Lund i matematikk

Generasjoner har hatt nytte og glede av å ha sittet under lektor Olaf Lunds kateter. Fra det enkle til det vanskelige, fra det kjente til det ukjente, var ledetråden i hans undervisning.

Seiersten skole fikk først elektrisk lys i 1927. I den mørke årstid pleide vi synge salmer i de to første timene.

Min første matematikklærer hadde vært forsikringsagent og sløydlærer. – Det viktigste i matematikken, sa han og gjorde en kunstpause, er meterstokken.

Det krydde av lærerinner i språk. De hadde såkalt høyere lærerprøve og gjorde vel så godt de kunne. Psykologi hadde de i hvertfall ikke peiling på. En gutt spurte hva fotball het på tysk. Han fikk anmerkning. Det samme gjorde en som gredde seg i timen. – Gjemmer du deg bak Per? Det er ikke stort å gjemme seg bak, var en annen variant.

Elevene svarte med å bråke, og lærerinnen truet med rektor. – Nå går jeg, ropte en. En elev tittet ut. Hun stod med ansiktet nede i kølakassa og gråt. Gutten: – Er rektor i kølakassa?

Noen skilte seg ut. Vi hadde rektor Western som vikar. På Seiersten hadde vi lært gjerningsord og gjenstandsord. Nå ble det vanskeligere, med verb og substantiv. – Se på meg, sa Western, her er verbet! Så hevet han hendene over hodet og satte av gårde så fippskjegget vippet. Vi lo og lærte.

Det skjedde et generasjonsskifte i min tid på Den gule. Nye, velutdannede lektorer kom inn. Bille var en, Tandberg en annen. Jeg fikk lektor Aas i matematikk. Han kunne sitt fag. Han var krevende og streng og kalte oss svinepelser. Vi skjønte at han likte oss.

Å skrive stil om Bør man alltid si sannheten, var det verste jeg visste. Matematikk var noe helt annet. Det ble realfag.

Filosofi til forberedende leste jeg hjemme. Beste venn og kollega i alle år, Guldberg Olsen og jeg gikk tur i Bjørndalen. Vi diskuterte matematikk og filosofi så vi merket hverken tid eller sted.

Eksamen var i Oslo. Det stod en flokk og skrøt: – Jeg har lest pensum 14 ganger. En annen: – Jeg har lest 15. Jeg stod og gapte. Guldberg Olsen vinket på meg: – Ikke hør på de fjolsene. Jeg: – Hvor mange ganger har du lest? – En, sa Guldberg Olsen, og grundig. Vi klarte oss fint.

Da jeg søkte hybel i Oslo hadde jeg en stor papirkonvolutt under armen for å gjøre inntrykk på vertinnene. Middag spiste jeg på St. Halvard i Pilestredet. Huset var rødt og ble kalt Sovjet. Kjøttkaker eller lapskaus kostet 80 øre.

Matematikkprofessor Poul Heegaard hadde underlige snuter på støvlene og gikk frem og tilbake når han foreleste. Han var dansk og et pedagogisk geni. Han gjorde det vanskelige enkelt. Heegaard gav oss oppgaver som vi skulle legge frem for medstudentene. Jeg fikk mitt pass påskrevet: De har talt alt for meget ovenfra og ned, hr. Lund, sa professoren.

I 1936 ble jeg cand. real. Pedagogisk hovedveileder på Fagerberg skole slo fast: – Jeg har ikke hatt noe ønske om å ha Dem eller noen annen som prøvekandidat. Han så seg om og senket stemmen: – Hvis De ikke er oppmerksom til enhver tid, skal jeg si Dem at de tar luven fra Dem.

Vi slapp ikke inn på lærerrommet, men måtte være på et kott med tre stoler til fem kandidater. Elevene var lojale: – Neri gata kommer Gamle Erik som skal høre på deg. Vi skal ikke bråke.

Jeg åpnet min første lønningskonvolutt på Narvik gymnas. En kollega bante og svor da han så trekk for farskapsbidrag. – Jeg har ikke vært i nærheten av den fordømte hora! En elev hadde med seg en mus i klassen. Den klatret opp på ryggen min. Jeg fanget musa og bad en elev putte den i lomma og få den ut. Så gikk vi over til undervisningen.

Jeg overtok en annenklasse på engelsklinjen i matematikk. Første året hadde de hatt en matematikklærer som hadde sittet på kateteret og fortalt om Asbjørnsen og Moe. Pestalozzi har sagt: Fra det enkle til det sammensatte, fra det kjente til det ukjente.

Jeg begynte med å forklare forskjellen på et produkt og en sum. Jeg passet på å spørre: – Har alle forstått dette nå? Hvis noen ikke har gjort det, kan vi ikke gå videre. Rektor hjalp til med ekstratimer til de aller svakeste. Alle klarte eksamen.

Jeg kjøpte en Harley Davidson 750 kubikk. Året etter fikk jeg jobb på Den gule anstalt. Jeg satte meg på motorsykkelen og kjørte hjem til Fredrikstad.

Borchsenius var rektor da jeg begynte. Han var en herre av den gamle skolen, pertentlig og svært formell. – Er der noen av kollegaene som har noe at forelegge rektoratet, åpnet Borchsenius skolerådet. En lærerinne hadde klaget til rektor over en elev som hadde vært ufin i timen. – Saken er, sa Borchsenius og vred seg, gutten har gjort, har gjort – altså en flatus.

Middelskoleguttene hadde den gang spesielle luer. En kastet lua etter knaggen, men den for ut av vinduet. – Dælan, ropte gutten, med tjukk L. Skoleråd. – Hva sa han, spurte Borchsenius. Lektor Jørgensen ble usikker: – Han sa «delen». Deretter vedtok skoleråd med knapt flertall at «delen» ikke var banneord.

Borchsenius var snill, men ikke alltid heldig i ordvalget. Jens Johannessen, god kollega og verdens beste tysklærer, hadde påhør. Borchsenius: – Jeg tror De trenger et stipendieopphold i Tyskland, lektor Johannessen.

Anders Kirkhusmo var en meget dyktig lærer. Til en eller annen tilstelning hadde han laget et dikt på tysk. – Hvem skulle ventet seg dette av lektor Kirkhusmo, sa Borchsenius. Borchsenius døde i 1939. Jeg var med og bar kisten.

Med rektor Nerdrum kom en ny ånd inn på Den gule. Han var skolemann på sin hals, og en stor pedagog. Han drev skolen med 600-700 elever ved hjelp av en kontordame og mestret et mangehodet lærerkollegium på ca. 30 personer.

De fleste er borte. Major Thon som gjerne hevet glasset i festlig lag og lektor og avholdsmann Goplen som nektet å drikke brus av vinglass. Gymnastikklærer Hansen som ropte til gjengen som satt i gangen med sår hals og vondt kne og godterier: – Her inn med søtsakene! Frøken Loennechen som kokte verdens beste kaffe. Min gode matematikkollega Jansen som jeg dro på motorsykkeltur sammen med til Sverige, Danmark og Tyskland. At han datt av da jeg gav gass på de skånske sletter, er Jansens ord.

Holmesland lever i beste velgående. Han kjente hver elev på skolen. Han og jeg hadde inspeksjon, det var under krigen og regnet høljet ned. Elevene måtte være ute. Holmesland griper en synder i gangen: – Hvorfor er du her? Eleven: – Jeg har ikke regnfrakk. Holmesland: – Du hadde i forrige frikvarter.

I trappeoppgangen mistet en elev en matpakke. Holmesland fikk den i hodet. – Jeg håper ikke du fikk ødelagt dressen, sier Nerdrum. – Det var gjetost, svarte Holmesland.

Thor Bøhn var lektor og maler. Staffeliet kunne friste mer enn kateteret. Jeg sa til Bøhn: – Du er heldig, Bøhn, som har fast og trygg inntekt. Du kan male som du selv vil. Andre kunstnere må male det folk vil ha.

Før han giftet seg, bodde Bøhn i et hus borte ved jernbanen. Der bodde også Jacob Sande. De kalte det ruffen. Sande flyttet. – Jeg holder ikke lenger ut fløytespillet til Bøhn, sa Sande. På lærerværelset var Sande taus, nesten utilnærmelig. På skoleråd sa han aldri et ord, men det forekom meg at han knyttet hendene i bukselomma.

I hyggelig lag kunne han tø opp. Øynene lyste, lutten kom frem: – I morgon skal eg byrje på eit nytt og betre liv. Sammen med en kollega som spilte fiolin, hadde vi vært på fest ute ved Isegran. Siste ferge hadde gått. Vi fant en båt som vi ville tjuvlåne, men årene manglet. – Hvem kan segle foruten vind, hvem kan ro uten årer, sang Sande. Deretter: – Du kan ro med fela, så kan jeg ro med lutten, foreslo trubaduren.

Krigen var en fæl tid. Jakker og skjorter ble utslitt, så vi begynte med lagerfrakker. Arne Oliver Hansen ble sittende fast med frakkeskjøtet i inngangsdøra til den nye bygningen. Den hadde smekklås, og elevene hadde puttet fyrstikker i nøkkelhullet. – Dra av deg frakken, sa vi. – Jeg kan ikke, sa Arne Oliver. Jeg har bare undertrøye under.

Skolen var full av elever fra morgen til kveld. Sent på natta hørte jeg avdøde lærer Haug tusle rundt på loftet.

Tobakksnøden var stor. Jeg satt ved bordet sammen med storrøkere som Holbek Hansen og Simonsen. Hver dag het det: – Du har vel ikke et stopp? Lektor Goplen dyrket virginia selv og var dagens mann.

I ytterste nød kjente enkelte i lommene på lagerfrakkene i forgangen om det skulle ligge en sigarettsnerp der. Rektor samlet en flokk til morgenandakt borte ved vinduet. Han hadde lyttet på London: – Igår satte sovjetrusserne igang en storoffensiv på østfronten…

Et par elever var med i hirden. Ute i skolegården stod de andre i ring og skrek og dyttet. En elev hadde skrevet Ned med NS 50 ganger i skjønnskriftboka. En av hirdguttene fløy over gata og sladret til Gestapo. Lærerne ble innkalt. Gestapisten så ut som en gris. Han skrek og truet. Fru Loennechen rynket på nesen. Han pekte på lektor Beito, selve grunnfjellet: – Übersetze! Beito urokkelig: – Fyrst seier han så og så seier han så.

Vi ble pålagt å melde oss inn i lærersambandet. En eneste fulgte oppfordringen: – Sin gasje må man ha, sa han og skrev under. Vi andre nektet. Holmesland og Storm Nielsen ble sendt til Kirkenes.

En god ting førte krigen med seg. Avstanden mellom lærer og elev ble mindre. Før sa både lærer og elev De til hverandre, nå begynte man å si du. Det er jo slik det skal være.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling