Fredrikstaddistriktet

Klart for tog!

Finn Ruyter, 44 år i etaten. Fjerde generasjon av hittil fem generasjoner ved jernbanen. Gått gradene fra bud til avdelingsleder ved Fredrikstad stasjon. Tatt Pædda fra Greåker til Fredrikstad. På hils og nikk med Christian B. Apenes og Bendik Riis.

Til jobben min på Fluberg stasjon hørte å ekspedere post. Et stort skap var postkontor. Utgående post skulle stemples, inngående overleveres landpostbudet. Mange kom sjøl på stasjonen og spurte etter brev eller pakker. Vi ble kjent med hele bygda.

En kveld hadde jeg vakt. Telefonen ringte. Det var kjøpmannen på stedet. Han fylte 50 år. – Er det Ruyter på stasjonen? Jo, det var det. – Du må komme. Bordet er dekket og vi sitter her og venter bare på deg. Jeg sa at det passet slett ikke, jeg hadde ikke andre klær enn uniformen jeg gikk og stod i. – Skulle du ikke være god nok? Det ble en svært hyggelig kveld.

Sønnen min er i NSB. Han blir femte generasjon i etaten. Oldefar tjenestegjorde i 1860-årene ved hovedbanen Kristiania-Eidsvold. Bestefar var stasjonsmester i Onsøy. Da jeg ble født, var far jernbaneekspeditør ved Fredrikstad. Bror hans skulle også begynne ved stasjonen. Vi er alle kortvokste. Far satte for spøk fram en smørkasse som onkel kunne stå på når han solgte billetter. Onkel syntes ikke det var morsomt.

Vi bodde i Lislebyveien 1. Jeg sovnet til lyden fra togene. På søndagen dro vi med tøff-tøff-tog til Guslund i Skjeberg. I Sandviken hadde jernbanefolk i distriktet sin faste badeplass.

Far ble forfremmet til jernbanefullmektig i Moss. I Fredrikstad hadde jeg gått på St. Birgitta skole. På Mosseskolen ble jeg erta for at jeg sa årnær og ente. Vi bodde på Jeløya. Det var paradiset.

Far ble utnevnt til stasjonsmester på Greåker. Vi hadde romslig leilighet i annen etasje i stasjonsbygningen. I første var kontoret og venteværelset med trebenker, spyttebakke og svart, rund kølaovn. Utedoen var såvel for betjening som for de som reiste.

Far hadde vakt ofte alene, og da fikk jeg hjelpe til. Når snøen la seg på de elektriske sporvekslene, dro jeg ut med snømåke og kost. På kontoret sto den blanke messingtelegrafen. Ta, ta, pause, ta, ta, betød at toget hadde dratt fra Sannesund med retning Greåker. Ta, ta, fra oss betød «signalet mottatt». Jeg fikk prøve meg ved apparatet under strengt faderlig tilsyn. Hvert signal ble omhyggelig ført inn i den oppslåtte togboka. Senere hørte jeg til det siste kullet som avla eksamen i telegrafi ved jernbaneskolen.

Hver dag kunne det komme opptil en 10-12 vogner med tømmerlast til Greåker Cellulose. Innimellom fikk vi inn tankvogner med klor. De var farlige. Når de koblet til slangene, kom klorlukta. Vi hadde gassmasker på stasjonen for påkommende tilfeller. Hver dag ble linjen visitert. En banemann fra Greåker og en fra Lisleby syklet mot hverandre på hver sin dresin. Å sitte bakpå var morsomt.

I 1939 ble Østfoldbanen elektrifisert til Kornsjø. På strekningen mellom Fredrikstad og Sarpsborg med en daglig avstikker til Moss, gikk likevel i mange år fremover, Pædda.

Pædda var en bensindrevet motorvogn. Nedentil var Pædda blå av farge, oventil gul. Foran og bak var det plass for føreren. Pædda hadde gir. På lavgir opp bakken ved Nes kunne du makelig hoppe av og spasere ved siden av. Pædda kunne ta en 40-50 passasjerer. Jeg var en av dem da jeg gikk på middelskolen i Fredrikstad.

Det var stopp titt og ofte. Etter avgang fra Fredrikstad var det Lahelle og Elvebakk før Lisleby. Deretter fulgte Evje, Hauge, Omberg og Nes. Etter Greåker stansa Pædda på Hannestad, Yven nord og Yven sør, med 100 meter imellom, og på Sannesund. Etter Sannesund var det Valaskjold som før het Torsbekken, før de siste passasjerene gikk av på Sarpsborg stasjon.

Det gikk en fem, seks tog daglig. Stasjonen åpnet klokka seks. Først ute var karene med kaffeflaska i veska på vei til Borregaard. Klokka åtte kom skoleungdommen som skulle til middelskolen i Fredrikstad. Utover dagen kom husmødrene med torvveskene sine. De skulle til byen og handle.

Nesten daglig var det folk med alle slags plager som søkte hjelp hos Stendoktern, Anton Andersen. Vi guttunger tjente noen øre på å vise dem veien. Pengene sløste vi bort hos Ragnhild i jernbanekiosken.

Siste tog gikk fra Fredrikstad klokka 11. På lørdagen var det stappfullt med ungdom fra dansen på Folkets Hus og Turnhallen. Ved behov ventet lensmann på Greåker stasjon.

9. april 1940 stod far og jeg på perrongen og så de skjøt på tyskerne fra Greåker fort. Etter en ni, ti skudd kom det hvite flagget frem. Det ble sagt at de ikke hadde mer ammunisjon.

Jeg begynte på Sarpsborg Mekaniske Verksted. Vi dreide blant annet pistolløp for Hjemmefronten. Gestapo kom på sporet og kvitterte med nærmere et år på Grini. Før jul 1943 trimmet Otto Nilsen oss i Du grønne, glitrende og Glade jul. Etter amnestiet i 1944 begynte jeg som jernbanebud på Loenga der det krydde av tyskere. Tilgangen på illegalt lesestoff som kom med svensketogene var utmerket.

Før jernbaneskolen måtte en ha elevtid. Jeg hadde min på Lisleby stasjon. August Bjølgerud fra Østerdalen var stasjonsmester. Han hadde svære barter og krevde å bli behandlet med respekt. Det ble han.

Til tider dro fru stasjonsmester på tur til Oslo. Jernbaneelev Ruyter fikk ordre: – Skaff meg en halv akevitt og en stor sigar og fyr opp under badevannskjelen i privaten!

Når ordren var utført, kom beskjeden: – Jeg tar meg fri resten av dagen. Bjølgeruds største nytelse var å la tog være tog, ligge i badekaret, blåse sigarrøkringer og skåle med seg selv i akevitt.

Eleven skulle gjøre alt forefallende fra å fylle syre på akkumulatorene til telegrafbatteriene til å selge billetter. Tur-retur Oslo kostet 9,80. Vi hadde noe som het Sigyn-billetter: For 20 øre ekstra var man reiseforsikret. Det var greitt for da ble det jamnt en tier og vi hadde prosenter av salget.

Hver eneste dag, etter klokka tolv, kom eske på eske med hest og vogn med blomster fra Hannestad til fraktgodsen. Gartneriet sendte over hele landet. Rutetabellen og stasjonsfortegnelsen var ABCen.

Blomster var lettbedervelig vare som ikke måtte bli stående på et sidespor. Mye av blomsterfrakten skulle gå videre med båt fra Stavanger, Bergen eller Trondheim. Fraktbrev skulle skrives ut helt fram, og summen regnes ut ned til minste øre.

Etter jernbaneskolen hadde en plikt til å arbeide der statsbanens ledelse fant det for godt. Jeg tror jeg har tjenestegjort på nesten hver eneste stasjon på Østfoldbanen.

Holstad stasjon kan jeg kjenne i armene ennå. Om morgenen kom bøndene med melkespannene sine. En 30-40 femtilitersspann skulle lempes fra kjerra og inn på kjølevogna.

Klokka 11 om kvelden hadde siste tog gått, og stasjonen stengte. – Du kan ligge i venteværelset, sa stasjonsmesteren. Søvn ble det lite av, for allerede klokka fem rusket de første morgenreisende i døra. Jeg allierte meg med banefolkene og sov godt og uforstyrret i sovepose på benken i en banevokterbu.

I 1958 kom jeg tilbake til Fredrikstad som jernbanefullmektig. Stasjonsmester var Dahle. Han var en pertentlig herre. Jeg var en av de yngste og måtte ta i et tak der det var mye å gjøre. Ekspress og ilgods holdt til i en rød murstensbygning til venstre for selve stasjonsbygningen. Albert Bunæs var sjefen. Bygningen er forlengst borte.

Fra skofabrikkene, Glomma og Fresko og Galtung Sætvedt, kom esker med herresko og damesko og beksømstøvler. Fra brygga kom fraktmennene med iskasser med sild og torsk og makrell. Fra FM og Færd og Sleipner fikk vi motorer og kasser med motordeler.

Sør for Fredrikstad, i Sarpsborg og Halden, fantes ikke vinmonopol. Flere ganger i uka kom polpakker i grått papir som ilgods til tørste kunder på begge sider av linjen.

Som togekspeditør arbeidet jeg mye om natta den første tiden. Godstogene kom og gikk, vogner ble satt ut på sidesporene for videre skiftarbeid.

På morgenen kom skifteloket. Det var et lite, gammelt damplokomotiv og hadde plass i lokomotivstallen der det i dag er dukkeverksted. Lokførerne var eldre, velfortjente jernbanefolk: Johnsen og Oscar Andersen, far til Inger Marie Andersen.

På kvelden kom pusseren. Peder Larsen jobba natta i alle år. Han raket ut slagg, fylte på vann og smurte lagrene så loket stod klart til lokførerne kom om morgenen.

Forsinkelser forekom da som nå. – Husk alltid å forklare grunnen for forsinkelsene til de reisende, innprentet stasjonsmesteren. Mens de ventet, kortet folk tida med en kopp kaffe på marmorbordene hos fru Larsen i restauranten.

John Kihle het en kar. Han var alltid irritert over hvor sent togene gikk på østre linje, der det gikk damplok fram til 1958. – Du må skjønne, John, at det tar tid med alle de kurvene, forklarte vi. John Kihle var ikke enig: – Jeg begriper ikke at døm ikke kan sende disse kurvane med et annet tog!

Mange passasjerer tok toget daglig. Vi var på hils og nikk med de fleste. Christian B. Apenes dro til og fra sorenskriverembetet i Sarpsborg. Han var veldig interessert i alt som hadde med jernbanen å gjøre. Han spurte og grov og forsvarte alltid etaten i tykt og tynt. Alle på stasjonen likte Apenes. Det hang et bilde av ham i billettskapet.

En litt annen sjanger var Bendik Riis. Han var fryktelig redd for smitte. Når han skulle kjøpe billett, skjøv han pungen inn gjennom luka. Ekspeditøren fikk selv plukke ut penger, legge vekslepengene tilbake i pungen og skyve den og billetten tilbake til kunstmaleren.

En på stasjonen spurte en gang Bendik Riis om han ville male et bilde til ham. Riis så på ham: – Du er jernbanemann. Du vil aldri ha så mange penger at du kan kjøpe et av mine bilder!

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling