– To kilo sirup og en mark smør

Else Tomtum, Ellen Magnussen, Marit Syversen veide opp på stangvekten: havregrøpp, risengryn, margarin, spanske appelsiner og amerikanske epler. – Folk snudde på skillingen og kjøpte smør i mark. Else Tomtum minnes trange og travle tredveår i Kolonial A/S.

Jeg er født i 1906. Barndommen var i Thorbjørnsgata og på Apenesfjellet. Første gang jeg sto i butikk, var hjemme i gården i Thorbjørnsgate. Disken var en trekasse og kundene ungene i gata. Varene hadde vi fått av mor.

På St. Croix lærte frøken Bjørnstad oss å hilse pent og aldri svare voksne folk. Pastor Forbech som konfirmerte meg, var en kjekk og snill prest.

Jeg hadde en tante i Kristiania og hadde tenkt å reise dit og søke arbeid, for det var ikke lett å få noe i Fredrikstad. Så kjente vi Knatterød på høyvekta, og han skaffet meg plass bak disken hos slakter Klemsdal i Storgata.

Vi var tre damer og en mann i butikken. Han tok de tyngste løftene når grisene skulle ned fra krokene. Å partere opp synes jeg var moro. Fru Klemsdal var selv i butikken og så etter at alt gikk riktig for seg. Jeg var der i 12 år.

I 1934 søkte de som eide Kolonial A/S etter en bestyrerinne. Jeg begynte der sommeren samme året.

Kolonial A/S lå med utsikt mot torvet. Lengst ned mot elva lå fiskebasarene der fisken svømte i store avskjæringer. Til blomstertorvet kom Hvalerbøndene med egg og grønnsaker. Mange av dem handlet hos Herrebrøden, men Vauverfamilien var kunder hos oss i alle år.

Lenger oppe var kjøttbasarene, med bord ute på torvet med kjøttdeig og kotelettrader. Statsveterinær Kiærulf ruslet rundt, stor og svær, og kontrollerte fluene. Vi hørte hylene fra smågrisene når Gunnar Nilsen hadde hentet dem oppe fra Grønli.

Kolonial A/S var startet i 1926. Eier var fru Hofgaard i Oslo. En sjelden gang kom frua, sammen med revisor Amundsen, nedover for å inspisere.

Over døra hang skiltet med Kolonial A/S i røde bokstaver på hvit bunn. I vinduet vekslet utstillingen med årstidene. I syltetider, på høsten, stilte vi ut esker med Certo og poser med syltesukker. Til jul pyntet vi med marsipangriser og julenisser på vatt. Alle butikker hadde juleutstilling den gangen.

Disken strekte seg tvers over butikklokalet. Foran disken hadde vi en taburett hvor trette kunder kunne hvile seg etter torvrunden. På disken sto stangvekta. Med den veide vi opp alt fra risengryn til kanel. Kassaapparat kom først senere. Da jeg begynte, hadde vi mynt og sedler i en skuff. Det skulle være kun kontant. Var det smått stell, fikk de vente med å betale. Kassabeholdningen hadde jeg med meg hjem og sendte oppgjør hver uke til fru Hofgaard.

Bak disken til høyre sto kaffemaskinen. Den durte og gikk i ett kjør på fredag og lørdag. Vi hadde vår egen blanding som var hemmelig. Konkurrenter når det gjaldt kaffe var Nilsen på Glade hjørnet. Fru Hofgaard kjøpte i store partier i Oslo, så vi var billigere.

Dyrest var Java Mocca og så fulgte Salvador. Billigst var Liberiakaffen til 98 øre kiloen. Husmødre med mann uten arbeid og mange barn kjøpte Liberiakaffe. Kaffen kom rå til brenneriet. Når vi fikk den derfra, varmet vi fingrene på den på vinterstid.

Bak disken var det hyller fra vegg til tak. Når vi skulle opp i øverste hylle, brukte vi gardintrapp for det var tre meter og femten under taket. I hyllene hadde vi masse hermetikk. Det gikk mye hermetikk, for de aller fleste hadde ikke kjøleskap.

Erter, kjøtt og flesk på boks var dyr mat. Folk snudde på skillingen og kjøpte heller seikaker og fiskeboller. Sardiner fikk vi fra vestlandet eller fra Grundvig og Engelsviken. Fellesslakteriets leverpostei var best og dyrest. Billigst var Star fra Madsen i Fredrikstad.

Varene kom til jernbanen og ble hentet av Bakkehaugen med hest og vogn. Vi var litt redde for hestene til Bakkehaugen. Annerledes var det med Fritjof til Jensen i Bakgata som hentet søppel. Vi samlet sammen brødsmuler: – Dem skal Fritjof ha.

Lol eller Lars Bakkehaugen tok 100 kilos sekken på ryggen og fylte de store bølene i bakrommet med hvetemel, rugmel, hvetegrøpp og ruggrøpp. Fra bølene fylte vi papirposer med fem og ti kilo som sto klar til slutten av uka. Når det minket på melet, sto damene på hendene nede i bølene.

Marie Syversen og Ellen Magnussen var enestående flinke. På lørdager hadde jeg Sigrid Nilsen som ekstrahjelp. Bøndene kom med lapp om morgenen, og Sigrid plukket ut så alt sto klart til de var ferdige og hentet Blakken eller Brona i stallen bak politikammeret.

Ost hadde vi i ulike sorter og kvaliteter. Bakkehaugen kom også med ostekyblene, runde trekasser med tre runde oster i hver. Dyrest var roquefort til tre kroner kiloen. Billigst mager nøkkelost til 17 øre marka, ferdig innpakket. Mysost hørte også til hverdagspålegget. Den kostet 55 øre kiloen og kom fra Ise meieri.

Osten delte vi opp i skikkelige firkanter, ikke i slike strykejern som det er nå. Når ostekniven var blitt sløv, fløy Marie og fikk den slipt på Brannvakta.

Isskap hadde vi ikke. Fra den ene til den andre dagen la vi et fuktet klede over ostedisken. Fra lørdag til mandag hadde vi osten i kjelleren.

Gamle fru Apenes var fast gammelostkunde. Hun var et fint menneske. Hun var alltid høflig mot oss i butikken. Det var nok av dem som ikke regnet oss bak disken som noe særlig.

Det gikk mer margarin enn smør. Margarinen kom fra Borgar i butter på 30 kilo. Det var et slit å bære buttene opp den bratte, smale kjellertrappa i bakgården.

Nede i kjelleren sto også den store sirupstønna som Bakkehaugen hadde satt opp for oss. Den rommet 200 kilo. Vi boret opp hull med borvinne, fylte i spannet og satte i spunsen. Folk kom med glass og fikk sirup i løs vekt. En kilo kostet 36 øre. Ungene likte sirup på maten. De likte også dropsene, rød- og hvitstripet med lakrisfyll, i det høye glasset bak disken.

Kandissukker med hyssing i, var populært. Det ble sagt at en bit kandissukker i en gulrot var godt mot forkjølelse.

Øl ville jeg ikke ha i butikken. Vi solgte mye brus. Den billigste het Start. Seltersen var på flasker med hvit porselenskork.

Av røkesaker hadde vi sigaretter. Nilsen fra kjøttbasaren skulle ha Teddy, Winther i samme bransje røkte Golden West.

Høsten var en travel tid i butikken. Husmødrene syltet og saftet sjøl. Vi veide opp og fylte i ti kilos poser med grovt syltesukker, krøsj.

Det var helst husmødrene som handlet. Bøndene på lørdager har jeg nevnt. På fredager etter klokka fire hadde vi alltid noen verstekæller som hadde kommet over med lørja og skulle ha litt ekstra til helgen.

En del kunder pleide å ringe bestillingen. Telefonen, nr. 1882, hang på veggen i bakrommet. En av damene fortalte meg at i mange år hadde hun bare truffet fru Kongsberg i telefon. Hun og mannen og sønnen var våre gode kunder i mange år.

Visergutten brakte ut varene på sykkel. Jon Korum var hos meg lenge. Så kom Oddvar Karlsen. Han var stolt over sykkelen med Kolonial A/S på skiltet.

Fru Molvig fra Lisleby som solgte grønnsaker på torvet handlet mye hos oss, likedan fru Mathiesen fra Ryenveien som solgte flesk. Bergstrøm, Kristianslund, Nordby og Martinsen fra kjøttbasarene stakk ofte innom. Fru Guldbrandsen fra Leie var også en av de mange trofaste.

Vi åpnet halv ni. På fredager hadde vi åpent til syv, på lørdager fra åtte til syv. Middagen var på en og en halv time. Damene satt med matpakka på melbølene og dinglet med bena.

En ti dagers tid før jul hadde vi åpent til ni. Vi solgte juleknask: fiken, dadler, rosiner og røde, amerikanske epler. De spanske appelsinene smakte best med en sukkerbit i. Noen kom akkurat fem på ni og skulle storhandle. Når siste kunde var gått, kunne jeg vri om nøkkelen, legge noe kassebord i den runde ovnen i bakrommet og sette meg ved pulten og summere opp bøkene.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling