Det gikk et sus gjennom salen

Den dødssyke lungebetennelsepasienten hadde fått et sulfapreparat og kom seg. Brita Skeie minnes Fylkessykehuset: Difterisyke barn i vanndamptelt, poliopasienter i jernlunge. Illegal radio på rommet. Stjernene over Ørasletta. – Pasienter som sover dypt og godt er det nydeligste jeg vet, sier søster Brita.

Da krigen var slutt, syntes jeg at jeg hadde gjort nok for menneskeheten her i byen og søkte meg til et sykehus i Stockholm.

På Fylkessykehuset i Fredrikstad hadde jeg pleiet mange med polio. I Stockholm brukte de moderne metoder og utstyr når de behandlet de poliosyke. Pasientene hadde et apparat på brystet som støttet lungefunksjonen. I rullestol kunne hun eller han kjøre rett inn på kino eller konsert.

I USA hadde de laget en vaksine mot sykdommen. Nå var den kommet til Sverige. Jeg gikk til overlegen: – Prøv vaksinen på meg, sa jeg. Det eneste jeg forlanger, er at dere tar dere av meg hvis jeg blir lam. Overlege Rydberg så på meg: – Snälla syster Brita, det går nog inte. Först måste vi prova den färdigt på djur, på apor, förrän vi vågar ge sprutan til en människa.

Jeg er fra Kvam i Hardanger. Som lita jente så jeg en flokk engler oppe i lia. Senere fortalte de at det hadde vært tyske speidere fra en båt nede på fjorden.

Mens jeg satt på skolebenken, drømte jeg om tre ting: Å komme til Trondheims domkirke, se midnattsolen og besøke floden Guadalkivir i Spania. Til å begynne med ble det Oslo og sykepleien.

Jeg var elev ved Diakonissehusets sykehus. Vi bodde på åttemanns rom som var delt inn i båser. Vi startet med å lære å vaske og stive tøy. Undervisning og lesning foregikk mens vi var i fullt arbeid på avdelingen. Sykdom og død var jeg kjent med, for de aller fleste døde hjemme, i bygda jeg kom fra.

Senere kom jeg til å arbeide på Ullevål sykehus. På 30-tallet var lungebetennelse en farlig sykdom. Unge, spreke karer døde. På indremedisinsk avdeling hadde vi fått det nye sulfapreparatet M og B. En svært syk pasient fikk M og B og kom seg. Det gikk et sus gjennom avdelingen.

Jeg begynte på Fylkessykehuset i Fredrikstad i 1939 og ble der til godt over krigen. Sykehuset var den lange, enetasjes, 200 år gamle bygningen vinkelrett på Gamlebyveien og den nyere bygningen i to etasjer. Nå er det eldresenter i huset.

Mellombygningen ble oppført mens jeg arbeidet på sykehuset. Før måtte nattevakten ut når hun skulle fra den ene bygningen til den andre. Stjerneklare netter stanset jeg og så Store bjørn og Orions belte over Øra og Byens marker.

I den eldste fløyen lå syv sykestuer på rekke og rad på den ene siden av gangen. Det var firemannsrom, men trengtes det kunne vi få klemt inn én og to senger til. Da sto sengene inntil hverandre så vi bare kunne komme til pasienten fra den ene siden.

På vinteren fyrte vaktmester Johansen i de runde vedovnene. Vinteren -41 og -42 var det likevel et tykt islag på rutene. Det var ikke varmt vann på stuene. Ved morgenstellet bar vi vannet rundt til pasientene i vaskevannsfat.

Ikke to terskler var like høye. Inn i en stue steg du et trinn opp, i en annen et trinn ned. Døra var så smal at du måtte snu sengen på kant for å få den ut.

Under krigen gikk ofte lyset. Først senere fikk vi reserveaggregat. En kveld hadde jeg nattevakt alene da lyset gikk. Jeg ble stående i mørket på nr. syv der det lå et lite barn og en gammel kone for døden. Jeg klarte å få barnesengen på gangen, og så satt jeg der i mørke med den gamle mens hun døde.

På den andre siden av gangen lå badet, vaktrommet, skyllerom, søsterrom med fire senger og en liten operasjonsstue. Da de innredet rom for søstrene på loftet, fikk jeg for første gang som sykepleierske eget værelse.

Helt nede i enden var kjøkkenet og spisesalen. Kari Holsæther fra Trøndelag var kokke. – Skal det være noe til stell, må det trøndere til, sa Kari. Tyskerne vraket grisekjakene. Kokken brukte flesket i komle til hele personalet.

I toetasjesbygget var det to syvmannssaler og et enkeltrom i hver etasje. Her lå pasienter med smittsomme sykdommer: difteri og skarlagensfeber. Det var oftest barn som fikk difteri. De fikk et tykt belegg i luftrøret og kunne bli kvalt.

Ved krupp la vi dem i vanndamptelt.

I de alvorligste tilfellene gjorde legen tracheostomi. Det ble ført inn en kanyle ved strupehodet så pasienten fikk luft den veien. Jeg husker en svært syk gutt. På veien til operasjonsstuen døde han, han var klinisk død. Vi ville ikke gi opp, legen satte kanylen inn. Noen minutter etter satt han på operasjonsbordet og drakk melk.

En annen gang hadde legen sett til en liten gutt. – Det er ikke mer å gjøre, han kommer til å dø. – Mener De det, sa jeg. Jeg gikk til oversøster og fortalte: – Vi prøver likevel. – Sett i gang, sa oversøster, jeg kommer. Vi tok gutten mellom oss og ut på vaktrommet. Vi skiftet kanyler. Han kom seg. Da foreldrene hentet gutten, sendte oversøster og jeg hverandre blikk.

Noen ganger var alt forgjeves. Jeg har sittet og holdt et barn som døde, i hånden. Den aller siste varmen var det vel moren som skulle hatt. Hun hadde vel andre syke barn hjemme.

I gjennomsnitt lå det en 60 pasienter på Fylket. Det var overlege og en eller to assistentleger på sykehuset. Dr. Evensen var streng, men gikk hundre prosent inn for pasientene. Han ga seg ikke før han hadde prøvd alt. Det var en glede å arbeide for dr. Evensen.

En dag kom det inn en kvinne fra Hvaler. Hun hadde mistet håret. Jeg tenkte: – Herregud, lat ho døy i fred. Evensen ga ikke opp. Han fant at det var noe galt med skjoldbruskkjertelen. Etter et år kom hun til kontroll. Hun hadde svart, tett hår.

Polioen var fæl. Jeg dro med Josefsen og sykebilen til Halden. Oppe i annen etasje i et hus lå to døde. Den tredje fikk vi levende med oss til sykehuset.

De poliosyke kunne ha svære lammelser. En far, en lærer her i byen satt ved sengen til gutten sin. Gutten viser meg brystet, klyper i huden med fingrene: – Søster, når jeg blir lam hit, dør jeg da?

Da jeg senere var i det militære, hendte det at rekruttene klaget når jeg skulle vaksinere dem: – Mange har blitt krøplinger av polio, fortalte jeg. De misunner slike spreke og sterke gutter som dere.

Vi hadde pasientene i bad. Det tok på rygg og armer å løfte 10-12-åringer ned og opp av badekaret.

En massøse kom over fra byen. Når hun tok til å gni og gnukke på de syke lemmene, jamret pasientene seg fælt. Jeg forsøkte på egen hånd. Jeg begynte med det aller ytterste fingerleddet, bøyde forsiktig, forsiktig, så det neste og det neste. Brukte en for stor kraft, kunne en skade muskulaturen for bestandig.

Først etter krigen fikk vi jernlunge. Den første vi skulle ha, forliste med båten og endte på bunnen av Nordsjøen. Jernlungen var en stor stålbeholder. Pasienten lå med hodet fritt i den ene enden og resten av kroppen inne i beholderen. Det var åpninger på siden, dekket av mansjetter, slik at vi kunne stikke armene inn og stelle pasienten. Enkelte kunne ligge i jernlunge i mange dager. Enkelte døde, noen kom seg.

Vi var syv søstre på Fylket. Hvis en var syk eller hadde fri, måtte vi andre gjøre jobben.

Hildur Vavoll het oversøster. Hun var et godhjertet menneske. Av de andre minnes jeg søster Jorid, søster Dagny, søster Valdis og søster Ruth.

I min første tid som sykepleierske var det utenkelig å si noe annet enn De til oversøster og avdelingssøster. Krigen rystet oss sammen. Når flyalarmen gikk, og pasientene skulle ned i kjelleren, måtte alle ta et tak med.

Vi fikk en ny lege, han het Viggo Ullmann. Vi satt på spisesalen og han fortalte at han var forlovet. Jeg: – Så synd, jeg trodde det var min tur denne gangen. Flere av pleierskene giftet seg mens jeg var på Fylket. Sjøl hadde jeg det for travelt til å gifte meg. Da jeg hadde fått bedre tid, var jeg for gammel.

Det hendte vi fikk tyskere på besøk. Vi hadde en gammel dame som hadde tyfus og lå på enerom. – Hun er meget smittefarlig, sa vi. Tyskerne fikk fart på seg.

Under krigen lyttet vi på London. Vi hadde radioen på et eller annet av søsterrommene, og der samlet legene og sykepleierskene seg når klokka nærmet seg halv åtte.

Når radioen ikke var i bruk, tullet vi den inn og plasserte den i en kasse ved fotenden av senga til pasienten som lå på hjertebrett.

Vi hadde en del tuberkuløse på Fylket. De hostet blod og de kastet opp blod. Noen ble sendt til Åsebråten for å kure. På Fylket «blåste» vi dem. Legen satte en hul nål inn i lungesekken så lungen klappet sammen.

Det var helst unge mennesker som hadde tuberkulose. En ung gutt bad: – Kan du være så snill og holde meg opp fra puta, søster? Han hadde svære liggesår.

På nattevakta kom jeg inn på stuen der de tuberkuløse lå. Noen hostet og harket, og rett opp og ned i en seng satt en gutt og gråt. Kjæresten hadde funnet seg en annen.

Senere, da jeg var på militærsykehuset i Gamlebyen, hendte det at jeg tok en runde på stua på natten. De unge guttene pustet dypt og rolig. Det var nydelig å høre.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling