Strupeknickers og hickoryski

Snabelskøyter, karbidlyktglass, pyramidetelt samt bambusfiskestang med dupp og krok – alt hørte til sortimentet i Viking Sport, hjørnet Nygaardsgata-Evjegata, innehaver Henrik Hansen. Til kundekretsen hørte såvel legefruer som Hvalerfiskere. Det hendte at Gestapo stakk innom.

Det var lørdag og fullt av fiskere fra Hvaler i butikken. En legefrue fra byen seilte inn: – De skjønner, min mann har et aldri så lite brokk, og i morgen skal han på jakt og han trenger, ja, altså en slik, et slikt suspensorium.

Jeg geleidet fruen diskret til konfeksjonsdisken, trakk ut skuffen og viste: – Nå skal De se, frue, her har vi en finmasket type av beste kvalitet. Det var blitt helt stille i Hvalerflokken, så kom latteren. Aller høyest brølte skipper Stensvik: – Det er’nte dårlig, har’em begynt å ha køddæne i fiskegarn au, nå!

Viking Sport førte også andre bekledningsgjenstander. Beksømsstøvlene fikk jeg fra Galtung Sætvedt. – Prøv ut denne typen for meg, Hansen, sa Sætvedt. Skanckes støvelsmurning gikk som sukker og honning i kolonialbutikken. Hvite gamasjer med maljer og hekter sydde en dame i Askim, selbustrømpene strikket en frue i Gudbrandsdalen.

Strupeknickersene i gabardin leverte Superb. Hvis kunden skulle ha Fredrikstad Skiklubbgenser i marineblått med rød stripe, måtte vedkommende være kjent eller vise medlemskort. Gamlekara på markatur trakk i dobbeltknappet vindjakke med spensel i ryggen. Ungdommen kjøpte anorakk i blått eller hvitt vindstoff. Til langrennsløperne solgte jeg pannebånd med strikk i nakken.

Sjøl hadde jeg gått på ski siden guttedagene. De første var tønnestaver og ble prøvd i bakkene i Rakkestad. Senere kjøpte far ordentlige hickoryski til meg.

Jeg dro på ensomme skiturer i Bjørndalen. – Du må huske på å fortelle hvor du går, formante mor. Jeg rastet i veggen på skihytta med termos og vafler. Da jeg ville innendørs, spurte kara fra styret om jeg var medlem. Jeg løste medlemskap i skiklubben da jeg var femten. Første hoppet i Stordamsbakken var på tretten meter.

Den første sykkelen fikk jeg før jeg begynte på skolen. Før den lovlige lavalder ble det motorsykkel. Først en Indian, innkjøpt for kroner 75 av en kar i Moss, senere en FN. På Indianen satt jeg høyt til værs før jeg fikk bygd ned sykkelen.

Jeg kuttet det lange bakovervendte styret og kjørte race på Grusbanen sammen med sønnene til konsul Mørch. De hadde bedre råd og raskere maskiner. En kveld i Holmegata rakte gamle politi Haugsten opp handa. – Du har ikke baklys på sykkelen, Hansen, sa Haugsten. Han så ikke at jeg også mangla skilt.

Jeg er født 6. juni 1914. Kona til pølsemaker Fredrik Larsen som hadde butikk i huset der vi bodde i Nygata 1, assistert av doktor Forsberg, hjalp meg til verden.

Far min, Johan, var odelsgutt fra Rakkestad. Noen fikk amerikafeber, andre byfeber. Far dro til Fredrikstad. Fru Sissener likte Johan og gjorde ham til formann over fem, seks mann i Fortuna Centralbryggeri i Nygata 3.

Mor het Anne Sofie og var også fra Rakkestad. Hun ble tilbudt tjeneste i huset til dr. Meltzer. – Jeg tar jobben, bare jeg slipper å lage fuglemiddag, sa mor. 1. mai 1905 giftet far og mor seg. Mor startet Onsøybryggens kafé som lå der Cambusdoon er i dag.

Karbonadene var berømt. Far kom om morgenen og løftet den 80 liters kaffekjelen opp på ovnen. På onsdager og lørdager fikk Sverre Magnussen og jeg en slant for å feie brygga utenfor.

Bestekameraten min var Sverre Heltvedt, sønn av formannen til Jacobsen på Lykkeberg. Jeg var unnselig og ville ikke bli med Sverre inn. – Jaså, du vil ikke besøke meg, du, hørte jeg stemmen til Jacobsen.

Han var høy og bred med hvit vest og tykt gullkjede og tommelfingrene i armhulene på vesten.

I uthuset på Lykkeberg spilte søstrene til Sverre pantomime. De kledde seg ut og danset og sang og spilte ekteskap med forviklinger. Billettene kostet to øre.

På National kostet det ti. Tom Mix og William S. Hart flimret på duken. – Ikke klapre med stolsetene, unger, formante billettøren. I orkestergrava satt Arthur Sørensen med fela og en høy, tynn dame som gnudde på pianoet. Over gata, på Verdensspeilet, gikk køen av unger til fem forestillinger langt bortover gata. – Ikke sperr porten min, sa dr. Arntzen.

Nedover Nygata kom brødrene Johnsen med alleslags godsaker på drakjerra. Lille, runde Hans dro og Markus støttet lasset. Utenfor Peter A. Larsen satt kusken stram og stiv på bukken mens fru Kiær var inne og handlet.

Borte i Torbjørnsgate sto den blanke bilen til hotelleieren på Schultz Hotell. Han var barnekjær, stappa hele ungeflokken inn i kjøretøyet og dro på lysttur til bestevennen, Holm på Elingaard.

På St. Croix skole oppdaget vi at frøken hadde parykk. En kar fikk spanskrør på lærerværelset. Vi telte slagene. Jeg fikk med brev hjem. Jeg åpnet det. Der sto det: «Henrik bør gå direkte fra femte klasse og over i Middelskolen.» Mor fikk aldri det brevet.

Først var jeg visergutt hos Jojo i Gamlebyen, deretter mekka jeg biler i verkstedet til Kilen tvers overfor Håndverkeren i Torbjørnsgate. Læretid som sykkelreparatør hadde jeg hos Karl Hansen, ved siden av gamle Demokratengården.

Karl Hansen leverte symaskiner til broren som drev oljeklærfabrikken. Der satt 200 jenter fra 16 år og oppover og sydde på bare livet. Visst var det artig å bli sendt opp for å reparere symaskiner som hadde streika.

Jeg tok handelsskolen og var et par år i politiet. Jeg satt i uthuset hos hun de kalte Russera i Storgata og spana på folk som kjøpte gauk. På Jernbanebrygga sloss to finske skipsmannskaper med hverandre. På morran var det ikke en hel rute i politibilen.

Rett før krigen begynte jeg for meg sjøl. Første verkstedet og butikk var to små rom i porten til NS-gården ved siden av barberforretningen til Bjønnes. Jeg flyttet Viking Sport til hjørnet Evjegata-Nygaardsgata. Kjelsås i Torsnes eide huset. Jeg betalte 150 kroner i leie. Verkstedet mitt hadde jeg tvers over gata, ved siden av far og sønn Johansen.

Bak disken i Viking Sport sto Jørgen Moum, og Johansen som ble stasjonsmester i ung alder. På det vesle kontoret satt frøken Pettersen. Visergutt var i lange tider Asbjørn Høydahl. – Nå orker jeg ikke mer, Hansen, sa Asbjørn, nå har jeg lappa 17 høl i denna slangen. Lapping kostet femti øre enten det var ett eller ti høl. Lakkeringsjobbene tok en danske, Bjarnholdt, oppe i Glemmengata, ved Sundbytranga, seg av.

Nav og krank og hjul tok jeg meg av sjøl. En kar hadde fått ødelagt felgene og satte hjulene inn til ombygging. Jeg hadde glemt det, da han sto i døra: – Hvalerbåten går om femten minutter. Jeg gikk igang og så på klokka hele tida, for da arbeider jeg fortere. Fjorten minutter etter var han tilbake, fikk hjulene og nådde båten.

Et par eldre karer oppe fra Rolvsøy kjørte fastnavsykler med karbidløkt. Gikk det for fort, måtte de trekke til seg bena. Karbidlykta hadde beholder under og en hendel oppå til å regulere. Ga du på full guffe, smeltet glasset. Jeg hadde alltid en kasse karbidløktglass liggende.

På vinterstid solgte jeg sparkstøttinger laget av Ivar Heier i Rakkestad. Snabelskøyter kostet 2,75, skruskøyter var 50 øre dyrere.

Ski var Vikings spesialitet: furu eller hickory eller splitkein, turski, langrennski, hoppski, barneski. Som førstemann i byen hadde jeg utstilt ei skikjelke for salg. Bindingene var Huitfeldt med lærrem eller Rottefella. Smøringa var Rekord på 1-10 eller Bratlie. Til hoppski solgte jeg Tento 86, flytende ferniss til å polere med. Mesteparten av skiene tok jeg inn fra brødrene Brodahl eller Drammen Skifabrikk. Brødrene Andersen som hadde snekkerverksted over Elim i enden av Nygata, bøyde og reparerte ski for meg når det trengtes.

Skistavene laget jeg sjøl. Jeg kjøpte inn bambus i metervis og surret fast trinsene. Av bambusen lagde jeg også fiskestenger. Med korkdupp og Mustadkroker var de populære hos guttungene.

Gutta fra skiklubben var stadig innom: Arne Klemsdahl, Ivar Gjølme, Arne Strand, Ragnar Hansen, William Knudsen, Lars Aker, Erik Vik.

Direktør Meldahl på FMV var kunde i Viking Sport. Han var avmålt og knapp: – Den der! Doktor Schie syklet til husbruk og skulle ha reparert kjedet. Edvard Sælte var på plass: – Skal jeg gå ærend for dere, Hansen? Var det ikke behov for Sæltes tjenester, fikk han likevel ei krone.

På ruta på døra stod Viking Sport, telefon 3749. En Hvalerfisker banket av seg snøen på støvlene, gled på tramma og stupte inn så glasset sprutet.

Senere fikk jeg mindre hyggelig besøk. En svart bil stanset foran døra på hjørnet. En annen bil hadde stanset i Evjegata. Inn døra kommer gestaposjef Vonderoff og en bande tyske soldater: – Visitasjon! Frøken Margit Pettersen gjorde seg et ærend i hylla, hentet en ryggsekk og bar den inn på kontoret. Hun satte den på skrivebordet, fikk opp skuffen, tok pistolen min og stakk den i trusa. Da hun kom ut i butikken, måtte hun klø seg på låret.

En av de tyske soldatene flirte.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling