Her kommer Haugemusikken
Tuba, tenorhorn, klarinett, fire bla’ Alfredsen på trommer. Hvite luer og findresser bak fanene brodert av Torill Scholz-Iversen. Internasjonalen og Maneuverleben. Maestro Åge Hermansen: dirigent, divisjonsmusiker, komponist, stifter av Hauge skolekorps, forteller.
På kvelden hjemme i Haugeveien hørtes toner fra de fleste hjem. Det var ofte far og sønn eller et par brødre som øvde omatt og omatt på hjemmeleksa i korpset.
Bestefar var fra Sorgenfri. Han arbeida først på Mattisbruket og spilte i Bayermusikken som var forløperen til Borge Musikkorps. Deretter flytta han over elva til Haugebruket og Haugemusikken. De aller fleste i musikken var bruksarbeidere.
Ofte skilte en sekstett eller oktett seg ut og spilte til dans. En gang skulle de spille på Veumlokalet. De rusla gjennom skogen, hadde tatt seg noen drammer og han med tubaen datt på han med bassen så sjallstykket ble klemt flatt. Men fram kom de og lånte et spett og retta ut instrumentet så det ble dans på lokalet likevel.
Far min spilte tuba og tenorhorn. Det var flere som slo seg sammen og spilte for hyggas skyld søndag ettermiddag på ei slette i Rådalen eller oppe i Haugåsen. Folk kom og hadde med seg ei kørj med kaffe på termos og smørbrød og satt i gresset og lytta til musikken. Kameraten min og jeg solgte lodder til inntekt for korpset. Du kunne vinne en fruktkurv, og onkelen min sikra seg en mandolin. Den heldigste vant en spasertur til Hvaler.
Under krigen hadde ikke korpset lov til å spille. De møttes så litt illegalt i lokalet til losje Hauges fremtid. For en tid siden minte Harry Johansen korpset om en gjeldspost fra den tid. Med renter og renters rente hadde det blitt et sekssifra beløp.
Jeg satt på veakassa og lytta. Losjelokalet var et stort rom og kjøkken og gang. På vinterstid var det iskaldt i gangen. De fleste tok med seg frakkene inn og hengte over krakkene. På den ene kortveggen stod etasjeovnen der de fyrte med plankekapp eller knubb fra bruket. På den andre kortveggen var det en forhøyning hvor dirigenten stod når de øvde. Rundt ovnen var det så varmt at han som slo stortromma og stod like ved, kasta jakka og skjorta og stod i bare trøya.
Far og mor til Harry Johansen var pedeller. For å vaske lokalet fikk fru Johansen et par kroner uka.
Da krigen var slutt, begynte jeg å spille sjøl. Far lærte meg grepa på søndags formiddag på kjøkkenet. Jeg var lærenem, for jeg hadde sånn lyst. Det første instrumentet fikk jeg i korpset. Det var et tenorhorn, egentlig en basstrompet med en oktav lavere tone.
Onkel Andreas på farssiden spilte horn og onkel Frank klarinett og saksofon. Onkel Bjarne på morssiden som er død, spilte tuba og onkel Andre var like flink med fotballen som med klarinetten.
I huset som far bygde i Fjellbuveien, var det et rom i kjelleren der vi pleide å komme sammen og øve. En søndag i måneden slapp hovedkorpset oss til på losjen så vi fikk spille sammen med de eldre kara. Henry Karlsen som spilte trompet, tok seg spesielt av oss yngre. Han instruerte oss og skrev ut stemmene for hånd.
Det var et veldig samhold i korpset. Møtte ikke en til øvinga, het det: – Er’n sjuk? Han er vel ikke død?
Av gamlekara husker jeg Edvard Antonsen. Han spilte essklarinett, ble over 90 år og dansa gammelvals og springar opp i sin høye alderdom. Ole i Bakken var en stø, eldre kar og hadde vært med i 46 år. Han blåste kornett og hadde to sønner i korpset. Arnold Hansen, på fløyte og klarinett, hadde vært formann i korpset i nærmere 25 år.
Korpset øvde fra halv sju til ni hver torsdag. Dirigent var Reidar Fosdahl fra Halden. Under krigen var han grenselos og måtte stikke til Sverige. Da vikarierte Hans Bye og Ragnvald Tangen. Fosdahl kom med toget til Greåker stasjon, derfra med buss til holdeplassen på Storveien. Derfra gikk han ned til Hauge og snarveien over en gårdsplass til korpslokalet. Vi brukte snarveien alle sammen, for de tre guttene på gården spilte i musikken.
Han prøvde helheten: litt lettere der, litt tyngre der. Fosdahl var vennlig og nøyaktig. Det skulle låte følsomt og pent. Han ga seg ikke før han fikk det som han ville ha det. Til slutt delte han ut noteark så vi skulle skrive av notene hjemme. Eivind Nilsens 17. maimarsj og Sandstrøms Borgermarsj og Under mobilisering var mye brukt, Oscar Borgs marsjer likeså. Vi betalte 25 øre kvelden, og Fosdahl innkasserte 14,50 for jobben.
Våren var den travleste tiden. Påskemorgen spilte vi på Omberg, deretter på Evje og så på en plass høyt på Haugeåsen. Jesus, du eneste og Påskemorgen slukker sorgen klang ut over bygda. Til sist spilte vi på aldershjemmet. Der ble vi alltid bedt inn på kaffe og julekaker.
Første og 17. mai gjaldt det å vise seg fram. Det var flere korps å sammenlikne seg med: Borge, Viken, Lisleby. Vi hadde althorn, klarinetter, trompeter, kornetter og stor- og skarptromme. Alt i alt var vi en 20-25 mann. Det var mer dybde i klangen i korps som stilte med en 35-40, men jeg tror ikke vi kom dårlig fra det.
Vi hadde ikke uniform da jeg begynte i Haugemusikken. Hver og en hadde hvit lue med merke i, ellers gikk vi i den peneste dressen vi hadde. Fane fikk vi først senere. Den sydde Torill Scholz-Iversen (Rosenvinge).
Første mai starta vi med revelje klokka seks om morgenen over på Østsiden. Vi gikk i Gudeberg og Vaterland, slik vi gjør den dag i dag. Å spille mens vi marsjerte hadde vi ikke øvd så det var bra ingen så oss om morran. Det gikk seg til utover dagen. Etterpå dro vi hjem for å gjøre klar for barnetoget.
Det er fremdeles barnetog første mai her oppe. Toget gikk fra skolene, oppom Sarpsborg Mekaniske verksted og videre til Greåker der det var gratis kino for ungene.
Etterpå stilte vi opp for å spille i hovedtoget. Vi marsjerte ned til Lisleby der Lislebymusikken stod og venta og lytta og lytta etter om vi snart kom. Vi marsjerte sammen en runde eller to rundt Stadion, mens vi spilte. Johan Alfredsen på stortromma og fire sønner på skarptrommer holdt takten. Det var taler, av ordføreren, enten Erling Hermansen som var onkelen min, eller Hans Kristiansen eller Kristian Karlsen.
Vi marsjerte i følge den lange Lislebyveien ned til Tollbodplassen. Toget dengang gikk alltid en runde rundt Seiersten skole før det endte på torvet. Internasjonalen, Sosialistmarsj og Maneuverleben ble mye spilt. Etterpå satte noen av oss instrumentene inn på rådstua mens andre spleisa på en drosje og fikk kjørt dem hjem. Vi vandra rundt i byen og så på folkelivet. Til sist gikk vi hjem. Vi tok gjerne veien over Bjørndalen, for den var triveligere.
17. mai var vi i sving igjen. Først gikk vi først i barnetoget her oppe fra skolen og til kirken. Senere på dagen spilte vi ofte for Seiersten skole i toget i byen. Da var vi trøtte i bena. Men det var ikke i Haugemusikken at en kar sakka så langt akterut at han ble gående foran i det neste korpset.
Fra seks til sju på kvelden holdt vi konsert og spilte norske melodier fra paviljongen i Kirkeparken. Det hendte at Helland og Kalland kom syklende med opptaker bakpå og gjorde opptak.
Allerede i 1946 hadde jeg begynt i malerlære. Jeg arbeida mye i følge med Jon Svendsen fra Nabbetorpveien. Når jeg stod og malte, pleide jeg å nynne og finne på melodier. Når jeg kom hjem, forsøkte jeg å feste dem til papiret. Sverre Nilsen hjalp meg, viste meg hvordan jeg skulle gjøre. – Det var bra, sa’n. Det der bør du rette på. En av de første melodiene jeg lagde, kalte jeg Til gamle Hauge. Den spiller de den dag i dag.
En gang leide korpset en fiskeskøyte. St. Hansaften pynta de skøyta med bjerkeløv. Med koner og kjærester og svigermødre og unger dro vi ut til Hvalerlandet. Sekstetten spilte, og vi drakk kaffe og enkelte dram og spiste og hygga oss i sommernatta.
Første lengre tur jeg var med på, var også sjøveien. Da hadde vi lånt en av Hvalerfergene og dro på tur til Strømstad. Vi marsjerte fra brygga og opp til den små paviljongen borte ved Pettersons Kläder. Jeg hadde skoskav for jeg hadde lånt skoene til onkelen min. Med på konserten i paviljongen fikk jeg ikke vært, for de mente jeg var for ung og uøvd. Jeg satt på en benk og hørte gutta spille.
Men etterpå kjøpte vi både sjokolade og drops, for det var rett etter krigen så denslags var mangelvare i Fredrikstad.
Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling