En av Syversane på Moum

Du kan komma og du kan komma, bestemte formannen på Karbiden. Resten rusla hjem. Syversenene på Moum kjøpte pedalford med plan i den harde tida. – Vi var 12 unger hjemme. Kjøringa berga oss, sier Gunnar Syversen.

Det lukta tjære på kjøkkenet. Mor hadde ei gryte stående på ovnen. Spanskesjuken herja, og de sa at tjærelukta gjorde så du ikke ble smitta.

En liten gutt nede i veien var død. Jeg fikk ikke gå ut, men jeg sto i vinduet og så de bar kista forbi huset vårt. Jeg var fire år gammel.

Om kvelden hendte det at mor vekte meg. Det satt et par loffere ved kjøkkenbordet og fikk mat. Loffera kom fra Moumverket. Påløkken var en. Wennersten hadde mista ene armen. Det var reale folk som aldri gjorde noen fortred.

Den vanlige søndagsskolen var kjedelig. Mer fart var det hos Frelsesarmeens søndagsskole. Ga du en femøring til den gode sak, stempla læreren i boka med nedsida av en patronhylse som kvittering.

På Torpeskolen ble det mer bibelhistorie. 12 søsken reiste til Kanaans land, en ble tatt til fange, det var hungersnød og greier, men han traff til slutt igjen brødrene sine.

Du tidde stille. Du torte ikke lære noe. Det jeg kan, lærte jeg etter at jeg hadde slutta skolen.

Fra mai måned holdt vi til på brygga til Tangenverket der elva svinga ved Greåker. Jakter la til ved brygga med splittved fra Finland. Veden brukte Ola Bangor til kassebord på bruket.

Vi laga oss flåter av tømmerstokker og plankebiter og kara oss utpå. Johan Brandstorp gikk fra isflak til isflak på to planker han hadde med seg.

På Torpefabrikken var det papir nok til de første fotballene. Vi sparka barbente på Moen, en plass oppe i skogen. Den ble slettere og finere jo mer vi fløy der. Ei dame bakte ei bløtkake som vi lodda ut. For det vi fikk inn, kjøpte vi en ordentlig fotball.

Anker Gundersen og Stig Løvendahl var beste kameratene. Vi spella kamper på banen nede ved brakkene. En plukka ut de elleve beste til et lag. Der var ikke noe å gjøre, de andre fikk bare stå der.

Ofte samla det seg barn og ungdom i bryggerhuset hjemme. Asbjørn Myra fra Odeon hadde med seg trekkspillet sitt og bror min, Harald, spelte på klarinett og jeg sang:

For når Jacob til Laban sin morbroder drog
han arbeidsløs var, men han ville ha knog.
Og da han var framme ho Rakel fikk se,
forførende deilig fra toppen og ned.

helt til siste verset:

Historien viser at løgn og bedrag
i oldtid ble dyrket såvel som i dag.
Og var det no’ rart i at Jacob ble narr
når ho Rakel hadde en laban til far?

40 år etterpå, i gullbryllupet til Harald tok jeg alle versa på nytt.

Vi bodde i Moumbakken, i nederste huset til venstre. Vi var 12 barn hjemme, syv gutter og fem jenter.

Far var heldig, for han hadde arbeid på sodahuset på Torpefabrikken. En bror av far dro til Amerika i den verste tida. – Det må da finnes bedre plasser på jorda enn her, sa han. 85 år gammel kom han tilbake på besøk. Asbjørn, sønnen hans, snakka torpedialekt som de gjorde her for 40-50 år sida.

Jeg starta klokka fem om morran og gikk til Karbiden. Karl Andersen sto i porten. – Du kan komma og du kan komma. Det var avgjort på forhånd. – Åssen gikk det, spurte far. – Det var ikke rart, sa jeg. – Dit skal du aldri gå mer. Det får du ikke lov til, sa far.

Da zinkvalseverket på Sundløkka stansa, ble det rene katastrofen. Jeg besøkte en kamerat ved nitida. – Han ligger ennå, sa mora. Da sparer vi det måltidet.

Da bror Harald var gammel nok, tok han sertifikat. Vi skrapa sammen til en gammel pedalford. Den kunne ta et tonn på plan og gjorde 40 kilometer. Jeg tok bilen og kjørte ned til elva og henta vann til mor. I veien møtte jeg far til auksjonariusen i byen. – Jeg skal melde deg, sa Ramberg. Så ombestemte han seg: – Kjør du, gutten min.

Vi tok den kjøringa vi kunne få. Vi jobba i fellesskap for å få til utkommet. Sulten var jeg aldri. Mor mi, Barbara, var bælflink til å få pengene til å strekke til.

Vi henta kalk på Torpefabrikken og kjørte ut til bøndene i Degernes og Rakkestad. På tilbaketuren hadde vi med favneved. Vi kjøpte bakhun på brukene. Bror min jekka opp Forden og satte remskive på dekket med overføring til sirkelsaga.

Veden solgte vi til alle som ville ha. Vi kjøpte koks og køl hos Nilsen og solgte på samme måte. Til naboene dro jeg lasta på kjelke.

Far skaffa seg en ny Ford og laga tilhenger til å dreie av bakparten på den gamle. Bror og jeg dro til Saugbruksforeningen i Halden og henta plank som vi leverte til Klüver i Sarpsborg.

Da jeg var gutt, hadde jeg vært i Toftebergfjellet og slått kilehøl. Nå fikk vi kjøringa av gatesten da de brola veien ved Skåra. Vi henta sten på Tofteberg og Torsnes og kjørte til brygga i Sannesund og Vaterland.

Stenhoggere fra Torsnes var på Tofteberg i den tida. Wennerberg var der, Holger og Torsten Berg var to andre. På vinteren var det slitsomt. Vi la opp planker for å få opp fullmålingen på plass. Den veide 400-500 kilo.

Vi skulle kjøre et piano fra en bondegård på Begby. Bror og jeg pæla og slet i gangen, men det var ikke råd å få det ut døra. Ei eldre kone satt lenge og så på: – Det har aldri gått den veien. De tok det inn gjennom verandaen. Ut kom det også den veien, selv om verandaen var råtten.

Vi satte benker på plan og hekta stigen på lemmen og kjørte lassevis av kvinnfolk til tyttebærskogen i Degernes. Fjorten år gammel var jeg med da vi frakta ungdom til lørdagsfest på Torsøkilens bad. Slagsmålet starta og jentene fløy. Stig Løvendahl og jeg gjemte oss bak noen appelsinkasser. På hjemveien møtte vi fiskehandleren på Selbak som hadde punktert på to av hjula. Dekker og slanger lå strødd utover. – Alt dette er mitt, sa fiskehandleren og la armen rundt halsen på kona si. Hun svarte med å dra til han.

Da som nå var folk avundsjuke. Jens Tusen fra Torpefabrikken klipte folk på fyrabend. Han drev på og klipte meg da det kommer inn en kar som begynner å preke om han Kristian Syversen som aldri fikk nok. – Jeg har så lite greie på det, sa Jens Tusen, du får snakke med sønnen som sitter der.

Da jeg hadde fylt 18 år, tok jeg sertifikat. Baker Rolf Johansen kunne ikke kjøre bil, så jeg måtte opp klokka to om natta og kjøre han opp i bakeriet. Han gjorde baksten ferdig mens jeg spiste skalkene av wienerbrødene før jeg la ut på ruta. Det var en tre, fire bakere i distriktet og kamp om levebrødet.

På Lisleby ramma en kar inn bilder og laga rullegardiner. Jeg ble agent og reiste rundt og tok opp bestillinger og leverte varene. Når jeg skulle ha betalt, fikk jeg 50 øre der og en krone der og ingenting på det tredje stedet. Jeg følte meg nesten som en lasaron.

Far bygde tre snekker etter hverandre. Karl Karlsen fortalte at da de skulle starte Sleipnermotoren, hadde far nesten ikke skinn igjen i hendene og sjøl hadde’n ikkeno’.

På lørdag tøffa snekkene utover. I Skjebergkilen spilte Thorbjørn Normann trekkspill fra en båt og Robert Normann gitar. Musikken hørtes langt utover sjøen.

Første gang jeg var på dans, var på brygga i Sannesund. Vi gikk på bena og Willadsen på Torp eller en av Wernerguttene spilte trekkspill. En kar var full og trua med å hoppe i sjøen. – Hiv han uti, sa en annen, så vi kan få fred.

Erland Sørlie og jeg gikk på dans på Kilevold. Dit kom de fra Bede. – Kom, vi stikker, sa Erland. Vi hadde hele flokken etter oss.

Kjøringa ga noen kroner dann og noen kroner vann. Første gang jeg arbeida for fast lønn, var i Ombudstvedt i Våler. Lønna var 20 kroner måneden, kost og losji. Det var en ung, nygift kar som drev gården. Han hadde tre, fire kuer og en hest og leide en annen til pløyinga og slet noe forferdelig. Hestevant var jeg ikke og leiehesten var tråkk, men jeg fikk pløyd, harva og sådd og gjorde alt annet forefallende arbeid.

Da jeg slutta på høsten, fikk jeg utbetalt 84 kroner. Jeg dro til Fredrikstad, kjøpte mørk cheviotdress hos Stene Isaksen og nye sko. Jeg så meg i speilet og syntes jeg var suveren.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling