En sabla gjeng på Færd

Elling Johansen (79), har arbeida med mer enn tre. 14 år gammel fant han plassen sin ved stikkbenken på motorfabrikken Færd. Onkel Jens var læremester. Bror og fettere arbeidskamerater. Det ble over 700 Færdmotorer i alt. Mange tøffer taktfast videre.

Vi lytta når ei snekke kom forbi: – Hør, pluggen er gærn! Vi vinka’n inn: Ned i motoren, ut med pluggen, rense og justere. – Værsågod, gratis sørvis. Båteieren tøffa fornøyd videre.

En gang hadde en kar trøbbel med motoren i magen: Halsbrann og hold, for mye magesyre. – Vi skal ordne det, sa jeg. Hos apotekeren på Gressvik var jeg godt kjent og fikk mavemikstur på brun flaske. Hver gang han passerte værste’, ropte’n inn: – Takk skal dere! Magan er bra!

Jeg er født nær Galoppen på Bure for 79 år siden som nummer to i søskenflokken på fem.

På bruksskolen hadde jeg lærer Vister i sløyd. Vister var en ener. Han inspirerte til håndens gjerning. I sjuende klasse laga vi medisinskap. I overkant skulle det være en rosett. Vister sa: – Jøss, du er jo rene treskjæreren. Det skulle gå 40 år før jeg kunne ta kniven fatt for alvor.

14 år gammel begynte jeg på Motorfabrikken Færd. Onkel Jens og far min Andreas hadde starta verkstedet i 1917. Den gang het det Brødrene Johansens Motorfabrik. Den første tida tjente jeg 17 øre timen.

Helt fra vi var små var vi høyt og lavt på verkstedet. Det var gangspill til å trekke opp båtene på slippen. Far og onkel var begge kraftige karer og skjøv på spakene. Vi guttene holdt opp tørn to ganger rundt kubben. Nåde oss om vi slakka av.

Etter noen år gikk far over til å bygge båter. Båtbyggeriet var et skur uten vegger med spontak. Vi ungene drev og vassa nede ved brygga. Far ropte, vi fløy opp gjennom floa og inn og la oss på rygg på kulten for å holde imot når han klinka, og det var bend han ikke kunne klare sjøl.

Første verkstedet var et plankehus i en og en halv etasje som far og onkel hadde satt opp. Det lå en fem, seks skritt fra vannet. Fra null til mollbakken var det tre meter. Da vi utvida, kjøpte vi teglsten fra maskinhuset på Hauge teglverk. Vi rev ned sjøl, lesste stenen på en pram og slepte den hjem. Vi murte huset opp igjen, skjøt ut sten i fjellet, planerte for lagerbu og bygde kai.

Inn døra var smia til høyre med esse, herdekar og ambolt. Alt stål smidde og herda vi i essa. Sveiseapparat hadde vi ikke. Vi brukte Seut verksted eller smed Andersen i Bakgata som noterte oppdraget i den kølsvarte notisboka.

Midt på golvet sto en rundovn. På vinteren sto vi rundt ovnen, varma ryggen, røkte og fortalte skrøner. Den ovnen ble dyr i drift. Til venstre var stikkbenken med fire vinduer ut mot sjøen. En gang noen karer skulle sprenge en malmkjøl, gikk alle vinduene i verkstedet, og klokka til onkel datt ned av spikeren.

Oppe under taket var en motor som drev en aksel med balataremmer til maskinene. Det var den store, gamle bormaskinen, en mindre en, en sjepping til all slags planarbeid, en revolverdreiebenk der vi laga armatur, smørenipler og konuser, en stangbenk som vi retta propellakslene i, en suntbenk der vi forarbeida sylindre og svinghjul og en pussemaskin.

Vi dyppa filtskivene i vannglass og deretter i fin eller grov sand. Jeg sto og pussa propellvinger da reima tok tak i handa mi slik at den fulgte med rundt. Vondt gjorde det og redd ble jeg, så jeg svima og slo bakhodet i en krumtapp i en reol. De la meg på benken: – Han blør, sa en. – Hysj, sa onkel. Ikke si det høyt. Han blir redd. Mor surra et håndkle rundt, og jeg gikk på jobb igjen.

Færd var en familiebedrift. Bror min Kjell, drev hele sommeren og monterte de ferdige motorene i snekkene. De tre sønnene til onkel var også i sving. Sverre og Gunnar var tvillinger. Den ene var finmekaniker, den andre dreier. Sverre og jeg arbeida lenge i følge ved stikkbenken. Ola, på min alder, var sånn allround. Senere kom han til å overta verkstedet. Ola på Færd ble et begrep. Videre jobba to fettere fra en annen kant, Arve Johansen og Thorleif Mathiesen på verkstedet. Thorleif Thorvaldsen fra Nabbetorp var den eneste utafra.

Onkel var sjef. Han var streng, men ikke slem. En gang ymta jeg frampå om å begynne på fagskolen. – Tull, sa’n, du lærer mer her hos meg. Onkel var en teknisk begavelse. Allerede da han arbeida hos Jacobsen, bygde han sin første motor. Han berga den ut da bruket brant.

Under krigen var det knapt med bensin. Onkel konstruerte et gasstykke med hendel til å slå over. Du starta på bensin og slo over til solar. Bendene var krokete for de skulle ligge tett inntil maskin. – Nå skal han far til med bukkehorna sine igjen, sa sønnene.

Han sto og spekulerte. Så laga han sjøl borredskapen og gjengesetta til ventilene slik at hele operasjonen kunne gjøres med en fres.

Han var veldig nøyaktig. En av sønnene drev og laga noe som skulle være på taket. Onkel rynka brynene. – Det er jo bare tertiten som ser det, sa sønnen. – Tertiten skal ha noe ordentlig å se på, den au, sa onkel.

Mest mulig laga vi sjøl. Smøreapparatet til vekesmøringa ble handlaga over form, pressa og polert. Blikkenslager Waldemar Larsen valsa og knekte platene til bensintanken. Jeg hekta sammen, satte inn bånn, lodda og gjorde tanken klar til bruk.

I annen etasje var modellageret. På vinteren drev vi og pussa og reparerte modeller og laga nye som onkel hadde pønska ut. Støpegodset fikk vi støpt hos Eriksen på Ise. Simon Tvete kjørte det hjem til oss med lastebilen sin.

Modellene var innvikla med kjernekasse, vannkappe og eksosrør. Folka på støperiet var flinke, men klødde seg i hodet: – Vi får ikke inn kjernene. Onkel: – Jeg får reise opp og snakke med dem. Så reiste han opp og la kjernene ned for dem.

Alt av metall, propellhylser, nipler, pullerter, pumpehus, fikk vi fra Fredrikstad Monteringskompani. Jeg dro over, lessa opp i en sekk, tok sekken på ryggen ned i eka og rodde hjem. Sjeblerforgasserne kjøpte vi også fra Monteringskompaniet. En tid drev onkel og eksperimenterte med å lage en forgasser. Det var meningen at jeg skulle fullføre, men det var så mye annet arbeid som kom imellom.

Jeg drev mye med monteringsarbeid. Jeg kledde på motoren, oljeapparat, smøreapparat, nipler, toppstykket og pakninger. Jeg sto i lange tider og klipte ut eksosflenser i asbest og smurte dem inn med grafitt. I dag vet en hvor farlig asbest er.

Den første motoren Færd laga, var på tre hester. Så fulgte en på fire, på fem og seks. Den største vi laga var på 7-8 hester til 27 fots snekkene til fiskerne.

Vi prøvde de ferdige motorene i et tilbygg. Det gikk et rør ut gjennom vinduet. Når vi starta motoren, kunne vi knapt se hverandre for eksos. Motoren var handlaga og måta fint sammen, og var tråkk til å begynne med. Vi måtte bruke to hender på svinghjulet når vi starta. Folk utafra stod og kikka: – Skal vedde på at den starter ikke på første slaget. Vi vant alltid veddemålet.

Færdmotoren hadde sine særegenheter. Ovafra så motoren skjev ut, for sylinderen var overrykka over stemplet. Onkel hadde pønska ut en kilefasong på rommet på toppen. Det kila krafta ut over stemplet, ga et mykt slag og et veldig puff.

Det var motorbåtkonkurranse Jeløya rundt. Færdmotoren vant oftest. De skrudde opp for å se om den hadde større staglengde og sylindervolum.

Et annet patent var skrudrevet fra krumtappen til nokkakselen. Tekniker Andresen hjalp far med å regne ut modulene for drevene. Onkel skrøt han opp i skyene.

Vi løfta de ferdige motorene opp i snekka med handkraft. Det var Grimstad- og Arendalsnekker som vi hadde tatt inn, eller snekker som far hadde bygd. Fiskerne kjøpte ofte fars. De fikk dem etter mål: Litt bredere der, litt djupere der. Snekkene til far hadde ord for å være gode sjøbåter.

Snekkene skulle ha 10-12 strøk med linolje, ett strøk med oksan og ett med lakk. Noen ville ha parafin, for den bevarte veden bedre. En ferdig snekke med Færdmotor, vindskjerm og kalesje, kosta 850 kroner. Færd reklamerte seg sjøl. Fiskerne i Vikerkilen, Nilsen og Johansen og Karlsen, hadde Færd alle sammen. Vi solgte motorer i Tønsberg, i Moss og nedover svenskekysten mot Grebbestad.

Onkel syntes synd på folk som slet. En Hvalerfisker hadde mange unger og dårlig råd. Han betalte fem kroner til onkel hver lørdag når Hvalerfolka var i byen. Han ble en kjær venn. Vi spøkte med ham: – Nå har du blitt pensjonist med kjøpesigaretter og ny skjermlue.

Sommeren var en travel tid. Vi begynte klokka syv og drev på til fire, med en times middag. Klokka halv fem gikk vi på igjen og arbeida til ni. Når arbeidsdagen var slutt, hoppa vi i elva. Vi var en sabla gjeng.

På vinteren var det roligere. På isen utafor verkstedet gikk ungene på skøyter. Noen gikk på bare overlæret. Vi ropte: – Kom, så skal vi slipe skøytene. De kom.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling