Fastnøkkelen, ikke skiftenøkkelen, Tormod!

Per Fallang og Knut Høydahl stod for undervisningen. Tormod Norli lærte knepene. Først 35 år hos Høydahls Sport i Folkets Hus, deretter i egen forretning, Gamlebyen Sport AS. – Folk var flinkere til å ta vare på syklene før, sier sykkelreparatørveteranen.

Den første sykkelen min var en Fix damesykkel som bonde Hans Femdahl gav meg av ren godhet.

Nummer to kjøpte jeg sjøl etter at jeg var konfirmert. Sykkelen het Speed og jeg handla den hos Ragnar Bruun. Den var laga i Skien, hadde tre gir og ballongdekk. Når jeg sykla hjemover på sandveiene på Kråkerøy, var det som jeg fløt bortover.

Jeg er født året før krigen brøt ut på Fjellberg på Kråkerøy, helt inne i bånn av Femdalssundet. Ved siden av å skru på sykler, kan jeg melke. Vi hadde ku, sau, gris, høner og en masse kaniner.

Far var småbruker og likningssjef på Kråkerøy. Jeg fikk sitte på kontoret og skrive på skrivemaskinen. L og K var forbaska vanskelige å finne.

Da jeg var 14 år, døde far. Dermed ble det med de syv åra på Lunde skole. Jeg begynte i blikkenslagerlære på Glommen Verksted, men sjøen lokka og jeg dro et år på hvalfangst.

Mor ville helst ha meg på landjorda. Hun bladde i avisa: Høydahl averterte etter arbeidsvillig læregutt. – Du har alltid vært glad i å skru. Det må være noe for deg.

Jeg stilte på kontoret til Høydahl med den vesle nevøen på slep. Jeg hadde vist guttungen rundt på Norhval ved kai ved Denofa. Om det var veslefar eller jeg sjøl som gjorde utslaget, skal ikke sies. Høydahl: – Du kan begynne så fort du kan. Jeg: – Jeg får vel gå hjem med guttungen først.

Butikken og verkstedet lå i første etasje i gamle Folkets Hus mellom barbersalongen og oppgangen til kafeen. Firmaet var i sin tid starta av Hans Høydahl som nå var død. Sjefen min var Knut Høydahl senior.

Han var en kjernekar. Han var mer. Han ble som en far for meg. Jeg kunne betro meg til ham med gleder og sorger.

Foruten sjefen arbeida Per Fallang bak disken og i verkstedet. Jeg spurte Fallang: – Hvor lenge har du vært her? – Tolv år, sa Fallang. Jeg syntes det var uendelig lenge. Sjøl kom jeg til å være hos Høydahl i 34 år.

Jeg skulle skru av et hjul og rekte ut handa etter skiftnøkkelen. – Stopp, sa Fallang. Du skal bruke en 15 millimeters fastnøkkel på muttere.

Før var ikke forhjulsgaffelen spora. Du måtte bruke makt og bende ut gaffelen for å få av hjulet. Jeg fikk fingeren imellom. – Gjorde det vondt? sa Fallang. – Omtrent som å få fingeren i døra, sa jeg.

Folk punkterte stadig vekk. Vulstdekkene slet jeg fælt med å få av og få på. – Kom her så skal jeg vise deg knepet, sa Høydahl.

Vi hadde et kobberkar med vann i lokalet. Ned med slangen i vannet, se etter hvor det bobla, så opp og tørke og merke med kritt, rubbe med sandpapir, på med solusjon og en rund lapp klippet ut av en kassert slange. Rund, ikke firkanta, måtte lappen være, for da flisa den ikke opp i kanten.

På høsten var guttungene stadig innom og tagg utbrukte slanger. Gummien skulle de ha til sprettertene sine.

Høydahl fortalte at under krigen, da det ikke var sykler å få, hadde han seks, syv mann i arbeid på verkstedet med å utbedre de gamle. Kundene kunne velge etter pris: slange som var lappa en, to eller tre ganger. Det samme gjaldt kjeder: lett, middels eller mye slitt.

Nå var det igjen sykler å få, men fremdeles nok å gjøre. Er en pedal gåen i dag, skrur jeg den av og setter på en ny. Da jeg begynte hos Høydahl, skrudde vi opp, sjekka kulelager og konus, erstatta defekte kuler og skrudde sammen. En times arbeid og tre kuler på regninga.

Vi bygde opp hjul. Var det gjord fagmessig, skulle fire eker krysse hverandre. En kar kommer inn døra: – Å mye tar dere for å lage et sykkelhjul? – 15 kroner. – Altfor dyrt. Gi meg eker og nipler så skal jeg gjøre det sjæl. Høydahl: – Tror du han kan klare det? Jeg: – Ikke tale om.

Et par dager senere ser jeg han utafor, han er sinna, det ser jeg på ansiktsuttrykket og gangen. Inn døra: – Dere har lurt meg, dere har gitt meg feil eker. Jeg ser på resultatet: – Kjære deg, navet skal sitte midt i, ikke på siden. Mannen er oppgitt: – Dere får gjøre det i stand, likevel. Jeg: – Da må jeg ha to kroner ekstra for å ta fra hverandre arbeidet ditt.

Var syklene skrapa opp og medtatte, lakka vi om. Jeg sto med sprøytepistolen i et rom inn mot gården. Avtrekk fantes ikke. Innimellom fløy jeg bort i døra for å få et par munnfuller luft.

Herresyklene var helst sorte, damesyklene fantes også i rødt. Kundene kunne velge mellom med og uten staffering. Staffering betød tillegg i prisen. Høydahl hadde konstruert en sindig greie, en sprøytespiss som gikk på et lite hjul. Jeg manøvrerte redskapet og laga gull- eller sølvstriper på ramme og felger.

Folk var flinkere til å ta vare på syklene før. Enkelte kom og skulle ha full overhaling. Vi demonterte og kontrollerte alt: krank, nav, styrlager, hver bidige del. Pris 75 kroner pluss deler. Noen ville ha syklene i vinteropplag. Yngstemann bar kjøredoningene opp fire trapper til lageret på loftet.

Viserguttsyklene gikk i tungtrafikk og trengte ofte ettersyn. Baker Kriken i Brochsgate hadde en trehjuling. I finerkassa foran lå alltid et kakestykke til oppmuntring for reparatøren.

Det var påbudt lys på viserguttsyklene. Fredag var langdag. Guttene fra Helene Andresen, Herlofsens bokhandel, Sanengen og Schønning sto i kø for å få reparert lykt, ledning eller dynamo før mørket falt på.

Dekk og slanger hadde vi i kjelleren. Dit kom jeg inn tranga mellom Vegetar og jernvarehandler Simonsen. Interiøret i kjelleren var skrekkfilm: Åpen kloakk, rotter som pilte og sopp som hang i flak ned fra taket. I bekmørket hørte jeg noen som kremta. Håret reiste seg på hodet. Jeg skrudde på lommelykta: På gulvet i en krok hadde fire, fem loffere ordna seg mellom papir og papp. Vi var på hils nede på brygga i åra framover.

Alle sykla før. Værstekællene kom over med ferga. På bagasjebrettet hadde de den brune veska med kaffeflaska. Inn døra hos oss skulle de ha litt ventilgummi eller retta en slark i styret.

Andre ganger var det verre stilt. Karene bygde hus, og sykkelen gikk i tungtrafikk med femti kilos sementsekker bakpå. Resultatet ble brudd på gaffel eller ramme. Vi autogensveisa. Jeg splitta et tjukkere rør, tredde det på ramma, tvinna rundt ståltråd for å holde halvdelene på plass, varma og brasa med metalltråd. – Pent skal det være, sa Høydahl.

Svithun var merket vårt. Skrå over gata, på Duvalhjørnet, var Sporten. De førte DBS. Mangla vi et dekk, stakk jeg over til reparatør Billing. – Få et 28 tommers av deg. Du får det igjen til uka. Billing måtte være gammel, for han tygde skrå. Han var en lynende flink sykkelreparatør, men en dårlig forretningsmann. Skulle kunden ha lappa et hjul, fikk han full overhaling av sykkelen attpå.

Gaarder Sport i Storgata satsa på Trygg fra Lillehammer. Skulle du ha Diamant, gikk du til Kåre Hansen i Nygaardsgata, med Hansen sjøl i grå og Hasselgård i blå lagerfrakk bak disken. Tonen var avmålt korrekt: – Hva skal det være? Å snuse rundt i butikken på egen hånd var ikke populært. Storviltjegerne fra Cicignon kjøpte jaktutstyret hos Hansen.

Mer folkelig var det i Samvirkelaget som førte Vello-syklene. Aristokraten var engelske Raleigh, forhandla av Kjell Andersen, rett overfor Cewex. Mindre sportsbutikker, som Ivar Hansen på Gressvik og Erlandsen på Kråkerøy, satsa på merket Herold. På Østsiden solgte Thoresen Sport i Gamlebyen Crescent, og Olaf Karlsen på Selbak førte Svithun som oss.

Reisende kom og gikk. Til oss kom gjerne Georg Karlsson fra Moss. Rund og trivelig, pratsom på svensk, flink til å selge og titta gjerne i pengeskuffen for å sjekke likviditeten. Ordrene ble effektuert i to puljer: Tidlig på våren og på høsten. Hele gården fløt av kasser og kassebord og treull, og vi lempa og bar sykler tidlig og sent.

Utstyret skulle også prises og på plass: kjolenett til damesykler i blått, gult, rødt og grønt. Frakkbeskyttere til herresykler, for fremdeles sykla lærere på høst og vinter i hatt og frakk og ørevarmere. Var det bælkaldt, solgte vi sykkelmuffer til å tre oppover armene til albuene.

Sykkelklyper hørte til utstyret. De rundt ankelen klemte og hindra blodsirkulasjonen. Så kom et nytt patent: Til å feste nedenfra og opp på buksebenet.

Hadde du sleng i buksa, nytta det lite. Jeg fikk buksekanten inn i kranken og velta så lang jeg var inn på fortauet utafor Fossum og Ingerø på Torvet. Vondt gjorde det og flau var jeg. Tenk om noen tenkte: Der ligger en sykkelreparatør som har falt på sine gjerninger.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling