Ti sild for en krone

Hans Ths. Bakker, alltid i sving. I bil- og forsikringsbransjen, bak disken i egen kolonialforretning. I senere år flittig forhandler hos Brødrene Midthaug. Det begynte foran en fiskekjerre på grusete Rolvsøyveier. Ti sild kostet en krone.

Blakken var langragga og diger som en bryggerihest. Han ble bytta ut med en T-Ford med plan til å ta av. Da bror min var 13, kjørte han alene til Råde med Forden.

Mor og far drev dagligvareforretning i Kirkeveien. Mor arbeida 15 timer i døgnet i 49 år. Mor var for snill. – Skriv det til fredag, bad folk. Mor skrev. På fredagen betalte noen alt, noen et avdrag og noen ikkeno.

De av mannfolka som hadde arbeid, var på teglverket, Greåker Cellulose eller Sarpsborg Mek. Verksted. De arbeidsløse samla seg borte ved tråkka ved Harald Hansen som skrev begravelsesreferat i bla.

Han hadde radio med høyttaler som han plasserte i vinduet. Ti mann hørte på Lyktemann og venta på nummer 11. Kanskje hadde han penger: Det hadde han, hele 10 øre. Jeg ble budsendt: – Spring bort til mor di og kjøp to Teddy. De kosta ti øre stykket. Vekslepengene måtte jeg levere. Sigarettene gikk på omgang.

En dag kom lensmann Strømsæther og plomberte butikkdøra. Jeg syntes det var leitt. Mor hadde gått konkurs. Etter en tid ordna det seg med kreditorene. Hun fikk akkord og kunne åpne igjen. Nå skulle hun stramme inn på kreditten. Om hun klarte det, tviler jeg på.

Klokka halv fire om morran pærta Rønningen i bilhornet utafor. Han og far dro i følge til byen for å handle fisk på brygga. Det var torsk og kolje og sei og sild og flyndre.

En dag kom han hjem uten fisk. Han hadde falt ned i rommet på ei skøyte og fått armen av ledd. Dr. Ilboe kom og far lå på gulvet og bror og jeg holdt ham. Dr. Ilboe dro og far skrek og det sa knakk og armen kom på plass. Riktig bra i armen ble han aldri etterpå.

På morran, før butikken åpna, malte mor opp kolja på kjøkkenet og laga fiskepudding. Bedre fiskepudding enn mors fikk du ikke. Ikke italiensk salat heller, for den saks skyld.

Jeg gikk på gamle Rekustad skole. Da sokneprest Møllerup kom på visitas, sto vi som tente lys. En i klassen narra læreren april. Han fikk så mye juling at han lå til sengs i flere dager. En annen gutt kasta læreren ned trappa. I dag har det gått for langt i den motsatte retningen.

Mens jeg gikk på skolen, hjalp jeg far med å dra fiskekjerra. Det var en tohjuls kjerre med jernbeslåtte hjul. På kjerra hadde vi de to fiskekassene. I den ene var det plass til vekta og kassa med lodd.

Vi dro kjerra oppover den grusete Kirkeveien. Rolvsøyveien var ennå ikke bygd forbi kirken. Sofie og Marie var faste kunder. Ti sild kosta ei krone. Over jernbanen dro vi ikke, for der var området til Rønningen.

Det første butikklokalet var en 18 kvadratmeter, med inngang på hjørnet. Det meste, fra grønnsåpe til raffinade, gikk i løs vekt. Torsdag sto mor og veide opp gryn og mel og farin og raffinade i en kvart og en halv kilos poser. På fredag som var lønningsdag, var butikken åpen til åtte.

Ellers kom folk når det passa, etter stengetid eller midt på søndagen. Å nekte nytta ikke for da risikerte vi å miste kunder. Harald Rønningen og kona Tekla, Henry Henriksen og Wahl Gabrielsen på Nedre Valle var skarpe konkurrenter.

Melka kom fra Tune meieri. Mor øste opp melk i en halv og en liters spann fra såene i bakrommet. Der sto også tønna med det salte, amerikanske flesket. Det var mest kvinnfolka som handla. Karene kom på fredagen og kjøpte røk. Fra plakaten på veggen titta Friscodama. Grønn eller Gul Golden West gikk det mye av.

Folk i strøket henta brev og aviser fra kassa på disken. Postbud Bjarne Eiland kjøpte melk til matpakka og mors nystekte vaffelskive.

Til jul kom appelsinene i trekasser med tau rundt. Vi fyrte i ovnen med kasseborda. De var seige og vanskelige å brekke. I uthuset hadde vi digre såer med maisgrøpp og formel og skjellsand. Folk kjøpte skjellsand til hønene sine. I gangen sto bensinfatet og utafor veggen pumpa med måleglasset. Det gikk en god del parafin til primusene.

Jeg sto aldri bak disken. Jeg var visergutt. Kundene ville ha brød fra den ene eller den andre bakeren. Det var Glemmen bakeri som bakte grisla brød og baker Larsen og baker Bakke på Greåker. Jeg sykla rundt med brød i kørja.

Lønn hadde jeg ikke. Et par ganger i måneden ringte sønnen til fattigforstanderen i Glemmen. Han arbeida på Greåkerfabrikken. – Kan De sende gutten med et par Gillette-blader. Jeg gikk gjerne, for av han pleide jeg få 10 øre.

Birger W. Dues farvehandel i dr. Giebelhausens gate averterte etter en sterk, arbeidsvillig visergutt. Jeg framstilte meg for Due i kontoret i annen etasje i trebygningen. Jeg var stor for min alder og fikk jobben.

Det krydde av rotter i kjelleren under butikken. De var store som katter. De satte opp en burfelle. En av de første jobbene mine var å bære fella på morgenen ned til Trafikkbrygga og drukne rottene. Etter å ha holdt fella under vann vel og lenge, ble jeg trøtt i armen og dro opp. Dyra var langt fra døde.

Due pleide å ta seg en runde på brygga om morgenen. Jeg hadde tent en Teddy. Så sier en kar med T på lua: – Der kommer sjefen din. Fort stikker jeg sigaretten i lomma. Den brenner høl, den detter ned på gata og jeg får tråkka på’n.

Birger W. Due var fin mann som malte bilder i gullramme og hadde privaten ved siden av Blå Grotte. Jeg ble sendt bort for å vaske bilen. Det var en svartglinsende LaSalle med 12 sylindre.

På den ene sida av malerforretninga lå Fruktmagasinet, på den andre siden Østberg. Litt lenger bort i gata Anton Olsen. Vi viserguttene kjente hverandre. Vi prata sammen om lønna og arbeidsgiverne. Da jeg begynte hos Due, hadde jeg åtte kroner uka.

Jeg skulle frakte et fat på 200 liter linolje til Vaterland Båtbyggeri. Til å hjelpe meg med hadde jeg ei flatvogn med fire jernbeslåtte hjul. Noen voksne ga ei handsrekning da jeg skulle ha vogna på og av ferga. Da jobben var gjort, kjøpte jeg en rød Nes nøttesjokolade i en automat utafor en butikk i Vaterland. Jeg lå på vogna, så på skyene på himmelen og tok livet med ro. Da jeg kom tilbake til butikken, fikk jeg kjeft for å ha vært for lenge borte.

Olaf Andersen het den andre visergutten. Bak disken sto frøken Andersen og Karin Mathiesen. Sjefen i første var Jacob Johannessen. Han starta senere for seg sjøl i Farmannsgata.

Mesteparten av malingen blanda vi for hånd med linolje og sinkhvitt. Johannessen var fagmann og brekte fargene. Viserguttene satt ute på lageret og rørte i spanna. Det var ikke så mange nyanser. Rødt var rødt og grønt var grønt og blått var blått.

Hvalerfolka skulle ha brunrødt, pulver blanda med vann, til uthusa sine. Jeg bar spann på spann ned til Hvalerbåten. St. Josef og Betesda var faste kunder av grønnsåpe og andre vaskeartikler. Sykepleierskene kjøpte hvitt til å kritte skoene sine.

Inne på lageret sto svære fat med saltsyre, svovelsyre og ammoniakk. Vi laga salmiakk av en del ammoniakk og ti deler vann. Jeg var livende redd for å få ammoniakk på klærne.

Før gikk det an å drikke den denaturerte spriten. Når det var litt igjen på fatet, bar Olaf og jeg det ut på gården som vendte mot auksjonsforretningen, slo ut spunsen og helte ut den grumsa slanten. En kar jeg kjente ba om å få fylle ei flaske. Han skulle ha fest og blanda spriten med plommevin. Jeg fikk smake og ble så rar i bena.

Vi hadde en og en halv times middag. Meieribilen stansa utafor. Jeg løste av sjåføren bak rattet og fløy inn i alle butikkene med småflaskene med 10 prosent fløte. Da var jeg 16 år.

Lønna ble utbetalt i bakepulverbokser av blikk. En var blå, en grønn og så videre. Min var rød og på den var malt HL for Harald Larsen. Når jeg åpna boksen, fant jeg fire tokroner med hull i. Jeg gikk hele fredagen og titta og titta for å se om boksene var satt fram.

En dag kom Johannessen: – Du må gå ned i lønn som de andre. Så trakk Due meg 10 prosent. Ragnvald Nygaard på Samorgkontoret kjøpte alltid brød og smør og melk hos mor. Jeg tror aldri han spiste ordentlig middag. – Skriv til Justisdepartementet, sa Nygaard. Det hjalp. Due måtte betale meg tilbake halve trekket. Da hadde jeg slutta og sto på torget og solgte glassepler for herredsgartner Hansen.

Fire kroner betalte jeg hjemme. Resten gikk til tant og fjas. Arnardo opptrådte på Greåker kino. Salen var smekkfull. Han ville ha fire mann opp på scenen til å spille poker. Jeg gikk. Jeg satt med korta i handa, så brølte publikum og da jeg så etter hadde de blitt mye mindre. Så brølte publikum igjen, og da var korta plutselig blitt mye større. Forstå det den som kan.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling