Aldri skofta en dag

Ivar Norli, tømmermann på Værste. 16 år gammel første gang inn porten. Året var -26. Meldahl var direktør. Alt gikk med handmakt. «Prinsesse Ragnhild» var penest. En saftig spøk korta tida.
Den dag i dag kjenner du det etterpå, når Ivar har tatt deg i handa.
I skuffen ligger Kongens fortjenstmedalje og Medalje for lang og tro tjeneste.

Under krigen ble noen av oss sendt til Bergen. Der brukte de millimeter istedenfor tommer, ellers var det greit. Ved kaia lå «Prinsesse Ragnhild», den peneste båten jeg har vært med på å bygge.

En dag kom en stram jævel av en tysker. Han viste fram tegningen av ei kiste og skrek Heute, heute. Det måtte være noe til kista. Jeg spurte en av bergenserne, og han pekte på ei dør og sa at der hadde de heute. Derfra sendte de meg til et annet sted. Jeg så dem flira og lo, og så kom formann Jørgensen fra Verste, som hadde tysk mor, og sa at de narrer deg Ivar, sa’n, heute er i dag på tysk. Jaggu fikk jeg kista ferdig på da’n.

Far min hette Julius og kom fra Sverige, og mor mi, Olava var fra Trosvikstranda. Vi var ni unger. Nå er jeg den eneste som er igjen. Far var legpredikant og var med å bygge Kråkerøy kirke. Det forekom at han vikarierte for pastor Schiørn. På prekestolen fikk han ikke stå, han preka nede fra alterringen.

Far var med å stifta fagforening oppe i Brochsgate. Det var så mye drikking der at han gikk ut. Under storstreiken arbeida han på Værste, men det var ingen som plaga’n. Var det noen som hadde skada seg i arbe’, sendte de bud på far.

Skolegangen min var ikke verdt fem øre. Jeg lærte å lese og skrive og regne. Ellers var det bare leven, for læreren var gammel og rørete. I stedet for å ta oss i øra, tok vi ham.

Jeg leste for pastor Schiørn som gikk kledd som en fillefrans. Vi fløy høyt og lavt og Leif Pedersen datt ned i en åpen grav på kirkegården. Vi dro’n opp. – Jeg har gjenoppstått fra de døde, sa Leif til pastor Schiørn.

Jeg var seksten år da jeg begynte på Værste. Jeg hadde vært innafor porten før, for far var kjelesmed og vi gutta pleide gå med middagsmat til fedrene. Eliassen klaga alltid og sa at kålsuppa var sur.

Jeg havna i tømmermannsverkstedet. Formann var Peder fra Stranda. Han var en rolig og fin type. Gutta lærte meg opp. Jeg var mye i følge med Hans Toppen, det var rene far min, det. Han var en kraftig kar, fæl til å juge og flink i arbe’.

Tømmermannsverkstedet lå helt nede i hølen, vegg i vegg med møbel- og modellverkstedet. Nilsen var formann på modellverkstedet. På møbelverkstedet arbeida to brødre Torbjørnsen. Det var flinke gutter, de hadde nesten ikke fingre igjen.

Jeg var litt av en villmann, og far sa: – Nå skal du oppføre deg ordentlig, gutten min. Du skal ikke holde leven og gjøre det de sier.

Jeg var sammen med to eldre læregutter. Den ene var Anker, sønn av formann, og den andre Håkon Larsen fra Trosvikstranda. Vi laga en benk de skulle ha på kjeleverkstedet og så sa Håkon: – Legg deg på benken, Ivar. Jeg trodde på hvert eneste ord, og så bar de benken og meg opp på kjeleverkstedet. Jeg fikk høre det i dagevis etterpå.

Fremdeles sto den gamle hovedgården til Holmene som hadde starta Værste. Den lå helt innunder beddinga der de bygde båtene. Taket var lekk og når det regna, dryppa det i hue på kontorsjef Kristoffersen.

De sendte opp en kar, men det dryppa like forbanna. Så sendte de opp en til, det hjalp ikke. Det var min tur. Jeg fant en karbidpøs og satte under drøppet. De ringte til Pedersen: – Han guttungen til Julius klarte å få taket tett. De rev huset før pøsen var full.

Alt gikk med handmakt. Redskapen var øks og sag og bor og borvinne. Kameraten min slo ned skruene, og jeg sto på undersida og skrudde på mutterne. Plankene var ujevne og taket glapp og jeg rev opp hendene så blodet fløt. Jeg surra på ei fille og fortsatte å arbeide.

Når dekket var lagt, skulle det dreves. Vi spant drevet sjøl, rulla det på låret og nøsta det opp på ei snelle. Vi hadde bas og var tre, fire mann. Senere ble det slutt på akkordsystemet. Da forsvant noe av arbeidsløsta.

Gutta satt på stoler i en par tommers høyde, brukte kyla av pokkenholt og drivjern og dytta i mellom plankene. Vi satt på ræva og panka og slo fra tidlig om morran til sent om kvelden. Det var alltid mye overtid for å få båten ferdig. På vinteren var det så kaldt nedmed elva at vi tørte ikke å pisse. Jeg gikk i trebånner og frøs aldri. Det gjorde jeg først da vi ble sendt på skogsarbeid etter krigen og hogg ved for tre kroner favna.

Jeg arbeida i følge med August Larsen fra Østsida som aldri fikk arbeida nok, sønnen Wilhelm, Karl Korneliussen og Hans «Traran». Traran var sinna som en tyrk og morsom å erte. Jeg lurte meg til å slå en spiker gjennom stolen hans, så når han skulle flytte på seg, så datt han så lang han var.

Johan Nabbetorpen hadde stivt ben. Han satt på en benk dagen lang, spant drev og lo og kosa seg. Jeg festa en ståltråd i overallen og i benken, så da han skulle reise seg, gikk han også overende.

Meldahl var direktør da jeg begynte på Værste. Det var en flink kar med frakk og stokk og kjeler på dekk. Læregutta hadde streika og stått på krava. Etterpå gikk Meldahl bort til en flokk av læregutta og ga en gullfemkrone til hver av dem. Arthur og jeg var ikke der da, så vi føk etter Meldahl og stilte oss opp, men fikk ingen femkrone. Vi ga oss ikke, fløy gjennom smia og stilte oss på trappa, for der kom direktøren. Meldahl så opp og ned på oss, så heva han stemmen: – Se så for satan og kom jer i arbejd, drenge!

Til tømmermannsarbeidet hørte å hogge til pæler av pispine og sette dem langs båtsida. Vi hadde svære bolter gjennom og dro sammen med kjetting. Det var tungt arbeid. Senere senka vi båten med røyser som vi slo vekk så den akte ned på slaen. Vi brukte treklubber og måtte gå tvekrokete. Jørgensen sto klar med øksa, hogg over tauet når champagneflaska ble knust og verkstedorkesteret stemte i. Det var ikke alltid det klaffa.

Da «Helsius» skulle gå, hadde Arthur Eliassen og jeg lurt oss om bord. Vi hørte et brak, ankeret hadde røki og Helsius dundra inn i kaia på andre sida og forderva propellen.

Matpakka tok vi der det falt seg i tømmermannsverkstedet. Saltet til egget hadde vi på et papir i vinduskarmen. Do var langt nede i verkstedet, så vi pissa utafor og dro ned buksa nede i sivet.

Jeg laga en snurrebass av en gummislange og fylte den med vann og rødfarge. Kameraten min sto og titta da vi sto og pissa og så den røde strålen. Han inn til Pedersen: – Han Ivar er sjuk! Da han kom ut igjen, hadde jeg tatt slangen fram og sto og holdt den i hendene. – Å, herregud! skrek Nilsen.

Nede på do lukta det så du kunne daue. Det gikk et rør fra do og ut i elva. Det ble ofte tetta av papiret, så de plasserte Wilberg som delte ut tre tørk per mann. En snåling i sjauegjengen som het Knut, sto med en lang stang og holdt rørenden åpen når det var lavvann.

Direktør Wilhelmsen hadde det travelt, han fløy ut og inn som en vind. – Nå kommer skælken, hørte du bortetter. Han fikk se Knut stå med stokken: – Hva gjør den mannen, står og støtter seg til staven? Så til Karl Lie, sjauerformann: – Se å få den mannen der vekk. Dagen etter kom Wilhelmsen igjen. Han var helt vill: – Har den mannen frosset fast? Karl Lie var det snilleste menneske på jord, han sendte Knut inn på verkstedet.

Da jeg begynte som læregutt, hadde jeg 45 øre timen. Topplønna på Værste før krigen var 1.05. Det var et par karer som prøvde nagler. De gikk over for å finne løse nagler og så måtte gutta gå igang på nytt. De mente de var så flinke at de gikk til Breda og bad om tre øre mer i timen. – Nei, dessverre, sa Breda, det går nok ikke på grunn av konsekvensene. De kom ut: – Hvem er han konsekvensen, sier den ene. – Vet du ikke det, sier nummer to. Han har mer å si enn kongen. Jeg tok den på slottet da vi var inne og fikk medaljen. – Den var jaggu god, knegga Olav.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling