Jeg vil ha tak i sjela di
Ragnar Olsen, Studio Ø, fotoveteran, æresmedlem i Fredrikstad Fotograflaug. – Portrettfotografering er kunst. Jeg vil under huden, ha tak i sjela di.
En eneste gang har jeg måttet gi opp. Samme hva jeg sa, samme hva jeg gjorde, brud og brudgom snudde smalsida til når jeg skulle trykke på utløseren.
Ellers har det gått tålelig bra. Øyekontakt er viktig. Du skal se på meg, ikke inn i kameraet. Til forelskede bruder pleier jeg å si: – Nå skal du flørte med meg en fem minutters tid. Han som står ved siden av deg, kan du kose deg med hele livet.
Første gang jeg tok et bilde, var utenfor huset i Brochs gate. Motivet: gutter i gata, kameraet Kodak 6 1/2 ganger 11, utlånt av far, som var ivrig hobbyfotograf. Far tjente levebrødet som former på FMV, med biinntekt som vaktmester på Bilet. Til barndommens plikter hørte å sette krakker opp mot veggen når mor skulle til med skurebøtte og kost.
Søndagsturen med far, mor og brødrene samt kamera gikk Kråkerøy rundt. Motivene var ofte mor og fem sønner mot Blomsterøybakgrunn. Mørkerom ble kjøkkenet hjemme bak neddratt rullegardin. Kopiering skjedde i dagslys i vinduskarmen. Etter to, tre minutter begynte vi å skimte familien.
Første gang i bransjen etter avsluttet skolegang og diverse småjobber, ble som diskenspringer og mørkeromsassistent i Jensen Foto i Storgata. Det var rett etter krigen, og jeg kunne være en 16 år.
Sjefen selv, Jacob Jensen, var en pertentlig, sigarrøkende herre som hadde fotografert mesteparten av Norge. Jeg solgte Agfa og Kodak bokskameraet 6 ganger 9, med åtte bilder i filmen. Kollega bak disken var Hjørdis Sandersen, datter av bror til frua til Johnny Bjørnulf. Jeg fremkalte og kopierte søndagstur med snekke til Hvaler og bestemors 80-årsdag, i 70 liters kar på mørkerommet. Ennå brukte noen magnesiumblitz. De riktig uheldige svidde av huset.
Neste trinn på stigen ble Østfold klisjeanstalt, innehaver Åge Amtrup. Etter at Bertheau Johannessen hadde flyttet over til Solem, ble det en plass ledig for meg. Vi delte hus med Norsk Sengeutstyr der Essostasjonen ligger nå. Byens aviser hadde ennå ikke egne fotografer. Amtrup gav beskjed: – Flykræsj på Langøya ved Kråkerøy! Kjøreulykke med døden til følge på Rolvsøyveien. Jeg slengte Exactaen på skulderen, hev meg på DBS-sykkelen og tråkket i vei.
Avisene kjørte kampanjer om lys på sykkelen. Mot meg i St. Olavs gate kom herrene Charlie Jansson og Otto Reff, begge med mørklagte lykter.
Fredrikstad Fotballklubb presset motstanderen på Stadion. Fotograf Olsen flyttet standplass til fiendemålet. Det sa selvfølgelig pang i motsatt ende av banen.
Klisjeene ble laget på sinkplater. Vanligvis var de over to spalter. Folk kom og bad om bitene som ble klippet av for å bruke dem mot sot i pipa.
Vi blandet gummi arabicum og eggehvite og smurte på plater. Deretter skulle platene i syrebad i en nøyaktig bestemt tid. Amtrup tok prøvetrykk med stempelfarge og rull. Ofte var det: – Om igjen. Til sist syklet fotografen med platene til Fredriksstad Blad og Demokraten der faktor vred utålmodig sine hender.
Petterøe hos Bjørnulf gav tips: – De trenger en kar i amatøravdelingen på Bjørnulf. Bjørnulf Foto ble min neste arbeidsplass.
Etter hvert ble jeg forfremmet fra fremkallervæske og fikserbad til å gå sjefen til hånde. Det store, gamle kasseapparatet, arvet etter Bjørnulfs far, var stadig i bruk. Jeg ladet i kassettene, sjefen selv var fremme og ordnet personen eller personene før jeg dukket ned bak det svarte kledet: – Smil!
For å få barna på gli brukte vi apekatt tredd på venstrehånden.
Lørdager var det brudepar på løpende bånd. Pinse, påske og St. Hansaften sto rødmende bruder og svette brudgommer langt nede i trappa. Hadde paret tatt ekteskapet synlig på forskudd, kunne fadesen skjules med brudebuketten.
Bjørnulf likte lyse farver, skarpt lys, klare konturer. Jeg ville ha det mørkt, dempet og dust. Sjefens stemme i audiofonen: – Olsen, kom opp og ta en titt. Dette er et bryllup, ikke en begravelse.
Oppdragene var mange, både i høyden og dybden. Til topps i pipa på Denofa for å ta en oversiktsbilde. Under ovnen på Porselen for å fotografere en teknisk detalj. Først inn og plassere kameraet, så ut og trekke luft, så inn og stille blenderen, så ut og få nok en munnfull surstoff før jeg stupte inn i varmen og trykket på utløseren.
Bjørnulf fotograferte for FMV. Etter at sjampanjeflasken mot skipsiden var foreviget, ser jeg en kranfører som kjenner far: – Sett deg i grabben, Ragnar, roper han, så skal du få et fint bilde! Opp bar det og ut over elva og jeg knipset løs. Det er ikke så lenge siden jeg så bildet i avisa.
Direktør Meldahl var like interessert i Andromedatåken som i tanken på dekk. Bildene han hentet ned fra himmelen tok Bjørnulf seg av. Meldahl spanderte to epler og en halv sigar som han omtenksomt stakk i bremmen på hatten min. Direktør Wilhelmsen ga to punsjeboller.
Mens jeg var hos Bjørnulf, tok jeg svenneprøven. Prikken over i’en var Biblioteket utvendig og Omegnsbanken innvendig.
Tanken kom og gikk: Hvorfor ikke starte sjøl? Jeg hadde giftet med og bodde i Spørcks gate på Østsiden. I hele Østre Fredrikstad og Borge fantes ikke en eneste fotograf.
Lokalet til Fredrikstad Møbelforretning i Vollportgt. 74 var ledig. Svigerfar, snekker på Kiærebruket, laget disk og hyller. Jeg fotograferte familie og venner for å ha noe å stille i vinduet.
Første kunde inn døra skulle få en Kodak 6 ganger 9. Vinner ble silketrykker Rolf Gulbrandsen en desembermorgen i 1956. Neste søndag var det konfirmasjon. Gruppebildet hadde Solem enerett på. Men Østsiden foto foreviget konfirmant Marit i hvit kjole, datter av kjøpmann Helgesen nederst i Heibergsgate.
Kameraet var en Linhoffer. Det fulgte meg i mange år. I butikken hadde jeg en Plaubel. Senere ble det en Hasselblad til 8 000 kroner. Det kostet like mye som en folkevogn.
Det hang ennå i at når folk skulle fotograferes skulle de over i Forstaden. Hjelp til å få det til å gå ihop i mange år ble Bjørg Johansen i butikken og ikke minst kona mi. Vi kopierte og fremkalte og retusjerte etter stengetid. Enkelte krevde at vi skulle skrape bort posene under øynene deres. En serie på åtte barnebilder kostet åtte kroner. Klokka ble både 11 og 12 før vi kunne vri om nøkkelen i døra og sykle hjem til Spørcks gate.
Plus ga oss oppdrag: Vi fotograferte sølvsakene til Christoffersen og Vigeland og Farah Dibah på høye hæler på gamlebybrosten.
Plus holdt juletrefest i sølvstua. Juletreet hang under taket. Da klokka var elleve, sa kona: – Nå er det på tide å komme seg hjem, Ragnar.
I Vaterland bodde Axel Jensen. Jeg har fotografert både han og huset. – En gærning, sa folk. Jeg husker han som et varmt menneske.
Offentlige oppdrag gjorde at vi holdt hodet over vannet. Kronprins Olav kastet glans over den første Kongstenmessen. Håkon Karlsen la armen gemyttlig rundt skulderen på Hans kongelige høyhet. Neste dag kom festkomitéen anstigende og la ned forbud mot å bruke bildene.
I 1971 flyttet jeg over til Brochs gate og ble Studio Ø. Studio Ø hadde tidligere vært reklamedelen av virksomheten. Nå ble det mest portrettfotografering.
Å ta bilder av folk er en kunst. Det gjelder å komme under huden på den du fotograferer, få tak i sjela di. Noen ganger har jeg lykkes. En dame klaget. Jeg speilvendte bildet. Det hjalp. Men da ble det gæernt med dem hjemme i familien.
Barnefotografering er det morsomste jeg vet. Er ungen over tre år, så jager jeg ut foreldrene. Så er det ned på kne. Ungen skal ikke se opp til fotografen. For all del: Stivpynt ikke ungene, la dem komme som de er. En kar tok meg på ordet. Inn trampet de, i leirete støvler, olabukser, buserull. Da han hentet bildene, sa pappaen: – Si meg Olsen, er de psykolog? Han var cand. psychol.
Jeg fotograferte en brødreflokk i full fart med armer og ben i alle retninger. Far og mor sa nei. Bildet vant pris på utstilling. Da ville de ha det. De fikk det ikke.
Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling