Leve Kongen, ned med NS

Ragnar Larsen, født i 1920 i Hjørnerødgata, med far på Værste og mor som stelte hus og hjem. Etter syv år på Seiersten College læregutt på Porselen.
Ragnar Larsen, god nordmann og antinazist i skrift og tale. Krigen kom. På arbeidsplassen fantes en angiver.

– Nå har du vært dum, Larsen, sa nazipolitibetjenten som henta meg hjemme i Hjørnerødgata en vårvinterdag i 1941.

I tiltalebeslutningen for Folkedomstolen stod det: «Ragnar Larsen har laget en tegning av en bil med påskrift, slik at når en bretter tegningen sammen, slik at bare bilens dør blir synlig, fremtrer skriften «Ned med NS, leve Kongen», og viste tegningen til arbeiderne.» Videre: «At han ved flere anledninger på sin arbeidsplass på porselensfabrikken i Fredrikstad har uttalt overfor hirdmann Erling Strømnes og andre arbeidskamerater at Strømnes og Quisling var landsforrædere og at NS-medlemmene var noget pakk…»

Først ville de putte meg inn på fengslet i Gamlebyen. Der var det fullt hus, så jeg slapp med meldeplikt. Her er det best å komme seg av gårde, tenkte jeg.

Jeg hadde lest om nazismen i bøker og blader. Nå trampa tyskere og hirdfolk rundt i byen. På arbeidsplassen min på Porselen hadde jeg hengt opp diktet av Øverland: «Du marsjerer så kjekt, du er stolt, du er kry, kanonmat for kommende dager…»

Strømnes hadde ergra seg lenge. Nå hadde han fått en tjangs til å ta meg. Jeg så han aldri mer. Han dro til Østfronten og døde i kamp mot bolsjevismen.

Vi var tre fra Fredrikstad som dro mot grensen. Egil Hasselgård, Bjørn Andreassen og jeg sjøl. Vi dro over Ørje og gikk hele natta. Vi kom til en gård med utedo. – Stikk og se om det ligger norske aviser der, sa jeg. Bjørn kom tilbake. Det var ingen aviser der, men det lukta svenskekake. Han tok feil. Det var ennå en lang marsj før vi var på svensk side.

– Välkommen, grabbar, hilste landsfiskalen i Årjäng. Han spanderte sukkertøy og innkvartering i celler med åpen dør. På Öreryd spurte Karl Evang om alt mulig. En hirdgutt hadde gått lei og kommet over i brunskjorta. Han fikk et tau om livet og blei dyppa i sjøen til det såvidt var liv i’n.

Etter Öreryd fikk jeg arbeid med å dreie vaser på Rörstrands Porslinfabrik. En dag fikk jeg sjansen. Jeg hadde blitt plukka ut til å bli sendt over til England.

34 mann ble lasta inn på Bromma. Jeg var blant de siste. Flygeren trøsta: – Du får beste plassen i gummibåten bak i maskinen. Oppvarminga var to ulltepper per mann. Høyt over Bergen i natta blei lufta tynn. 34 mann hev etter pusten.

Rekruttskolen lå i Lucas i Skottland. Den engelske offiseren brølte: – Buksene ned! for å undersøke understellet vårt. Sersjantene hoia, vi sprang til vi stupte. Sjefen vår, Hall, var en kjekk kar. Vi trente åling, og Hall skulle vise og krøp under en piggtråd og fikk en flenge i buksebaken. – Slik skal dere ikke gjøre, sa Hall.

Gutta fikk fem pund hver fra den engelske stat. Jeg bar folk fra puben og lessa dem opp i lastebilen og fikk dem hjem til leiren.

Rett ved leiren lå en flyplass. Vi gikk vakt i svarte natta. – Pass på, gutter, sa sersjanten, tyskerne kan slippe ned sabotører i fallskjerm. Jeg hørte det suste i lufta, skvatt til, skulle ta ladegrep og havna i en bekk med vann til livet. Sabotøren var ei ugle.

Kongen og kronprinsen kom på besøk. – Hvor er så De fra, Larsen? spurte Kongen. – Fra Fredrikstad, Deres Majestet, sa jeg. – Da kender De måske Bjarne Aas? sa Kongen.

Senere kom tannlegen. Han ble kalt Slakter’n. Han trakk ut fem tenner på en kar, så han var invalid resten av tiden i Skottland. Meg behandla han med trampebor. Det er eneste gangen jeg har svima av i tannlegestolen.

Skottene var kjekke folk. De likte at vi kritiserte engelskmennene. Vi kjøpte egg rundt på gårdene. Jeg hadde en kamerat som var med i Frelsesarmeen i Dundee. Vi dro dit, hadde med egg og ble veldig populære.

Jeg hadde vært med i Folkehjelpen hjemme og ble sanitetsmann. Jeg hjalp legen med vaksiner og blodprøver. En svær kar gikk i gulvet bare han så nåla. Legen klaska til han i ansiktet med flathanda: – Unnskyld! Det er eneste måten å få blodet av deg på.

En kar skulle på permisjon og besøke dama si. Hun hadde kjøpt nye sko til’n, så han skulle se fin ut. Han klaga over vondt i snurrebassen. – Best å la legen se på’t, sa jeg. Han bare blåste av det. Han dro. Han kom tilbake tvekroket. Drypperten hadde gått i pungen på’n.

Jeg ble overført til det norske brigadesjukehuset i Lucas. Det var installert i en engelsk herregård slik de ser ut på film. Det var tjenerfløy og gartneri og svære plener og snorrette ganger. I salongen og biblioteket og spisestua stod nå en 35 sykesenger.

Overlege var Dahle. Reserveleger var fru Våge og dr. Lage som var dansk. Oversøster var Marit. På røntgen herska søster Gudrun. Vi var en 10-16 sanitetssoldater knytta til sykehuset.

Pasientene kom fra marinen og den norske brigaden i Skottland. På operasjonsstua ble det tatt mindre operasjoner, som blindtarmbetennelser og brokk. Jeg var med på en brokkoperasjon. Søster dryppa eter på maska. – Nå sover han, sa søster, han har sluttet å telle. Se på de fine tatoveringene han har på brystet. – Dem fikk jeg på en bar i Singapore, sa pasienten. – Hell på mer, sa søster.

Under en øvelse skjøt de med skarpt. Offiseren hadde gjort en feil, så et geværlag fyrte løs på sine egne. To gutter fra Oslo, som begge het Per Hansen, ble truffet. Den ene fikk skutt av benet. Den andre fikk skuddet i magen slik at det gikk ut i lysken.

Professor Holst ble budsendt i hui og hast fra Edinburgh. Han ville ikke ha mat eller kaffe, men gikk igang. Karen hadde 22 hull i tarmen. – Jeg vet ikke hvordan dette vil gå, sa Holst til gutten. Det måtte to operasjoner til før han var lappa sammen, men han klarte seg.

En pasient var spesielt vrang og grinete. Ingen ville stelle’n. Oversøster sa: – Larsen får ta og gi han sengevask. Jeg: – Jeg har aldri gitt noen sengevask før. – Det er bare å begynne ovenfra og vaske nedover, sa søster. Da jeg skulle sette igang, sa karen: – Har du vaska noen pasienter før? – Hundrevis av ganger, sa jeg.

En kar døde mens jeg var der. Han hadde kreft i nyrene. Den ene var operert bort. Nå hadde kreften spredt seg til den andre. Han ville at jeg skulle komme på frivakta mi og sette morfinsprøytene. – Du er flinkere til det enn søster, sa han.

Han lå og prata om å komme hjem. – Trur’u jeg klarer meg, sa han og stirra på meg med store øyer i det magre ansiktet. Jeg hadde ikke lov å si noe. – Du får spørre legen, sa jeg. Legen hadde vært der. – Han ga meg håp, sa mannen. Bare vi får vekk denne hevelsen i bena. Ikke lenge etter kom presten.

Mange av pasientene hadde magesår. De ble satt på 28 dagers ulcuskur. Det starta med melk og fortsatte med avsilt byggsuppe og fiskepudding. – Nå ligger dere ikke her og tenker på biff, sa legen. Det setter bare igang syreproduksjonen. Karene sukka.

Magesårene kom ofte av stress og nerver. Mange følte seg overflødige. De gikk i Skottland og venta på at noe skulle skje. Jeg traff en ubåtgast jeg kjente på havna i Dundee. – Faen også, sa’n, ubåten gikk uten meg. Det var Uredd. Den kom aldri tilbake.

En kar hadde hatt malaria. En dag fikk han tak i et gevær.

Han sprang rundt sykehuset, tok ladegrep, lot som han plaffa løs: Pang, pang, pang. Opp og framover, nytt ladegrep. – Hva er det du driver med, sa jeg. – Skyter tyskere, sa mannen.

Jeg hadde nattevakt. En pasient kom tuslende ned trappa med et tau i handa. Jeg sa: – Kan du ikke bli med meg inn på kjøkkenet og drikke en kopp kaffe? Jeg har stekt vafler. Han ble med. Jeg sa: – Gjør du deg noe i natt, så er det jeg som har ansvaret her. Tenk på hva oversøster vil si i morra. Vi vandra sammen tilbake på avdelingen.

Så ble også jeg sjuk. Jeg hadde halsbetennelse. Legen kom med en ny medisin de hadde fått fra USA. Det var penicillin. Jeg behøvde ikke medisinen, men pakka den ned sammen med alt det andre utstyret da krigen var slutt og vi skulle dra til Norge.

Sykehuset ble tømt, og pasientene tatt om bord i et hospitalskip som skulle over til Norge. Det var alle slags nasjonaliteter om bord. Tredve var norske, blant dem bror av sokneprest Tveit i Borge.

Først gikk vi til Trondheim, og derfra lasta vi inn på toget til Oslo. Vi marsjerte inn på Akershus. Vakter med børse på ryggen passa på nazifangene som skulle på arbeid. En av Green Devils, jeg kjente’n fra Skottland, kom til. Han hadde vært i oppdrag i Norge 48 ganger. Nervene var helt i filler. Han prøvde å rive børsa fra en vakt: – Jeg vil drepe de svina, sa han.

Jeg hadde tjeneste på medisinsk avdeling på Grini som nå het Ilebu. På stua lå prominenser: Huseid, maleren Onsager og Kranz. De var like mye nazister som før og diskuterte så fillene føk. Når de hørte jeg kom i døra, tidde de bomstille. Første gang jeg var på stua, hadde jeg battledress. Kranz skrek i vilden sky. Han trodde han skulle skytes. – Best du tar på deg den hvite jakka, Larsen, sa legen. Nede i selve fengslet krydde det av frontkjempere. De fikk noen poteter og en salt sild ut av ei luke. Vi syntes ikke synd på dem. Noen mishandling så jeg ikke.

På høsten var jeg sanitetsmann på Torgauten og Rauer da nazistfangene drev på med å rydde opp etter tyskerne. Der traff jeg nazipolitimannen som hadde arrestert meg. – Hvem av oss var det som var dum, sa jeg. – Har du en sigarett, spurte han. – Du skal få en engelskmann, sa jeg. Jeg gav ham en Woodbine.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling