Veteranene forteller
Hvaler

Da storken kom med Sigunde

Gudrun Sigunde Halvorsen fant de i ei kløve i fjellet. Veslesøster lå i jordmorveska.
– Å måle hender betyr død, sa folk på Hvaler. Den dag i dag skvetter jeg til når det går ei svart katt over veien.

Det var tre butikker på sydenden av Asmaløy. Det var Simensen og Bernhardsen og Josef. Vi handla hos Josef. Enkelte ting måtte vi kjøpe i byen. Dessuten hadde vi slekt i Fredrikstad. Natta før byturen lå jeg med papiljotter i håret.

Det var en times vei å gå til brygga i Skipstadsand. På vinteren kunne ventetida bli både hele og halve timen når tåka var tjukk. Blåste det for hardt, klarte ikke Hvaler å gå rundt Rødshue og vi måtte traske hjem igjen. Om bord på Hvaler tuta Gillestedt i fløyta og Schrader solgte billetter, eller var det omvendt?

De fleste Hvalerfolka satt i cella som vi kalte annenplass. Det var trebenker og ingen oppvarming. Men pressa du ryggen mot jernskottet, fikk du en lunk av varmen fra maskinen. Kakerlakker kribla og krabla, og hoppa opp i handlekørjene til folk. Noen reiste på første klasse. Der var det godt og varmt og rød plysj og parafinlampe som svaia hit og dit under taket.

Mina og Borghild bodde på Apenesfjellet. Var far i det hjørnet, tok vi hestedrosje fra torget og opp. Etterpå handla vi. På torget var det liv og røre. En gang da jeg var litt eldre, sto jeg der en lørdag og solgte egg for bestemor. Det var store gåseegg til femti øre stykket. En kar kom og rakte meg femtiøringen, stakk høl i begge endene og slurpa i seg. Jeg klarte ikke å spise egg på lange tider.

Når vi hadde handla, gikk vi på kafé og spiste skåringer. Enten på Blåkorskaféen, søstrene Monsens kafé eller Armer og Ben som Hvalerfolk kalte spisestedet ovapå hos gamle Herrebrøden.

Hjemme var vi etter hvert seks barn, tre jenter og to gutter. En måtte ikke sende bud på fru Ottesen som var jordmor, før det var alvor. Kom hun for tidlig, fikk hun ikke betaling. Dessuten kunne hun ha ærend på Spjærøy eller Sandøyene, så når ho kom fram, lå ungen allerede og skrek i vogga.

Klara, tanta til mor, tok imot de fleste ungene på vår kant. Klara hadde også råd og hjelp når folk ble sjuke. Doktor kom helst for å skrive dødsattesten. Da den yngste søstra mi ble født, kom jordmora. Venninna mi og jeg lå og titta og titta etter om jordmorveska var lettere da hun gikk enn da hun kom.

Ellers kom ungene på Hvaler med storken. Da en annen søster kom til verden, fortalte foreldra mine at storken hadde lagt fra seg ungen på trappa. Det var dyrisk gjort, syntes vi, for det var slik en kald stentrapp. Meg hadde de visst finni i ei kløve i fjellet.

Når den brannete katta vår, Nusse, skulle føde, holdt de ungene unna. Når noe skjedde i saueflokken borti fjellet, måtte vi unger være inne. Jeg ble ti, elleve år uten å ha blitt noe klokere. Om vi fikk vite noe på skolen? Jeg trur du er spenna gæern. Men omsider fikk jeg spurt litt her og litt der.

Bare fire av oss vokste opp. Da Algodt, eldste bror min var fjorten og et halvt år, fikk han lungebetennelse. Da bodde vi i byen, på Grønli. Vi hadde flere doktere til gutten. Han fikk verk i lungene og legen tappa han. Dr. Opsand sa at etter ni dager kom krisen, da gikk det den ene eller den andre veien.

Da Algodt lå på likstrå, var jeg flere ganger inne og så til han. Den dagen da de kom med kista, syntes jeg det var så fælt at jeg stengte døra og satt på utedoen hele dagen. Algodt ligger begravet på kirkegården på Leie.

Først bodde vi på Vassgård i sydenden på Asmaløy. Da jeg var et år gammel, flytta vi til Ekvik. Huset bygde far sjøl. Han var toller, først på Bølingshavn, så på Huth og til sist på Tollbua i Fredrikstad. Mor strøk de hvite uniformskjortene med løssnipp med boltejernet som hun varma i ovnen.

Det var i forbudstida og de tomme, svarte spritkannene fløt i stenrøser og kratt. Flere rundt på Asmaløy ble tatt for smugling. Èn, ikke langt fra oss, hadde fått det for seg at far hadde angitt han. Far hadde ikke hatt noe med det å gjøre, men karen kom utafor flere kvelder senere med en kamerat og sto og bøla og skrek at far skulle komma ut så skulle han nok ta’n. Far min brydde seg ikke det grann om bølinga.

Far hadde seilt til sjøs i yngre år. På kommoden sto det en konkylie. Lytta jeg i den, kunne jeg høre havet suse og bruse.

Mens han seilte ute, hadde han kjøpt ei porselensdukke som skulle bli min. Vi hadde ei kald og ei varm stue og dokka sto på stas i den kalde stua. Den kalde stua ble brukt ved høytider og når vi hadde bønnemøter. Da var det lyst og varmt og gitarspill. Veslesøstra mi fikk dokka til å leke med og herpeserte henne. Jeg ønska meg og fikk ei gripedokke av celluloid som holdt fram armene.

Jeg var glad i å lese og stava meg gjennom Fredriksstad Blad. Det var en eneste på vår kant som holdt Smaalenenes Social-Demokrat. Folk syntes det var en verdslig idé.

Jeg fikk Tornerose i julepresang og bror min fikk Robinson Crusoe og så byttelånte vi.

Rett ved oss bodde bestefar og bestemor. Bestefar hadde hogd sten i fjellet, men så hadde et mineskudd gått av for tidlig og svekka synet hans. Nå pleide han å sitte i ei bu på brygga i Skipstadsand og bøte garna for fiskerane.

Bestemor og bestefar var veldig glad i oss ungene. Bestefar hadde med seg brødskiver med sukker imellom og sparte alltid et par skiver til barnebarna sine når han kom hjem.

Bestefar laga ei sladde til meg som vi akte med på vinteren. En gang hadde vi Lily fra byen på besøk. Så sa Harry, fetteren min: – Skal vi ta slødda og gå ned på hølka og skørre? – Hva sa’n? spurte venninna mi. Jeg måtte oversette.

Far hadde roeke og ei lita hvit snekke som het Steffi. Jeg har aldri likt meg på sjøen. Men når isen la seg, tok jeg på meg snabelskøytene og la i vei til bestemor og bestefar. – Jeg skjønte det var deg, for det freste i fjella, sa bestemor.

Vi jenter gikk i skjørt og hadde ullstrømper og ullbukse. Det ble alltid et bart mellomstykke, og der frøs jeg støtt. Mor sydde et par ekstra lange bukser av en av fars gamle uniformsjakker, men da erta de andre ungene: – Vi kan se buksa di, Gudrun.

Hvalerfolk var veldig overtroiske på den tida. På skoleveien var det ei kløve der det hadde gått et likfølge. – Dit må dere aldri gå, sa de voksne. Vi måtte passe på å ikke sette benet mellom døra, to måtte ikke ta i dørhandtaket samtidig, og sammenlikna du hendene, så betydde det død. Den dag i dag tør jeg ikke gå videre når det går ei svart katt over veien.

Når det var blitt mørkt, måtte jeg følge venninna mi hjem og så torde ikke jeg gå alene hjem, så ho følgte meg tilbake og slik drev vi på til broren hennes kom og redda oss.

I romjula kom julebukkene. Jeg var redd, for de sa at fikk de ikke traktering, så tok de med seg oss ungene.

En gang skulle søstra mi og jeg prøve sjøl å gå julebukk. Vi hadde med oss ei eske med knapper som vi skulle selge. Vi banka på og åpna på døra til et bryggerhus. Der inne stod det ei likkiste. Vi ble livredde, kasta knappeesken og sprang vår vei.

Det kunne ta tid før de døde kom i jorda, for de måtte fraktes i båt til Kirkeøy. Når bestemor skulle begraves, blåste det slik at alle mannfolka i følget måtte stå på dekket på skøyta og holde på kista.

Da jeg var elleve år gammel, flytta vi til byen og jeg begynte på Lahellemoen skole. Frøken spurte hva jeg hette. – Gudrun Sigunde Syversen, sa jeg. En gang sa dr. Evensen på sykehuset at jeg var den eneste i Norge som bar navnet Sigunde. Syversen het jeg etter far som het Syver, som skikken var på Hvaler. – Her står det Pettersen i boka, sa frøken. Har mora di gifta seg på nytt? Så ble det Pettersen.

Jeg ble konfirmert og etter mye om og men fikk jeg lov å klippe flettene. Jeg sto bak disken hos slakter Fredrik Larsen og solgte koteletter og lungemos og gikk på losjedans på Fjellhøy. Der traff jeg han jeg ble forlova med. Vi kunne ikke gifte oss for han hadde ikke arbeid. Vi var på besøk hos bestefar og bestemor da det kom bud fra talestasjonen på Brattestø. Det var nesten ingen her ute som hadde telefon den gang. Budet lød: – Jan Halvorsen kan begynne i kobberslageriet på FMV på mandag.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling