En fjær i hatten til fru Hansen

Rektor Eldal var raus med rosen. Den var fortjent. Tidlig opp, sent i seng, bak kantinedisk og med skrujernet. – Jeg hørte aldri et vondt ord fra elevene, sier vaktmesterveteranen Ella Hansen (80).

Da jeg var et halvt år, brant Guldbergsiden der vi bodde. De flytta meg fra en trapp til en kjellerlem til neste trapp ettersom brannen bredde seg.

Senere flytta vi inn i bakgården i Julsegården. I forgården bodde apoteker Hafslund og postfullmektig Kruge. Far drev vognmannforretning. I stallen stod Jalla. På et bilde sitter jeg på ryggen til Jalla.

Far het Carl Johan Andersen. Han kom fra Sverige og var byens sterkeste mann. Han forløfta seg og døde. Da var han bare 31 år. Jeg trodde ikke at far var død. De hadde forveksla han med en annen. En dag ville han komme inn døra hjemme.

Ved siden av oss var Det hvite huset. Der bodde Vegard. Stina var gartnerdama til Vegard. Om høsten satte Stina en stor kasse med epler og pærer og plommer over på vår side av gjerdet. Ungene i gården vår kunne bare forsyne seg.

En av oss var Ebba Haslund som ble forfatterinne. Hun skrev i boka si: «Jeg hadde det som plommen i egget og lekte med Ella.»

Etter at far var død, flytta mor og vi tre søstrene inn i en liten leilighet på toppen av Pigeskolen.

De fine hadde piano. Vi hadde ikke. Jeg fikk et lite lekepiano. Jeg satte det i en skuff og åpnet vinduet og slo på tangentene. Tro om de hørte? Jeg sa til søstra mi at hun skulle ta veska og gå ut på gata og late som hun gikk til spillelærerinnen.

Jeg gikk på St. Croix. – Hvordan har foreldrene dine det? spurte frøken legedattera. Hun spurte ikke oss andre. Frøken trodde ikke vi andre forsto.

Hjemmenes Vel holdt kurser for småpiker. Vi lærte å sy og hekle. Jeg flettet et par tøfler av bast. Det vi hadde lagd, ble stilt ut til jul i Arbeiderforeningen.

Etter konfirmasjon gikk jeg rundt i butikkene og spurte etter arbeid. Jeg hadde sydd kjolen min sjøl og fikk jobb på verkstedet til skredder Enger. Han holdt til der McDonalds er. Mannfolka var uvørne og stakk pipa med glør i, i brystlomma på jakka. Vi tok av stoffet i nederkanten på innsida av jakka og laga ny lomme. Etter at vi hadde gnidd lomma i støvet på gulvet, så du ikke forskjell.

Det regna og jeg stod sammen med en venninne i en port. En gutteflokk ville også ha ly. En kar stilte seg opp ved siden av meg. – Her vil jeg stå, sa’n. Det var Arne som jeg ble gift med.

Han hadde gått arbeidsledig i lange tider da han fikk vikarjobb i brannvesenet. Vi flytta inn på et rom og kjøkken på Apenesfjellet. På natta ringte klokka på veggen: Fem korte og ti lange, fem korte. Første gang fløy jeg etter mannen min ut på gata. Så tenkte jeg: Hva har jeg å gjøre her?

Rett før jul 1940 fikk mannen min brev: Oppsagt på grunn av innskrenkninger. Jeg solgte sykkelen min så vi kunne feire jul likevel. Skredder Enger sendte bud etter meg: Han trengte hjelp til å vende dresser og frakker.

Krigsvinteren -42 flytta vi inn i den gamle vaktmesterboligen tvers overfor Pigeskolen. Det var 3,20 under taket og ikke innlagt vann. Etter krigen tok de mannen min inn igjen i brannvesenet. Rektor Eldal spurte om han ville ha bijobb som vaktmester på Handelsgymnaset. Arne takka ja, men hadde faste vakter på stasjonen, så mye av arbeidet falt på meg.

Det snødde fælt i årene etter krigen. Grytidlig om morran måtte jeg ut og skuffe skolegården og fortauet. Var det glatt, strødde jeg foran de to inngangene. Så var det over til gymnastikksalen og fylle i koks i de to store svarte ovnene der vi fyrte rundt uka igjennom.

Lærerne kom i hatt og frakk: – Godmorgen, fru Hansen. Det var Hede, Meland, Abrahamsen, Karstensen og Lund. Jeg kokte kaffe til storefrikvarteret på lærerværelset i tredje. Tobakksrøken lå som en blå sky.

Kantine hadde vi ikke. Elevene gikk i en stri strøm til Krabseth i Fergestedsveien.

Juletrefesten for lærerbarna starta på auditoriet med Mickey Mus og Skippern på smalfilmapparatet. Eldal formante: – Ikke for mye sjokolade. Det ødelegger tennene.

Utdelinga av godterier foregikk i butikkavdelingen. Jeg la opp hauger på disken; fikener, appelsiner og nøtter. Hver og en fikk fylle i poser og til slutt plinge på gjørs på det blanke kassaapparatet.

Skolen var sprengt. På loftet der vi en gang hadde bodd, var det redd inn klasserom. Til tider måtte vi leie rom på Den gule. Mange klasser gikk på kvelden, så det ble sent før Ingeborg Larsen i første og fru Sandsmark i annen kunne gå i gang med kost og bøtte.

Når dørene til klasserommene gikk opp, tøt elevene ut til alle kanter.

I 1967 stod den nye skolen på Christianslund klar. Over hovedinngangen stod skrevet Fredrikstad Handelsgymnas og Handelsskole. Eldal sa: – Jeg håper vi får med oss det gode miljøet fra Pigeskolen.

Fru Eldal og jeg måtte ta natta til hjelp for å få gardinene ferdig til alle klasserommene. Åpningen foregikk i gymnastikksalen med byens honoratiores og ordfører Gundersen i spissen. Han var gammel arbeidskamerat av mannen min, men så ikke meg. Men så er jeg jo så liten av vekst og hadde så mye å styre med.

Til å begynne med hadde jeg ikke lønn. – Vi gjør deg til vaktmester, sa Eldal. Uten hjelp av mannen min hadde det ikke gått. Å måke snø slapp jeg. Men jeg starta klokka syv om morran med å låse opp 22 dører. Noen steder skulle jeg legge ut aviser og låse igjen. Etter skoletid var det ny runde med å slukke lys og lukke vinduer. Enkelte lærere var og er noen store rotekopper. Jeg behøver ikke nevne navn. Ellers var det greitt. – Det dere kan, sa jeg til lærerne, det kan ikke jeg, og det jeg kan, det kan ikke dere.

Borte i gymnastikksalen var det et filter og noen greier som skulle passes. Det kom kontroll: alt var som det skulle være. – Det er en fjær i hatten til deg, det, fru Hansen, sa rektor.

Når det skulle være tentamen og eksamen, brukte de gymnastikksalen. Bord og stoler i lange baner skulle bæres over.

Det var alltid noen guttunger som lekte eller sparka fotball på skolegården på kvelden. – Gi meg ei hand, så skal dere få is og brus, sa jeg. Gutta svetta og bar.

Jeg hadde ansvaret for å legge ut papir og prøveark til elevene. En lærer kom heseblesende. – Det er gæli her hos oss. Eldal kikka etter: – Fru Hansen har ikke gjort feil. Det var en elev som hadde satt seg i feil klasserom.

Eldal gikk i Sherlock Holmes-lue og passa på. Så han en elev som kasta et papir, kom det: – Du, det er ikke jeg som har kasta det papiret. Plukk det opp. Så han elevene henge i vinduene, ropte han: – Pass på gardinene! Søplekassene skulle tømmes hver eneste kveld. – Ellers kommer fuglene og drar utover alt papiret, sa rektor.

Jeg gikk over skolegården. Lærer Wernersen åpna vinduet: – Du er min drøm om sol og lykke, sang Wernersen så det ljoma i skolegården. Alle elevene strakk hals for å se på drømmen.

Mannen min døde. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare det. En sommer var det 140 pultplater som skulle skiftes. At jeg har vært glad i å sy, hjalp meg i arbeidet. Jeg målte opp, bora hull med boremaskin og skrudde platene på.

Det ble hull i veggene. Jeg fylte i med polyfilla og malte over. Ei rute var knust og skulle erstattes eller en lås var gått i vranglås og måtte ordnes.

Eldal sa: – Du kan vel ta kantinen, fru Hansen. – Javel, sa jeg. Noe særlig startkapital hadde jeg ikke. Jeg sykla til byen og fylte kurven med rundstykker og brun og gul ost. Et rundstykke kosta 50 øre. I den andre delen av kantina stod elevene sjøl for melk- og brussalget.

De første åra var det alle slags foreninger og lag som hadde undervisning i klasserommene på kvelden. Jeg stekte vaffelhjerte på vaffelhjerte til kveldsskiftet. Nå foregår det meste av slik undervisning rundt i byen.

I dag er det dattera mi som driver kantina. Barnebarna mine maser på meg: – Mimi, kan vi ikke ta en tur ned på skolen din en dag? Utvalget er noe helt annet: yoghurt og baguetter og jeg vet ikke hva. I alle år har jeg ikke hørt et vondt ord fra elevene. De ble så kjent at de gikk inn kantinedøra, tok et skolebrød og ropte til meg: – Fru Hansen, jeg legger penga på disken.

En eneste gang så jeg en som nappa et skolebrød uten å betale. Han stod med ett til foran disken i neste frikvarter. – Da blir det for to, sa jeg. Slik ordna vi den saken.

Russefrokosten hadde vi i kantina. Et år hadde avgangselevene revy i skolegården med alle slags konkurranser. Berg Jensen og en lærer til skulle kappkjøre på trehjulssykler. Russeformannen i høyttaleren: – Litt mer til venstre, da, Berg Jensen, litt mer til venstre! Berg Jensen var ivrig venstremann.

Ungdommen har forandra seg. På Pigeskolen var det guttesveis og knickers og genser og kåpe og rutete skjørt. I dag er noen glattbarberte på hodet og andre har hestehale. Inni er de likevel ikke så veldig forskjellige. Jo, på ett vis: Nå står de og kliner og kysser og koser seg rett foran kantinedisken. Da jeg var ung, gikk det tre måneder før jenta lot kjæresten få et kyss.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling