Glad i alt som flakser og flyr

Bodøgutten: Pers. rek. 915 km på 26 timer. Jan Johansen: duefutveteran, kasserer i Østfoldgruppa, landsdommer og mangeårig formann i lokalforeningen.
Det startet på et uthusloft i Bryggeriveien.

Til første konkurransen fra Bodø sendte vi 95 duer. Det var med duefuter fra Oslo, fra Hamar og Moss. Duene ble slept klokka kvart på ni lørdag morran. På lørdag kvelden begynte jeg å verke og vente. Klokka halv elleve neste dag satt første duen min på pinnen. Etterpå het han aldri annet enn Bodø-gutten. Han hadde fløyi 915 kilometer og gjennomsnittsfarten har loggi på en 45 kilometer i timen.

Første premien jeg vant, var stor som et fingerbøl. Senere har jeg hatt et napp i Kongepokalen.

Far min, John Johansen, starta bakeri i Bryggeriveien 46 i 1924. Fjorten år gammel hadde jeg avlagt eksamen ved Trara college og begynte i deigen. Da hadde duene kurra på uthusloftet siden jeg var seks. Far og jeg kjøpte de første i følge. Det var i 1938. Jeg har alltid brydd meg om dyr, hunder, kaniner, duer og høns, alt som flakser og flyr og går på to og fire.

Far ga en håndsrekning når vi redde inn dueslaget. Duene ble innhandla hos Øivind Olsen på Lahellemoen. Olsen var medlem av Fredrikstad og Omegns Brevdueforening som starta i 1923, har jeg hørt. I foreningslokalet har vi en pokal der det står: Norsk Dueforbund, Fredrikstad 1914. Den foreninga sovna kanskje inn under første verdenskrig. På Trosvik fantes Speed, men duefutene der vet jeg lite om.

Å stelle duene syntes jeg var moro. Jeg skifta vann i skåla et par ganger om dagen og skrapa ut dueskitten på kvelden. Foret, hvete og bygg, henta vi med brødbilen hos Halvorsen på Veum. Til dessert ble det brødsmuler fra bakeriet.

Først hadde vi fire par. Det ble for lite. Amor måtte budsendes. Vi satte sammen, plasserte hoa i en redeboks der ho gjorde seg til på kvinnfolks vis. Så åpna jeg for kassa, hannen var fort på plass og så greide det forelska paret resten sjøl.

Jeg venta i spenning. Tolv dager etter, ved sekstida, kom første egget. Neste dag, ved tretida kom nummer to. Hoa står alltid over det første, vakter og venter til nummer to er på plass. Så legger ho seg på egga så avkommet skal bli klekka samtidig.

Lærdommen henta jeg hos gamlekara. Øivind har jeg nevnt, Gunnar og Ivar Solli var duefuter før krigen. Asbjørn Nilsen, bror av Gunnar likeså. De første duene mine var vanlige brevduer, en krysning av Carrier og Klippedue.

Aller gjevest var det om de hadde digre pløser på nesa. Slik er det langtfra i dag, det har de prøvd ut fra flymaskiner.

Vi starta treninga i det små, fra Onsøy og Dilling, Rygge, Råde og Moss. Om du ikke vet det: Ei due må helst være født på stedet den skal fly tilbake til. Tilbake til pinnen, matskåla, redekassa og maken.

Far hadde ei søster på Ski. Vi hadde ei hanndue, svær og blå og fin og høspen på brettet. Jeg kalla han Kongen i huset. Vi tok han i brødbilen til Ski og slapp han. Jeg gikk og venta i tre dager. Så ser jeg en prikk på himlen. Nei, jo, jovisst er det Kongen! Det vanka både gode ord og peanøtter. Peanøtter er det beste duer vet.

Det ble april 1940. Det fløy annet enn duer over Fredrikstad, og datt andre ting enn dueskitt ned på Treimos bakeri på Guldbergsiden. Far bakte videre. Resten av familien evakuerte til Halvorsen på Veum. Duene mine rusla omkring som vanlig, de brydde seg lite om smellinga.

Det lå et brev i postkassa: Forbud mot duehold. Dua får ring rundt benet når den er seks dager gammel. Ringen skulle leveres på politikammeret. Tyskerne var vel redde for at vi skulle sende duene våre med meldinger til England. Far slakta hele flokken. Jeg var lei meg.

Tyskerne hadde sjøl brevdueavdelinger i Egersund og Oslo. I Oslo bodde en advokat som var tysker og duefut. Han ordna så noen av Oslofolka fikk lov å internere duene sine hos tyskerne. Tyskerne brukte dem i avlen. Om duene ble straffa etter krigen for dårlig nasjonal holdning, vet jeg ikke.

Jeg gikk over til høner. Flinkeste høna verpa 32 egg på 32 dager. Så hoppa ho over en dag og verpa 16 til. Jeg skaffa en hane som var folkevond og tålte bare meg. Jeg klekka ut egg hos en kar på Nabbetorp som hadde en av de første rugemaskinene her i distriktet.

I 1945 sto duefutene temmelig ribba. Vi fikk danskehjelp. Brevduer kom i kasser med Peter Wessel fra broderlandet så vi kom igang igjen. Vi danna en ny dueforening som ble døpt Fram. Mange var litt yngre folk, men for meg som var blitt 16, var de stengamle 30-40-åringer.

Ildsjelen var Arvid Johansen, vognmann med hest og største duefuten på Lahellemoen. Jeg fløy hos han flere ganger i uka og preka. Han var en koselig kar med ei bælkjekk kone. På Elverhøy var det en duefut, glad i fuglene sine og glad i en dram. Var han tørst, solgte han duer til Arvid som formidla dem videre til meg.

Fredrik Johansen som kjørte materialer for Ragnar Monsen og Just Hansen fra Nabbetorp, hørte til miljøet, murer Øivind Johnsen likeså. Ludvig Nicolaisen kjørte drosje og hadde vært med lenge før krigen. Kåre Adriansen som arbeida hos Auksjons-Olsen var likeledes duefut. Vi holdt møtene i auksjonslokalet. En satt i amerikansk gyngestol og to i vinrød plysjsofa med dusker og diskuterte rasjonelt duehold og fortalte historier.

Nicolaisen kjørte gutta i drosje til Oslo. På hjemturen hadde de tatt seg en dram, og det ble stille i baksetet. Veien var glatt og vinterdekk fantes ikke, og ved Tyrigrava tar bilen en helomvending. – Bra de sover, tenkte Nicolaisen. Søvnig fra baksetet: – Jeg håper han ikke tar en reinlender til.

Første tida vi skulle sette ut til en konkurranse, måtte vi stå under åpen himmel på fraktgodsen og plombere. En tid fikk vi låne garasjen til Knut Thorkildsen i Bydalen. I 1947 ordna Odd Lyngstad det så vi fikk kjøpt totalisatorbua til Østfold Travelag fra krigens dager dengang det var travløp på Lisleby. Taket ble tetta, og veggene kledd om, og Fram holdt til i ene enden og Fredrikstad og Omegn i den andre til vi gikk sammen i én forening.

Her i byen var det mange håndverkere og vanlige arbeidsfolk som drev med duer. I Oslo var det med flere litt høyere opp, grosserere og sakførere og andre herligheter.

De hadde råd til bedre raser enn vi hadde. Når kassene med raserene Osloduer kom nedover for slepp, jaga duefutene i Fredrikstad opp duene sine. De håpa at Fredrikstadproletarene skulle finne seg en aristokratisk kjæreste slik at lokalbestanden ble forbedra.

Etter krigen trena vi mye vestover. Vi dro på sjøen, en times kjøring fra Heia og Krabbeskjær og slapp duene våre. Vi fikk hjelp av Anders Ferjemann fra Lisleby. Det var god plass til kassene våre i den romslige ferja. Vi utvida og sendte duene videre til Fredricia, Esbjerg, Tønder, Hamburg, Hannover. I 1952 satte vi ut i Hamburg. Tidspunktet for sleppet tikka inn fra telegrafen i Fredrikstad. Det var bare å vente.

Det hender at duer forsvinner, blir tatt av rovfugl eller slår seg ned et annet sted. En av duene mine kom tilbake etter tre år i Tønder. Etter et par, tre dager dro den tilbake. Det var kanskje en kjæreste som lokka.

På tida for Hamburg-sleppet hadde jeg en Renault 1936-modell. Det småregna, jeg satte meg i baksetet og venta. Så kommer’n, Hamburger’n! Ut skal jeg, tar feil, røsker i vindusveiva i stedet for dørhåndtaket, får opp døra, drar av gummiringen på andre benet på dua og ned med ringen i hullet på klokka og får stempla. Før hadde vi hatt ei klokke på deling. Til konfirmasjon fikk jeg 295 kroner og kjøpte klokke til 305.

Folk spør: – Er duene kloke dyr? Rett etter krigen kjørte jeg brød hver morra. Akkurat når jeg kom i bakken med bilen, kom duene mine flaksende mot meg. Det var kanskje ikke så rart. Men det hendte at en annen kjørte bilen, og han så aldri snurten av ei due.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling