Stortromma var botsbenken

Joyful Soldier og Salvation Banner kalte folk til torvmøte. Arne Josefsen svingte taktstokken. Ikke få ble frelst foran fiskebasarene. – Ikke få ble frelst på torvet, sier Frelsesarméveteranen.

Karen var et fint menneske. Hun var ærlig. – Jeg har aldri stært, sa Karen. Jeg møtte henne i Gamlebyen, rett før hun døde. Hun hadde vært på polet. – Du vet det, Arne, sa Karen, det er det vi har.

Karen var ofte innom Frelsesarméen da vi starta det som senere ble Åpent hus. Hun hjalp til på kjøkkenet. Datt en kniv eller gaffel i gulvet, var det ikke bare å tørke av den. Karen putta den rett i oppvaska. En av kameratene hennes kom innom. Han var brisen og høyrøsta. Et blikk fra Karen var nok.

Karen tok seg av folk. Politiet ville ta en kar som sjangla rundt nede på brygga. – Han skal ikke på politistasjonen, sa Karen og tok fullikællen på ryggen.

– Tenk å bli omvendt til Jesus, Karen, sa korpsleder Kromsvik: – Ja, gjerne, sa Karen, men hva skal jeg gjøra i morra?

Jeg er sikker på at Karen ble frelst.

Jeg kommer ikke fra et spesielt kristent hjem. Men søstera mi var med i menigheten i Onsøy og tok meg med på møte i Enigheden. Omreisende emissærer viste film fra det hellige land. Det var spennende i ei tid da bybesøka var sjeldne, og vi gikk til Krosnes for å ta båten innover, for det var billigere.

På Slevik skole måtte vi pugge salmevers, bibelhistorie og katekisme for lærer Rommetveit. Til konfirmasjon stilte sokneprest Brabram ikke mindre krav.

Far min, Frans Julius Josefsen, kom fra Bohuslän. Han hogg sten for Vegard i fjellet rundt Djupeklo. En dag på vinteren hadde han arbeida seg svett og varm. Han hengte av seg vesten, frøs og ble sjuk. Far døde av lungebetennelse da jeg var ett år gammel. Mor satt igjen med ti barn. Tretoflene vi fikk av kommunen var fine å skli på holka med.

Det bedra seg da et par av brødrene mine fikk seg arbeid i fjellet. – Vi må vente med å finne klyven til det flør, sa bror min. Jeg hogg kilehøl og skulle få fem øre hølet. Det var ikke alltid det ble fullt oppgjør.

Konfirmasjonsdressen hadde jeg tjent til ved å luke og pelle poteter hos Hans Larsen og Theodor Møklegård. Etter konfirmasjon arbeida jeg i gartneriet til Aasbrenn, på anlegg og hos entreprenørene Erling Halvorsen og Åge Normann Nilsen.

På fritida tok jeg en øl eller to på Bjørnen og Duval og slet lakken av golvet på danselokalene rundt i distriktet.

Iblant ble jeg stående og høre på når Frelsesarméen spilte på torvet.

Fra jeg var ni år hadde jeg spilt klarinett i Slevikmusikken. Tre av brødrene mine var også med i korpset. Johan på trompet, Arnt på horn og Nils på klarinett. Første mai spilte vi for Onsøy stenhoggerforening, og påskemorgen dro vi rundt på lastebilplan og blåste koraler i Slevik, i Øienkilen og på Møklegård.

Egil Carlsen som ble svogeren min, fikk meg med fra torvet og opp på galleriet i Frelsesarméen. Han og ei tante og to søskenbarn hadde i alle år pleid å feriere i telt ute hos oss i Djupeklo. Far hans, Fritz, hadde ei lita fiskeforretning oppe på berget. Hjemme hos han og kona Solveig var det åpent hus. De var kristne mennesker, men maste aldri: – Nå må du vende deg til Jesus, Arne.

Jeg lytta til musikken og forkynnelsen i lokalet i Bakgata. Jeg syntes det var ålreit. Jeg fant ut at jeg kunne passe der. Jeg bestemte meg til å ta imot. Etter rekruttiden ble jeg tatt opp som soldat.

Liv Rondestveit og Anna Pettersen og jeg sto under flagget foran plattformen og det var fullt i lokalet og vi avla vitnesbyrd og jeg fikk overrakt passet med ordene: «Arne Josefsen er kjent med salvasjonistenes trosartikler og lover aldri å nyte alkohol eller nikotin.» Uniformen måtte vi betale sjøl.

Frelsesarmémusikken brukte ikke treblåsere, for de tålte kulda dårlig. Jeg la bort klarinetten og lærte grepa på kornett.

I Slevikmusikken hadde det gått i Defilermarsj og Norske løve. Repertoaret i Frelsesarméen var totalt forskjellig. Musikken skal tjene forkynnelsen. Ennå brukte vi noen av melodiene fra Booths tid. Han tok populære melodier og satte ny tekst til. Folk lytta: – Den låten kjenner vi, men hva i alle verden er det de synger?

Frelsesarméen har sine egne toner, laget av arméens komponister. Alt i alt har vi over tusen forskjellige melodier i boka. Det er marsjer til å gå i gatene etter og hymner som passer til frelsesmøter i forsamlinga.

Første dirigenten min var Konrad Skaug. Musikkmester heter det i arméen. Senere ble jeg musikkmester sjøl. Andre av gamlekara var Sverre Haglund, Emil Nilsen på skarptromme og Henry Wilhelmsen på basstromme.

Tromma slo an takten, og vi andre måtte bare følge etter når vi klokka seks på søndagen marsjerte fra hovedkvarteret i Bakgata. Foran gikk fanesersjant Arthur Andreassen med flagget. Utafor vinduet til Karl A. Larsen var det så fin akustikk. Der tok vi alltid i ekstra så rutene klirra. Vi snakka i korpset om Karl A. Larsen-marsjen.

Bortover Nygaardsgata gikk det i Salvation Banner og Joyful Soldier. Det var alltid masse folk i byen søndag ettermiddag. De stansa opp på fortauet og lytta når de hørte musikken. Vi marsjerte bort til Fredriksstad Blad, svingte ned Giebelhausensgate og fortsatte mot torvet.

Tidligere hadde møtene vært ved den gamle brannstasjonen, men det var før min tid. Etter oss marsjerte de vanlige soldatene, juniorene i røde bluser og strengemusikken. På det meste kunne det være en tretti stramme damer med gitarene sine.

Når vi hadde pause, overtok de med Vår sjel er fylt av takk til Gud og Hvor liflig Jesunavnet er. Elise Danielsen var leder i mange år. Elsa Hansen i sitt åttitredje år er ofte ute sammen med kona mi og synger og spiller i pensjonistforeningen.

Møtet holdt vi foran fiskebasarene. Korpslederen holdt en kort appell. Det pleide å være svart av folk, det var dårlig nok sykler den gang. Strengemusikken spilte Å hvor salig er å vandre. Ikke få ble frelst nede på torvet.

Enkelte hadde rangla på fredag, fortsatt på lørdag, hadde krangla med kona, brukt hele lønninga, syntes synd på seg sjøl og ville begynne et nytt og bedre liv. Stortromma var botsbenken.

Neste uke kunne det være like gæli igjen, så det var om å gjøre å få dem med opp på lokalet på ettermøtet. Vi hadde forkynnere som hadde ånden over seg og ordet i sin makt, Håkon Dahlstrøm som går i sitt nittiende år, og Olav Kvam fikk folk i tale.

Det var et par typer i byen da jeg var gutt. De slo deg ned for et godt ord. Vi gikk omveier når vi så dem. Begge omvendte seg og levde et vanlig liv i mange år. En kar var så langt nede av fyll at han ville ta livet av seg. Et par år etter hadde han fast jobb og var med i arméen.

Lett var det ikke: Ei jente hadde vært helt på bånn og havna på avrusning i Indre Østfold. Jeg møtte henne i byen: – Kameratene har kjøpt ei kasse øl for å feire at jeg er i byen. Det er det samme som å sende meg tilbake til avrusinga igjen.

Slumsøstrene gikk rundt til gamle og sjuke, vaska og stelte og hadde med mat og klær. Lovise Lauritsen og Ruth Storø hadde klesutdeling fra kontoret i Brochsgate. I Myragata drev Gerd Johnsen, Berta Sestad og Aase Follestad barnehjemmet vårt. På møtene i Bakgata trilla de inn den ene barnevogna etter den andre.

Til drifta trengtes penger. Sjøl har jeg fortsatt å gå på Bjørnen og Duval. Nå gikk jeg med bøssa. Folk var og er snille. De ga og gir. – Dere skulle ha vært her støtt, hører jeg ofte. Trakassert har jeg aldri blitt. At noen synger: – Kom, kom, kom til Frelsesarméen (og så videre..), får en ta som et kompliment.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling