Ubåtene var verst
Reidar Selmer Olsen (77) mønstret på som 15-åring, seilte ni år i strekk, fem av dem under krigen som kanoner i handelsflåten. – Flyene var leie, verst var ubåtene, sier krigsveteranen. Takk til konene våre som hjalp oss til å komme videre etter krigen.
Mørket og kulda var verst når vi gikk i konvoi på Murmansk. Den første tida hadde de sendt konvoiene hele året. Tapene var så store at nå gikk vi bare på vinteren. Det eneste lyset var blaffet når en båt på styrbord eller babord ble torpedert. Vi visste at kom du ikke i en livbåt, hadde du ikke en sjangs i det iskalde vannet. Vi hadde noen overlevelsesdrakter. De var verre enn ikkeno’.
Av alle disse krigsgreiene syntes jeg ubåtene var verst. Om dagen eller natta, i storm eller stille, var ulveflokken der. Med fly er det annerledes, du har tid på deg, selv om det bare er sekunder. Sjøl var jeg av de heldige, som var flytende under hele krigen.
Vi tok inn olje i Aruba og seilte til Kola Inlet. Der hadde russerne en stor marinehavn. Små tankbåter kom opp på sida av oss og pumpa over oljen. Det ble skøy og leven i skippersalongen, med sang og dans og vodka og kjingsa for kjingsa. Kom det er marinefartøy for å bunkre, var det en annen kustus.
På Botne på Hvaler, der jeg er fra, var de enten stenhoggere eller sjøfolk, med en og annen bonde innimellom. Begge bestefedrene mine hadde stått om bord i seilskuter. Far min var i mange år maskinist på D/S Hvaler.
Vi var ti barn. – Vi er tre gutter og resten jenter, sa søstra mi. Hvor mange jenter det var, fikk du sjelden greie på for hun syntes det var flaut at vi var så mange. Bror min var fyrbøter på Hvalerbåten. Etter at jeg ble konfirmert, var det meningen jeg skulle ta over. Jeg hadde skuffa køl en ukes tid da gubben kom ned. Vi hadde akkurat passert Røsshue. – Hvis du vil, sa’n, så har Høk jobb til deg. Høk drev butikk og var agent for Ditlev Simonsen på Hvaler. Jeg ville. Du kan vel kalle det eventyrlyst.
Vi var tre førstereisgutter. Foruten meg sjøl dro Karl Corneliussen fra Kirkøy og Hans fra Spjærøy. Sammen med oss var Edvard Emmanuelsen som skulle seile assistent i maskinen. M/S Eidsvold lå i New York. To mann lå på benken og to i bagasjehylla på toget til København. Derfra dro vi med Pilsudski til den polske atlanterhavslinjen. Vi fikk hardt vær. Jeg har aldri vært plaga av sjøsjuke. Vi var en tre, fire stykker i spisesalen som hadde plass til 130.
Vi ble innlosjert på Sjømannshjemmet i Brooklyn. Den eneste engelsken jeg hadde hørt, var orda sjøgutta slengte av seg når de var hjemme. Vi var der en uke og torte ikke gå over gata for vi var redde for ikke å finne tilbake.
Jeg mønstra på som dekksgutt. Vilkåra var benharde: Atten måneders kontrakt med bare rett til å mønstre av i nordeuropeiske havner. Eidsvold gikk på fjerne østen.
Skipper var Amund Amundsen, bror av Roald. Gutta om bord lærte meg opp. Jeg vaska badet. Dusj fantes ikke, det var en lang tro med kraner og flere avløp. Jeg syntes at nå var det bra. Båsen kom. Han fikk så vidt fingra inn ved det borteste avløpet og viste fram: – Hva er dette?
Vi gikk til Gulfen og derfra over Stillehavet til Japan. Lasta var for det meste skrapjern. Noen år senere fikk amerikanerne det tilbake i en annen form. Det var krig i fjerne østen. Japan hadde gått løs på Kina. Fra Osaka gikk troppetransportskipene ut. En masse småbåter fulgte dem. Folk skrek og hoia: – Shanghai go! Shanghai go! Året etter var vi der igjen. Troppetransportskipene gikk ut, men det var ingen som så mye som letta på hue.
Vi seilte langs Kinakysten. Den japanske marinen bombarderte kystbyene. Døde kinesere lå i vannet og humpa.
Japanerne bygde båter som overtok farten på statene. Vi ble dirigert hjem. Vi var innom 42 havner underveis. I Spania raste borgerkrigen. Utafor spanskekysten ble vi praia av en armert Franco-tråler. – Hvem er dere, hvor skal dere, hva er lasta? Fra popen pekte maskingeværet rett ned på oss. Vi var så redde at vi holdt på å gjøre i buksa. På slutten av annen verdenskrig gadd vi knapt hive oss ut av køya på frivakta når alarmen gikk.
Etter Eidsvold ble det M/S Dario i Syd-Amerikafart. Under landligge i Boston fikk jeg og en svenske låne hytta til den svenske pastoren i sjømannskirka. Like ved var en high school med en masse jenter. De lurte fælt på hva slags folk vi var. Norge og Sverige hadde de aldri hørt om. Midt på natta banka de i hytteveggen: – Det er krig! Det var 1. september 1939. – Dere må ikke dra ut igjen, sa jentene.
En sjømann har bare hyra å leve av. Jeg mønstra på D/S Bestum som fyrbøter. Hun var kølafyrt og brente 23 tonn i døgnet. På vei inn mot New Orleans gikk jeg av vakt og fikk høre at tyskerne hadde gått inn i Oslo, Bergen og Trondheim. Quisling-regjeringen ville at vi skulle gå til norsk havn. Det var ingen diskusjon, vi bestemte oss for å fortsette å seile.
Neste norske båt jeg stod om bord i ble M/S Balduin. I Lissabon krydde det av spioner og agenter. De satte seg ved siden av deg, ville spandere og spurte og grov: – Hva slags fart går du i? Så viste de fram en seddelbunke: – Disse skal du få hvis du drar hjem til Norge.
Balduin gikk i konvoi fra Skottland og langs den engelske kysten. Der minesveiperane hadde gått, var leia merka opp med bøyer en sjømil ut fra land. Ute ved bøyene lå de tyske E-båtene og lura. En konvoi vi var med i, dro ut med 16 skip. Fire stykker kom fram. Folk lå og kava i sjøen. Vi hadde ordre: Bare gå videre. Bak var det andre som skulle plukke dem opp hvis de rakk fram.
Utafor Themsenmunningen gikk den ene båten etter den andre i lufta. Tyskerne hadde droppa vibrasjonsminer. Ved siden av oss gikk en hollender. Det smalt, jeg så bare en ildmørje. Da røken drev vekk, var det igjen en vrakjernbaug som så ut som den hadde loggi der i lange tider.
Over oss hadde vi flya. Det ulte når brannbombene kom dettende. Vi fikk en 14-15 stykker på dekk som vi fikk tatt med skuffer og lempa i vannet der de fortsatte å brenne. Vi hadde flaks. Vi hadde kølalast og åpne luker. Ingen av bombene havna i lasta.
Kameraten min og jeg tok en tur opp i byen. Alarmen gikk og vi gikk i shelteret i tuben, i undergrunnsbanen. Et sted på perrongen var det fyllekalas, et annet sted bønnemøte. Unger ble født og folk døde nede i tuben. Om morran dro folk på jobb i bekmørke og blending og kom tilbake når det var like mørkt.
Briten er seig. De sa at fikk han se kongehuset en gang i året og en pint eller to hver dag, hadde ikke Hitler en sjangs.
Etter Balduin sto jeg som nummer 42 på tørn. Det var lett å få hyre på engelske båter så jeg mønstra på en engelskmann. Vi seilte i konvoi og styrmann kom bort og sa at blendinga i byssa var dårlig. Jeg retta på det og ropte: – Nå er det OK! Han blåste i fløyta og vinka på meg: – You didn’t say Sir!
Da jeg mønstra av fikk jeg valget: Marinen eller skytter i handelsflåten. Valget var lett. Jeg gikk på tre måneders gunnerskole i Dumbarton. Et problem var å holde mørkeblå marineuniformer fri for lo fra ullteppene. Vi dundra og skjøt med maskingeværer og Oerlikon og kanon på et mål som en stakkar taua etter seg på sjøen eller i lufta.
Jeg og Bjarne Frantzen fra Lisleby ble plassert som gunnere om bord på D/S Freidig. De hadde redd inn lugar for oss på popen. Frantzen skulle slå på lyset, men fant ingen bryter. – Å i helsike er lysbryter’n, spurte han styrmann. – Du får klare deg med denne, sa styrmann, og gav han en fyrstikkeske til å tenne parafinlampa med. D/S Freidig var den eldste båten i den norske handelsflåten under krigen.
Ilddåpen fikk jeg om bord i D/S Selvik i Middelhavet. Vi hadde ordre om å gå i konvoi med 850 skip. Det var båter så langt du så. Det var invasjonen i Nord-Afrika, men det visste vi ikke da. 500 av båtene gikk til Gibraltar, resten til Casablanca.
Vi skulle være supplybåt for kølafyrte båter i den engelske marinen. D/S Selvik var det første handelsfartøyet inn på havna i Oran. I Tunis var ennå tyskerne. De hadde kort vei. Midt på dagen holdt de pause, ellers hadde vi dem over oss mesteparten av døgnet. Av 52 fly som ble skutt ned, så vi bare en eneste som hoppa ut. Resten bare fyrte løs med maskingeværene og lot det stå til. Italienerne var mer humane. De droppa bombene i sjøen og dro hjem.
2. januar 1944 lå vi på havna i Bone. Da smalt det for alvor. Det var som hele havna holdt på å gå i lufta. Skipper’n sa: – De som vil gå i land og i shelteret, får gjøre det. Vil noen være om bord og forsvare denne skraphaugen, er det OK. Jeg går i land. Om bord ble fire gunnere, førstemaskinisten og annen styrmann.
Jeg stod på båtdekket da de kom. Tid til å nå Oerlikonen hadde jeg ikke, jeg grep et Lewis-maskingevær og la an mot livbåten. Jeg husker ikke noe mer før jeg noen minutter etterpå var i bestikklugaren. Det var båter ved siden av som var truffet. Det var en steambåt med trykket på. Vinsjesnekka deres havna på bestikklugardekket vårt. Alt var svart. De hadde hatt kølalast.
Da rodde vi i land og gikk i shelteret. Chiefen sa: – Jaså, er’n ferdig nå? Det var’n ikke. Det så ut som båten brant. Vi så flagget i lyset fra flammene. Men det som brant var en livbåt på ene siden og en lekter på den andre. Vi gikk om bord og slapp wiren og tok henne ut forbi breakwateret. En stril fikk beskjed om å blende. Han tok en skiftenøkkel og knuste alle lyspærene.
Noen av de eldre var eller ble religiøse. Andre trøsta seg med alkohol. De som klarte å nøye seg med en pint eller to, klarte seg best. Katastrofepsykiatrien var ikke oppfunnet.
Siste del av krigen stod jeg om bord i M/S Noreg i Murmanskfart. En av de siste konvoiene gikk så nær at vi kunne se norskekysten. Jeg hadde ikke vært hjemme på ni år.
Jeg mønstra av i 1945 og dro til Fredrikstad. I Kirkeparken ser jeg gubben og vinker. Han kommer bort, vi veksla noen ord. Så ser han på klokka på kirken: – Jeg må stikke, sier’n. Jeg skal på stasjon og møte Reidar.
Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling