Gartner i Guds hus

Lislebygutt fra de harde tredveårene. Dyrket gulrøtter og forglemmegeier på Denofas gartneri. Pusset sølv og beroliget brudepar i Østsiden kirke. – Å åpne kirkedørene var en hellig handling, sier gartner og kirketjener Willy Odne Hanssen (82).

«Det er en neger om bord i en av båta!» Vi satte av sted. Riktig nok, han var svart som komfyren på kjøkkenet hjemme på Lislebyfjellet.

Bestefar og bestemor bodde i annen etasje. Vi bodde i første. Bestefar var Jørgen Særp som hadde sveki hjembyen og gifta seg med Lina fra Fredrikstad.

Vi var fem unger, fire gutter og ei jente. Jeg var eldst og måtte vente til sist når vi bada etter tur om lørdagen i vaskebalja på kjøkkenet. Mor henta vannet i vannposten en hundre meter unna. Om sommeren samla konene seg der og utveksla siste nytt.

Inn i stua vår fikk vi bare titte. Den skulle stå til pynt til det kom gjester. Først etter at jeg var blitt konfirmert, fikk jeg adgang og sov på divanen under det pene skutebildet. Før hadde tre stykker delt seng på soverommet. Om morran gol hanen og vekte oss og tyve høner i hønsehuset.

Bestefar var på bruket. Han var høyremann og leste Fredriksstad Blad. Far holdt med Arbeiderpartiet. Han sto ved kjerraten og dro opp stokkene med haka. Han var blitt så døv at jeg måtte skrike inn i øret på’n.

Klokka ti kom han hjem til frokost. Han var mange ganger så våt at han skifta før han tørna til igjen. Når han kom hjem på kvelden, hadde han ofte kassa med mølebriketter på skuldra.

Far lagde ski til meg. Bindingene var av rotting og staver hadde jeg telja til sjøl. Skibakke hadde vi borte ved Linkas. Det krydde av unger i strøket. Naboene våre hadde seks og sju.

Rekorden hadde Bena som bodde i brakka borte ved Drøbak. Der stilte de med 18, med smått og stort.

På vinteren sprøyta de den gamle fotballbanen som lå mellom den nye banen og Glymheim. Der gikk jeg på snabelskøyter. Var det ikke sprøyta, gikk far og jeg i følge på skøyter på Stordammen. En gang hadde vi skøytekonkurranse på skolen. Jeg ble nummer tre og vant ei lommelykt.

Først plaska vi og tok de første svømmetakene i dammen oppe ved Kirkefjellet. Når vi var blitt eldre, stupte vi fra prammene nede ved elva. Manndomsprøven var å svømme over til andre siden. Jeg klarte det ikke, jeg svømte for tungt.

Erkefienden var gutta på Nøkleby. Mor varma bolten til strykejernet i komfyren. Far var ikke fornøyd med resultatet og sendte meg av gårde med finskjorta til ei strykekone på Nøkleby. Jeg fikk hele flokken etter meg og fløy inn i haver og over gjerder til jeg til slutt kom meg over gården til Wiesebruket og var berga.

Vi samla oss på løkkene ved Lislebyfjellet og ved Minna Solberg. Jentene hoppa paradis og klinka. Guttene sparka fotball av avispapir eller griseblære tigd i slaktetida. Jeg var rask til å sparke og var av de første som ble ropt opp når vi skulle dele oss i lag.

Det gamle klubbhuset var ei låve der de vaska seg i vaskevannsfat. Jeg spilte indre høyre på juniorlaget. Flinke spillere var Reidar Kristiansen, Pinnerød’n, Rolf Johansen og Håkon Gundersen som ble reserve på landslaget. Vi spilte mot Fredrikstad og tapte.

Jeg boksa i bokseklubben som holdt til i losjelokalet på Lahellemoen. Vi klaska løs på sandsekken og hverandre. En gang hadde klubben fest på Folkets Hus. Jeg var dørvakt og et par utenforstående prøvde å komme inn. De venta på oss etter festen. Kameraten min og jeg måtte slåss fra Folkets Hus og opp til Strands gartneri.

Da jeg ble konfirmert fikk jeg klokke og svart, bløt hatt. Jeg hadde S i regning og læreren ville at jeg skulle begynne på Middelskolen, men det hadde vi ikke råd til. Etter konfirmasjonen var jeg voksen og skulle ut i arbeidslivet.

Arbeidsledigheten lå på 25-30 prosent. Fattigforstanderen bodde i Lislebyveien. Det hendte at folk røk sammen i slagsmål for å slå tida ihjel. Politi Lier patruljerte med henda på ryggen, men han var aldri der de sloss. Ungguttene kjøpte en sigarett som gikk på omgang med et drag til hver. Sistemann rista stumpen inn i hendene mens han dro inn røken.

Far min gikk ledig i to år. Mor var flink til å få pengene til å strekke til. Hun stekte ti brød i bakerovnen i bryggerhuset. Under bordet på kjøkkenet sto brødkassa. Som pålegg hadde vi mysost, sukker eller sirup. Vi handla hos Minna Solberg. Hun skrev det til vi kunne betale.

Ikke få fikk tæring. Noen kom på Glitne og ble friske. Andre døde.

Mens jeg gikk på skolen, hadde jeg luka hos bonden. Nå gikk vi fire stykker til en gartner og bad om jobb. To av oss fikk begynne. Jeg starta med ti kroner uka. Sykekassetrekk var femti øre og så betalte jeg åtte kroner hjemme, så jeg hadde en krone og femti øre som lommepenger.

En av de som drev gartneriet sa at de som tjente mindre enn femti kroner uka burde ikke sitte i kommunestyret.

En dag kom en av de jeg arbeida i følge med og sa at han var nødt til å gifte seg. Gartneren ga han sparken. – Jeg kan ikke ha ansvaret for en hel familie, sa’n.

De eldre folka ville stifte fagforening. Jeg gikk med lister til Trara og Leie og fikk folk til å skrive seg på. Gartneren fikk greie på hva jeg drev på med. – Far din jobber på Wiese-bruket? spurte han. – Jo, han gjorde da det. – Er han organisert? – Ja, det er de alle sammen der nede. – Jeg skjønner du har vokst opp i det riktige miljøet, sa gartneren. Han ga meg sparken. – Ikke fortell det til far, sa mor. Da går han bare ned og tar’n.

Etter det arbeida jeg på gartneri i Lillestrøm og i Son før jeg begynte hos Carlheim.

Under krigen satte de igang gartneri på Denofa. De søkte etter folk. Tre stykker ble ansatt, Holme og Jansen og jeg. Fra før var det formann Sarin som var svenske, og Øivind fra Kråkerøy. Drivhus og benkegården lå ut mot Skippergata. I drivhusene dyrka vi tomater og agurker og blomster: cyklamen, begonia, julegleder og krysantemum. I benkegårdene hadde vi lobelia og isbegonia til utplanting. Kona til presten på vestsiden kom innom: – Dere må være veldig snille mennesker, så mye vakre blomster dere har å se på, sa hun.

Denofa leide også 10-15 mål av kommunen av løkkene på andre siden av Øraveien. Der hadde vi kål og gulrøtter og poteter. Mye av det vi dyrka, ble solgt til de som arbeida på Denofa. Det var utsalg i gartneriet og til de som jobba på Denofa fra en kjeller borte på fabrikken.

Jeg trivdes veldig godt på Denofa. Det var ordna forhold og skikkelig tarifflønn. Du visste alltid hva du hadde å holde deg til.

Etter krigen ble det avertert etter trefjerdedels kirketjener i Østsiden kirke. Det ble til at kona og jeg delte jobben. Det skulle vaskes og tørkes støv. Nå var det blitt elektrisk oppvarming. Josef Pedersen som var kirketjener før meg, fortalte at tidligere bar han koks fra kølabingene utafor og inn og fyrte opp i de svarte koksovnene.

Jeg pussa kirkesølvet og kona mi vaska og strøk alterduken og håndklærne til barnedåpen. Vokslysa til alteret kjøpte jeg hos Bernhard Hansen i Gamlebyen. Han spurte om det skulle være fem eller seks eller syv ganger sytti. – Det må være syv ganger sytti, sa jeg, for så mange ganger sa Jesus til Peter at en måtte tilgi.

Klokker Johansen gikk på Polet og henta alkoholfri altervin. Oblatene til nattverden kom fra et bakeri i Oslo. Før gudstjenesten henta jeg den gamle Bibelen ut av skapet og la den på alterbordet. Skulle det være barnedåp, fylte jeg lunka vann i døpefonten. Presten ga beskjed om salmenumrene, og jeg hengte dem opp på tavla. Først arbeida jeg for Lavik som pleide å sykle rundt med menighetsbladet. Senere kom Øby.

En times tid før gudstjeneste åpna jeg dørene. Det var en hellig handling, det var ikke som å åpne døra hjemme. Når alle var på plass og organisten begynte å spille, lukka jeg. Første organisten var Erik Madsen, senere kom Myrås.

Var det vielse, veileda jeg parene. En nervøs brudgom lurte fælt på om han skulle starte med høyre eller venstre ben når han skulle gå oppover kirkegulvet. – Du kan velge sjøl, sa jeg, bare du ikke begynner med begge på en gang.

Brudgommene var ofte mest nervøse. Et par stykker gikk overende på kirkegulvet av sinnsbevegelse. Klokkeren kom og dynka den vordende ektemann med vann. Snart var han klar til et nytt forsøk.

Da jeg begynte, ringte vi med håndkraft. Var det begravelse eller skolegudstjeneste, dro kona mi i tauet. Nyttårsaften ringte vi det nye året inn en hel time. Etterpå gikk jeg ned i kirken. Jeg var helt alene. Jeg stod i døra og så på stjernene på himmelen. Jeg bad for alle de jeg ikke likte.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling