste mens han støttet hodet i hendene. – Den var av Bjørnson, sa læreren. Den var av Vinje. Så leste han: – Den var ikke av Bjørnson. Da skjønte vi at den var av Jacob Sande.

Rektor Seip begynte immatrikuleringstalen første september 1939 med å fortelle at tyskerne hadde gått inn i Polen.

Første gang jeg måtte avbryte teologistudiet, var 9. april. Neste gang var i desember 1943. Vi ble samlet i Aulaen. Utenfor sto tyske soldater i grå frakker på vakt. En offiser fortalte oss hvilke utskudd vi var. Nå skulle vi til Tyskland og omskoleres.

Min kontingent havnet på et tidligere sinnsykeasyl i Alsace Lorraine. Slik tyskerne herjet med køyestrekk og støvlepuss, skjønte vi at de kom til å tape krigen.

Universitetslærere foreleste om den nye tid. En av dem gikk til voldsomt angrep på norsk biologisk forskning og professor Otto Lous Mohr. En student rakte armen i været: – Det De sier er feil. Det var sønnen, Kai Mohr.

Jeg var den eneste teologiske student som fulgte flokken hele tiden. Jeg ble nærmest en slags chaplain, feltprest. Fikk de dårlige nyheter hjemmefra, kom guttene til meg. Etter invasjonen ble vi flyttet til Tyskland. Julegudstjeneste 1944 holdt vi på brakka. I midtgangen sto bordet med to lys og nytestamentet. Da jeg holdt andakt, så jeg ansiktene vendt mot meg fra køyene i tre etasjer.

Engelskmennene bombet Freiburg. Jeg tenkte: – Slik må helvetet være. Vi krøp ned i lyssjakter, søkte ly bak trapper, løp inn i portrom. En av guttene ble kastet opp og ble hengende på et gjerde. Vi la han på en stige, og jeg rullet sammen frakken min og la den under hodet hans. Han døde på sykehuset. Jeg fikk tilbake bibelen min som noen hadde funnet i frakkelomma. Foran hadde jeg skrevet navnet mitt. Den fulgte meg alltid siden.

Tiden i fangenskap var en god skole for en som ikke bare ville forkynne ordet fra en prekestol.

Etter krigen tok jeg teologisk eksamen. Jeg ville bli misjonær. Helst i Kina, men så kom omveltningen i 1949.

Biskop Booth fra metodistkirken kom til Norge. – De, Nordby, skal dra til Angola. De må gjerne protestere. Men blir man beordret i metodistkirken, så blir man beordret.

– Jeg trodde vi skulle til Afrika, sa min kone da vi i 1950 kom sjøveien til Luanda. På høyden over byen lå borgen. Langs stranden så vi palasser, rikmannshus, herskapsboliger. Det var minner om 400 års portugisisk herredømme.

I utkanten, på en sandslette, bodde de fargede. I hytter av leire med stråtak, uten innlagt vann, uten elektrisitet. Det luktet mennesker og dyr, mat og ekskrementer.

På dagen dro mennene inn til Europa, til byen, der de arbeidet. På kvelden vendte de hjem til leirhyttene, til Afrika. Hver stamme bodde samlet i sitt område. De små kapellene var sosiale samlingssteder. Kontakten med landsbyene inne i landet var sterk. Derfra hentet de ofte ektefeller. Dit ville de gjerne dra tilbake når de ble gamle.

Jeg oppdaget snart at de fargede var som deg og meg: De samme tanker, de samme følelser, de samme gleder og sorger. Jeg kom som en misjonær, en lærer. Ofte følte jeg meg som elev, det var de som lærte meg noe.

Etter et års tid flyttet vi inn i landet, til misjonstasjonen i Kessoa der jeg ble rektor. Skolen vår utdannet prester som virket blant de fargede.

Ved kysten bodde angolesere som hadde vært kristne, protestanter eller katolikker, gjennom generasjoner. Inne i landet møtte vi de som var omvendt senere. De var sterkt fundamentalistiske i sin tro, og så med en viss skepsis på oss misjonærer.

Gudsdyrkelsen var konkret og virkelighetsnær. Ved de store høytider ble det fremført spill. Ved julegudstjeneste satt Herodes bak bordet kledd som en portugisisk embetsmann. Foran ham på bordet sto skrivemaskinen. Ved sin side hadde han sepoys, fargede soldater i portugisisk tjeneste. Nede fra benkeradene strømmet folk frem for å la seg innskrive i manntallet. Et esel skrøt, guttebarna ble drept med stor realisme.

Den afrikanske kulturen smeltet sammen med den kristne liturgien. En gudstjeneste kunne bli en lydopplevelse. Menigheten priste Gud ved sang og dans, til afrikanske rytmer: Taktfaste slag på trommer, på benkerader, på bilfelger, på det som var for hånden.

I den fjerneste delen, langt inne i landet, var de afrikanske stammereligionene lys levende. Høvdingen var medisinmann og prest. Han kunne høflig lytte til misjonæren, men ønsket å forbli salig i sin tro.

Til tider kunne det gå voldsom vekkelse i disse områdene. En gang hadde de samlet alt det som de nå hadde lagt bak seg: I en kurv fantes salver og oljer mot sykdommer, utskårne amuletter, jeg vet ikke hva.

Etter gudstjenesten skulle alt sammen brennes. Stemningen var sitrende intens. Oljene og salvene farget flammene grønne, blå, gule, svart, tjukk røk steg mot himmelen. En gammel kvinne kom mot meg. Hun falt på kne, omfavnet bena mine. Viser meg en skinnbit. – Hva skal jeg nå ha mot gikten min? Be for meg, prest. Så kastet hun skinnbiten på varmen.

Ifølge portugisisk lov var alle like, rasediskriminering fantes ikke, Angola var en del av Portugal. Virkeligheten var annerledes. Jeg kunne gå på en restaurant eller kafé sammen med en mørkhudet afrikaner. Verten kom imot. – Dessverre, det passer seg ikke. De skjønner…

På misjonsstasjonen hadde vi ansatt mange angolesere. En dag kommer kvinner strømmende mot meg. – Mennene våre er vekk, de er kommandert på veiarbeid. Jeg dro av gårde.

Ganske riktig, der var de i sving med hakker og spader, kommandert av en portugisisk tjenestemann, en uniformert, oppblåst hanekylling. Jeg: – Dette er folk som er ansatt på misjonsstasjonen, de skal ikke kommanderes til slikt arbeid.

Han farer ut mot meg: Jeg skulle rapporteres, innkalles, arresteres, jeg vet ikke hva. Argumentasjon var nytteløst. Men etter en stund begynte mennene å komme tilbake, enkeltvis og to og tre i følge.

Portugiserne sørget for at enkelte av de fargede fikk utdannelse i Portugal. De ble sivilicado, som portugisene sa, og kunne få de laveste stillingene i administrasjonen. Ikke sjelden måtte en portugisisk lensmann be om hjelp fra en sivilicado til enkelt kontorarbeid.

Den siste tiden i Angola skjønte vi at ting var i gjære. Mye var ikke for våre ører, men likevel var de fargede mer åpne, stilte spørsmål: – Hvorfor får vi ingen utdannelse, hvorfor bestemmer portugiserne i vårt land? Svaret fra Portugal var flere soldater, flere befestede poster, flere plakater som slo fast: Angola er Portugal. Da vi reiste hjem på friåret, sa jeg at vi kommer neppe tilbake.

Opprøret brøt ut. Vi ble nektet å komme tilbake, men dro til Zaire. Over grensen strømmet flyktningene. Flere av våre prester ble drept av portugiserne. Angolesere på flukt så på seg som Israel i Egypten, det utvalgte folket på flukt fra undertrykkerne. Det som slo meg var optimismen deres. Fremtiden er vår, sa de.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling