Solveig i sjette

Solveig Ødegård Larsen – med hjelpepleierbena på gulvet i sjette på SØF eller ØSS. Nattevakter: Bære bekken, koke saltvann, ta tempen, trøste døende. Yrket har ikke alltid blitt vurdert etter fortjeneste.

Jeg er bondejente, årgang -27, fra Ødegård i Onsøy. Husmannsguttene fikk ikke følge bondejentene lenger enn til døra. Far pløyde og jeg labba etter i fura. Jolante var vond å gjete, hun stanga. Hønene til læreren rota seg inn på jordet til far, så han torte ikke gjøre meg noe. Husmannsungene ble tatt i øra. Til konfirmasjon fikk jeg Johannes 3:16. Far var rittmester. Tyskerne henta han klokka fire om natta.

Jeg hadde lyst til å pleie syke. Jeg tok et korrespondansekurs i sykepleie. En uke før freden fikk jeg jobb på St. Joseph. Da var jeg 17 år. Søster Sefronia var stadig etter meg og passa på at jeg stramma lakenet. Vi var to på rommet og måtte være inne klokka ti. I bilkortesjen 17. mai samla vi inn penger i bekken til sykehuset.

Jeg dro til Oslo med en kistekoffert og begynte på sykepleieskolen på Aker. Det ble med det første året, for jeg gifta meg og dro tilbake til Fredrikstad. Jeg begynte som krisehjelp på Byens Sygehuus. Jeg ble lært opp av søster Agnete, søster Agnes og søster Marie som vi kalte Natt-Marie.

Søster Gerda og jeg var gode venner. Vi sov på skift og passa ungene til hverandre. En dag hoppa en pasient ut av vinduet og brakk stortåa. Gerda og jeg fikk han på båre og tilbake til avdelingen. Da det nye sykehuset på vestsiden sto ferdig i 1957, flytta vi over dit. De dårligste tok Josefsen i sykebilen. De andre pasientene ble frakta over i drosjer og privatbiler.

På SØF var jeg først ekstravakt på overvåkningsavdelingen, eller recovery. Avdelingen lå i femte etasje, med to stuer med fem senger i hver. Var pågangen stor, stokka vi kvinner og menn på samme stue med skjermbrett imellom. Øverste ansvar hadde overlege Schie. Han var en flink lege og ganske streng. Vi var opptatt med rapporten da dr. Schie gikk inn på en stue. Det kimte og ringte. Så kom han flyende: – Pasienten kunne ha dødd flerfoldige ganger mens dere har stått her! Andre fra de første årene var dr. Lauen, Rosseland, Kolle, Søyland og Stensrød. Søyland var den gemyttlige typen. Han spøkte og skøya med pasientene og oss. Hjørdis Uleberg var sjefssykepleierske. Jeg var aldri nede på kontoret hennes og fikk reprimande.

Jeg gikk ofte nattevakt. Det var en sykepleier og en eller flere hjelpepleiere på recovery på natta. Hvert kvarter målte vi blodtrykket på pasientene. Nyreopererte skulle ha mye å drikke. Vi fulgte med og merka av på lista som lå på nattbordene. Prostatapasienter skulle ha skyll. Vi drev på hele natta og kokte saltvann ute på kjøkkenet. En pasient fikk hjertestans. Jeg fikk trykt på alarmen, fikk ham ned på golvet og satte igang med opplivingsøvelser slik jeg hadde lært. Pasienten kom seg.

I hui og hast trengte vi hjertebrett til en pasient. Noen hadde forlagt det. Vi brukte en skapdør fra vaktrommet. På døra var det festa oppslag om julebordet på City.

Pasienter fra medisinsk avdeling ble operert hos oss. Midt på natta kom legene fra medisin opp. De gikk så stille, så stille så vi nesten ikke merka dem og så til pasientene sine. Jeg husker Jens Bartold Andersen. Han var så menneskelig, han hadde slik omsorg for hver enkelt av pasientene sine.

Etter en tid fortsatte jeg på Kirurgisk A. Jeg var Solveig i sjette i mange år. Siste årene var jeg på øre, nese, hals. Jeg vil gjerne hilse dit. Derfra har jeg også mange hyggelige minner.

Jeg fortsatte å gå mye på natta. Først gikk jeg fra halv åtte til syv, senere begynte vi ved ti-tida. Tordis Lund var avdelingsleder. Nattoversøster var søster Hildur, søster Hjørdis og søster Helga.

Når vi begynte klokka halv åtte, hadde vi kveldsstellet med spritvask på ryggen og det hele. Etter at nattoversøster hadde kommet og fått rapport, var vi alene med 30 pasienter.

Etter en tid fikk vi en pendelvakt fra Stangeborg i Vaktkompaniet. Pendelvakta delte femte og sjette etasje. Klokka 12 kom nattoversøster runden for å sette sprøyter. Neste gang kom hun klokka tre og til sist klokka seks for å få rapport.

Hver annen time så vi til pasienten, retta på en pute, sørga for drikke, snudde dem som trengte det. Vi hadde stadig benbrudd med benet i strekk som trengte ekstra tilsyn.

Både på natta og dagen fløy vi med bekken. Vi hadde en pasient med mavesår. Avføringen var slik at du hadde lyst til å stikke en spritdott i nesa. En ung kandidat, sammen med en streng, kvinnelig lege, var nervøs og tråkka opp i bekkenet. Jeg ser spor etter han bortover gangen. Jeg etter, fikk av ham strømpene, vaska benet, på med tørre sokker og tøfler: – Nå kan du melde deg til tjeneste, gutten min.

Det var ikke en natt uten nyinnleggelser. Noen kom med helikopter som landa på taket. En kar ble innlagt etter en brannulykke på FMV. Halve kroppen var forbrent. Vi klarte å pleie han slik at han kom seg. Så fikk han lungebetennelse. Han hadde ikke lenger noen motstandskraft, han døde.

Vi var med legen og dekka brettet når de skulle sette inn kateter. Vi skifta på bandasjene som hadde blitt bløte av blod. Sykepleierskene kunne ikke rekke over alt. På flere stuer skulle de ha intravenøst med Heparin hver fjerde time så blodet ikke stoppa til kanylene.

Den første tida hadde vi pasienter som hadde blitt lungeoperert for tuberkulose. De lå med sug som vi skulle passe. På stuer der det lå pasienter med stafylokokkinfeksjoner, gikk vi med munnbind og hodeklede. Du så bare øynene våre.

En pasient var delirøs. Midt på natta for han opp av senga og løp ut på golvet. Jeg fikk satt stoler foran vinduene og ringte nattoversøster. Karen fløy splitternaken ut døra og nedover gangen. Vi etter, men det var vanskelig å få tak på’n, for han var glatt og våt av svette. Til sist var det som han kom til seg sjøl. Han satte seg på en stol: – Nå kan dere bare løpe videre, sa han.

Til de svært syke stilte Stangeborg ekstravakter som satt ved senga. Jeg hadde med meg ei ny ei og spurte nattoversøster om hun skulle være ved senga hele tiden. Oversøster sa at hun kunne ta en pause av og til. Vi drakk en kopp kaffe på kjøkkenet, og vakta gikk tilbake på stua. Hun kom forskrekka tilbake: – Ho i tosenga er død. – Ta kaffekoppen din og sett deg i dagligstua, sa jeg, så skal jeg gjøre det nødvendige. Hun syntes jeg virka så hard og ufølsom.

Jeg har sittet ved mange dødsleier. Vi tørka panna, ga litt å drikke. De fleste døde rolig og fredelig. En mann i førtiårene hadde kreft. Han hadde store, mørke øyne. Han var redd, redd for å komme i helvetet. – Tror du jeg blir frelst, bad han. Jeg var litt prest og gikk og henta Bibelen. – Jesus har dødd for våre synder, sa jeg. Han døde også for deg. Jeg leste Fader vår. Ti minutter etter var han død.

Når pasienter døde, vaska og stelte vi dem og varsla pårørende. Når de pårørende kom, hadde vi lagt et sammenrulla håndkle under haken på den døde. De skulle ligge et par timers tid før portøren kjørte dem ned i kjelleren.

En natt jeg hadde vakt, kommer en ukjent mann inn på vaktrommet. Jeg tenkte at det var en ny vakt fra Stangeborg og gav beskjed: – Du får gå inn på 26 og skifte på treer’n, det har blitt en affære i senga. Karen går. Rar kappe han hadde, tenkte jeg. Jeg kikker i en plastpose han hadde satt fra seg. Jøss, der var nattverdsutstyr. Det var sykehuspresten. Han kom og jeg ba om unnskyldning. – Ikke be om unnskyldning, sa han. Det var Guds mening at jeg ble satt til samme arbeidet som du gjør.

Når du sitter slik på natta, blir du var for lyder. Jeg hørte et knepp: det var døra til toalettet. Det varte og det rakk, ikke noe nytt knepp. Jeg bort og ser etter. Der ligger en kar på gulvet i sjokk, med en svær indre blødning. Vi hadde en rød telefon på vaktrommet. Løfta vi av røret, fikk vi hjelp. Anestesisykepleierne kom i hui og hast.

En annen gang var kneppet annerledes. Det gikk i døra til skyllerommet. Jeg ut og der lå en kar med halve kroppen ut av vinduet. Jeg tar tak i lårhasene hans og får halt han inn. Jeg kan kjenne det i hendene ennå.

Portørene var gode å ha. De gav oss mang en håndsrekning når vi skulle ha en stor og tung pasient ut på toalettet. Det var Møller, Odd Johansen, Ror Granlund og Ronald, det var karer som kunne ta i et tak.

Alt var ikke alvor. Jeg gikk på dagvakt. Legevisitten kom til en som hadde betennelse i bukspyttkjertelen. Slike betennelser kommer ofte av et stort alkoholforbruk. Legen: – Hvor mye drikker De i uken? Pasienten kunne ikke svare. Legen igjen: – Hver dag, da? Det kunne han heller ikke si, men: – Ikke halvparten så mye som dere, dokter. Jeg satt bak dere på Bjørnen sist lørdag og så hvordan dere hev innpå!

Jeg har vært på vakt mange jule- og nyttårsnetter. Julenatta tok vi telefonene ut i gangen og satt i trappa mellom etasjene og prata. Nyttårsaften fant vi på skøyerstreker. Syvende etasje prøvde å lure meg med en nyinnlagt neseblødning. Pendlervakta skjøv inn rullestolen med pasienter. Hele hodet var tulla inn i gas fukta med saft. Jeg lukta lunta.

Neste nyttårsnatt malte jeg et fælt ansikt på en ballong og sendte den opp foran vaktrommet i syvende. Når klokka gikk mot syv om morgenen, målte jeg tempen, skrev på kurvene, ga klyster og avla rapport til avdelingen skriftlig og muntlig. Vaskehjelpene Ella, Mary og Hilde var i sving med kost og bøtte. Når jeg gikk hjemover, hadde jeg ennå grønnsåpelukta i nesa.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling