På bølgelengde hos Bjørck

Sørdelen av Nygaardsgaten var på femtitallet handlegate: Pelsforretning, fruktforretning, posthus. Fotograf Solem, Larsens Møbler, Håkon Olsen Fisk og vilt, Østlandske Elektriske og Krøtøe. Og Halvorsen og Bjørcks Elektriske Forretning. Ikke av de største, men med to bla’ Bjørck blant dyktige fagfolk. Skulle du kjøpe radio, steg Halvor Torgauten opp fra underjorden.

I morgen kommer Hvalerfolkene, sa Erling Bjørck på fredager. På lørdagen var det satt fram en stol foran disken. Erling Bjørck kom sjøl fra Asmaløy og kjente nesten hver eneste en som kom fra øyene til byen for å selge fisk, bær og frukt, fortelle og høre nytt og kjøpe sikringer og et elektrisk vaffeljern.

Hvaler hadde i årene etter krigen fått elektrisk strøm. Halvorsen og Bjørcks Elektriske Forretning hadde mye av installasjonene der ute. Når ledninger var strekt og kontaktene skrudd opp, manglet lamper, komfyr og vaffeljern. De ble ofte kjøpt i butikken i Nygaardsgata ved Handelsstanden på ene siden og Bjørnen på den andre.

Dagen før, rett før stengetid, hadde vi hatt andre kunder. Mannfolk som hadde sittet en øl for lenge på Bjørnen og omsider var for hjemadgående. Først stakk de innom forretningen og kjøpte måneskinnslampe med rød skjerm for å bremse ned ‘a mor.

Første gang jeg hørte radio, sang Ernst Rolf i øretelefonen til krystallapparatet i barndomshjemmet mitt i Øienkilen.

En kar kom stolt: – Kom og hør på radioen min. – Er’n flott? spurte jeg. – Ja, han er så sterk at han står og bøler.

Læretiden min hadde jeg hos Kristiansen og Halvorsen i Østfold Radio mens jeg samtidig gikk på aftenskole. Under krigen tok jeg elementærteknikeren i Oslo. 8. mai 1945 skulle vi opp i elektroteknikk. I stedet for eksamensoppgaven, halte læreren fram en bilradio han hadde hatt i skapet under krigen.

I tiden som fulgte trimmet jeg mottakere på dagtid hos Høvding og gikk radioskolen på kvelden.

Jeg restaurerte en radio og byttet den i en svensk dress av høyeste mote. Jeg ønsket å vise meg i dressen på Nygaardsgata og satte annonse i bla’: «Radioreparatør søker arbeid. B.m. Arbeidssom og edruelig.» Året var 1951. – Ta radioprøven hos Radiohandlernes Landsforening, sa Erling Bjørck, så er jobben din. Butikken måtte ha en autorisert reparatør for å kunne selge radioer. Jeg ringte resultatet fra Oslo. – Du kan begynne i morgen, sa Bjørck.

Sammenliknet med de store, Werner Larsen, Østlandske Elektriske og Edvardsen og Nordheim, holdt vi til på beskjedne 40 kvadratmeter i Bjørnegården. Bakerst i lokalet, bak et forheng, satt sjefen. Erling Bjørck var et fint menneske. Alltid hjelpsom og tolerant, kanskje for tolerant. Bak scenen satt også Erling Iversen som førte bøker.

Firmaet var startet rett etter krigen og het Halvorsen og Bjørcks Elektriske Forretning. Da jeg begynte i 1951, hadde Halvorsen trukket seg ut og startet Fredrikstad Lysrør- og Armaturfabrikk.

Fra butikken gikk det en trapp ned til kjelleren. I det ene rommet holdt Dagfinn Bjørck, bror av Erling, på med å reparere defekte kokeplater og lamper som ikke ville lyse. Dagfinn Bjørck var en rasende flink reparatør. Jeg har sjelden sett maken. Egenskapene har gått i arv til sønnen Jon som har gått i faren og firmaets fotspor.

Dagfinn var sin brors motsetning. Han var rapp i munnen, slengte gjerne med leppa, som vi sier. Det fantes ikke det menneske i verden som kunne bli sint på Dagfinn Bjørck.

I det andre rommet holdt radioreparatøren til med sakene sine. Når det sto radiokunder foran disken, trykket de på en knapp, en klokke ringte og jeg steg som Orfeus opp av underjorden, dog uten Eurydike.

Selv om Eurydike manglet, var fru Gerd Bjørck ofte å finne bak disken. Kontordame var Gerd Martinsen, Norgesmester i kappgang, som dessverre gikk bort så altfor tidlig.

Mens Hvaler fikk elektrisk strøm, var en 10-12 montører i sving på øyene. Øivind Lammer fra Onsøy, Helge Arntsen som var fra Hvaler, det samme var Leif Jensen. Helge Bye kom fra Gamlebyen, Jan Erik Mathiesen fra Lisleby og Ragnar Gulbrandsen fra Gressvik. Det var flere, men det er de jeg husker.

Firmaet disponerte Erling Bjørcks privatbil, en gammel Ford som jeg har dytta mange ganger. Montørene hentet det de skulle ha om morgenen og syklet på jobb, med ledningruller på styret og Unicaen på bagasjebrettet. Når de hadde installasjon på Hvaler, kunne de være borte hele uka.

På hyllene og på gulvet og i taket fristet varene. Mor bestemte gjerne lampekjøpet: Lysekrone av messing med tre eller fem armer. Finest var kirkekronene som var patinerte og hadde riflete mignonpærer. Lampettene skulle helst være i samme stil. Leselampa var statussymbol sammen med radioen. Skjermene var vide, opptil en halv meter i diameter. Reflektoren kastet lyset opp i taket og ned i godstolen der pappa i tøfler leste Fredriksstad Blad.

Dristigere modeller fantes, med tre vridbare forgreninger utstyrt med liljeformede skjermer i tre forskjellige farger. Kaminlampa med rød pære bak utskåret plate med naturmotiver prydet mange hjem.

Hovedleverandør var Arnold Wiig i Halden. Lokale etterlikninger laget Kingsrød og Solberg i Sarpsborg og Trenum i Fredrikstad. De fineste og dyreste skjermene var av svineblære. Rundt omkring i hjemmene satt ellers husmødrene og sydde skjermer i silke eller lin med rynkebånd rundt.

Magasinkomfyrepoken var slutt. I mitt barndomshjem hadde vi en magasinkomfyr og 600 watt på vippe. Jeg kan ennå høre de rope: – Det vippær!

På 50-tallet var ennå Sarpsborgkomfyren ledende, med etterfølgere som Lyn, KPS og Granat. Vi hadde en liten Granatkomfyr stående i forretningen lange tider. Den var helt kurant, men hadde av en eller annen grunn ikke funnet noen kjøper.

En Hvalerkar kommer inn døra: – Synd at jeg ikke har penger, sier mannen. Det er akkurat den der komfyren jeg trenger. – Ta den, sa jeg, så kan du betale senere. Opp med komfyren på kjerra og ned til skøyta ved brygga.

Da sjefen kom, hadde jeg fått kalde føtter: Kanskje jeg har vært dum? Kanskje vi aldri ser karen mer? – Han, sier Bjørck, han kommer på mandag. Det gjorde han. Hvalerfolk la alltid sedlene på bordet. Svært mange ellers handlet på Bokreditt. Vi fikk oppgjør av firmaet, Bokreditt hadde ansvar for å drive inn pengene.

Folk kjøpte vaffeljern og strykejern i lange baner. Rex var populært, Richard Murphy med termostat var dyrest. Stråleovner som for lengst har blitt erklært brannfarlige, ga godlunk i uisolerte knubbehus. Flate lommelykter med 4,5 volts batterier, var ettertraktet blant guttungene. I dag kjøper du lommelykten din i dagligvarebutikken. Skotørkere hadde vi høyt og lavt på lageret. – Bare vent til jul, sa Erling Bjørck. Julaftenen var lagret tømt.

Da jeg startet med målebro, rørprøver og oscillator sto det en hel rad radioer og ventet på doktoren. Noen var av merket Philips. Jeg grøsset. De hadde et innmari snortrekk til skalaviseren, jeg måtte pirke og plundre for å få det på plass. Philips brukte spesialdeler i sine apparater. Var volumkontrollen røket, hadde vi det ikke på lager. Bestilling i Oslo og forsinkelser og irritasjon…

Etter hvert kom rutinen. Folk hadde problemer med radioer av et bestemt merke. Jeg tror det var David Andersen. Jeg visste på forhånd hva som var gæernt: av med lokket og skifte skjermgittermotstanden på blanderrøret. Det hele var unnagjort på ti minutter.

Folk var litt skeptiske til radioreparatøren: Han lurte deg vel ikke? De innledet gjerne med: – Jeg trur det er en pære som er gåen. Urmakere ble visst møtt på samme måten.

Regningene var til å leve med. Det dreide seg om en 20-30 kroners penge.

Når det gjaldt radioen, var det helst far som valgte, selv om han hadde mor og ungene på slep. Det hadde mye å si hva de hadde hørt av venner og slektninger: – Du, det apparatet onkel har skaffa, er suverent.

Radioer var fremdeles mangelvare. Fra Radionette fikk vi kvoter så folk stod på venteliste. Billigst var Solist, dyrest Symfoni. Rolls Roycen var Tandberg med Huldra og Sølvsuper. Det var kvalitet hele veien. Skrudde du opp chassiet, var alt så sirlig og fint og nøyaktig bygd opp. Lyden var spesielt god. Tandberg laget sine egne høyttalere.

Radionette Kurer var eneren blant reiseradioene. Tung var den, med det 90 og 1 1/2 volts pluggbatteriet. Likevel slepte feriefolk den med seg alle vegne, ut på Hvalerøyene eller opp til Finse. Når Show i store studio gikk på lufta på lørdager, var det glissent blant bordene på Bjørnen. Hele nasjonen holdt pusten til God aften, mitt navn er Cox.

Radiogrammofon var selve statussymbolet. Gjerne i flammebjerk med skifter til ti 78-plater. Platene fantes i to størrelser: sju og ti tommer. Colaro- og Garrard-spillerne skiftet de om hverandre.

Jazz har jeg likt siden jeg var ung. Under krigen byttet jeg plater mot egg hos Felix Mathiesen. Skulle jeg demonstrere radiogrammofonen i butikken, la jeg på West End Blues med Louis Armstrong. Det fremmet salget.

Antennemontering var det verste jeg visste. Jeg blir ennå svett i henda når jeg hjemmefra ser rørantennen på taket av administrasjonsbygget på Denofa. Den satte jeg opp. Jeg prøvde å bevare maska ved å spøke med Jan Mathiesen som var med meg: – Du går systematisk til verks når du roter i verktøykassa.

Fredag etter stengetid vred Bjørck om nøkkelen i døra. Stunden var kommet for en aldri så liten forfriskning. Kjentfolk som Edgar Buer og Ivar Johansen stakk innom. Praten gikk om politikk, litteratur, malerkunst. Helt til sjefen så på klokka: – I morgen kommer hvalerane.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling