Veteraner i Værste-hus
Gudrun Enger og Hans Granheim flyttet en lykkelig dag i 1950 inn i FMV-husene i Christianslund allé. Nyperosehekken blomstret, mammaene passet barna og fedrene jobben.
Nye generasjoner har flyttet inn. Gudrun og Hans bor der fortsatt: – Et godt miljø før og nå. Her blir vi så lenge vi lever.
Gudrun: Mannen min og jeg flyttet inn i Christianslund allé i 1950, rett etter at huset var ferdig. Vi hadde vært forlovet i lange tider, men måtte utsette bryllupet da Finn kom på Grini for en avissak på FMV. Han satt der til freden, og tre uker etter giftet vi oss. De første årene bodde vi i barndomshjemmet mitt i Heimdalsgaten på St. Hansfjellet. Der var det utedo og vannspring i gården. Jeg bar atskillige vannbøtter i de første fem årene vi var gift.
Hans: Jeg er Trosviksberggutt. Det var mye fattigdom på berget der da jeg var barn. Senere flyttet far og mor og vi to brødrene til en pen leilighet i Oslogata. I 1942 giftet jeg meg. Jeg var sveiser på kjeleverkstedet på FMV. Ved siden av fikk jeg vaktmesterjobben i Bispegården for det fulgte husvære med.
Det var kummerlige greier. Skulle vi fra kjøkkenet til stua, måtte vi skritte over trappa opp til det knøttlille soverommet. Fuktigheten drev av den ene murveggen. Kona mi serverte og var kjent med direktør Wilhelmsen og klaget sin nød. Direktøren kom hjem til oss: – Her kan dere ikke bo, sa han. Vi fikk leilighet i Christianslund allé 7. Da vi flyttet, måtte vi ta buffeten ut av vinduet der vi bodde.
Gudrun: Vi fikk låne lastebil, og sjåfør Harald Andersen på Værste kjørte. Så veldig mye hadde vi ikke heller. Finn var på kalkulasjonskontoret på FMV. Husene her var vel først og fremst tenkt for funksjonærer. Ellers hadde jeg inntrykk av at Værste satte mye inn på å skaffe hus til folk de trengte og ville holde på.
Ledelsen var veldig stolt av tiltaket. Wilhelmsen var flere ganger her oppe, han gikk rundt med skalk og stokk og tittet og tittet. En gang ringte underdirektør Bratt med følge på døra og bad om å få se på leiligheten.
Hans: Nummer syv er det nederste huset i Christianslund allé. Naboen min var garantimaskinist Hans Edvardsen og kona. Garantimaskinisten dro ut med båtene som Værste hadde bygd, for å påse at alt fungerte som det skulle. I det neste i rekka bodde familien Enger og skipsbyggermester Olsen. Kobberslager Berger Bergesen og sveiser Anker Andersen flyttet inn i det tredje.
De tre husene og tomannsboligene i Paul Holmsens vei ble satt opp først. De ble bygd av lemmer fra Sverige, byttet mot en del sveisearbeid levert av Værste. Det var typehus og tegningene fulgte med husene.
Gudrun: Resten av husene i Christianslund allé ble bygd litt senere. Narve Ludvigsen hadde tegnet dem, og byggmester var Kai Brynildsen. De var litt mindre. Alle husene hadde entré, kjøkken og stue i første og ett større soverom og to mindre i annen.
Vi fikk ikke bestemme mye selv. Tapet kunne vi velge, men bare opp til en bestemt pris. Badekar fantes ikke til å begynne med, men så kom Værste over noen i emaljert støpejern med løveføtter. Når vi senere skaffet oss kjøleskap, måtte vi ta vekk et skap i kjøkkenet for å få plass.
Hans: Gulvene var av furuplanker. Når de skulle lakkes, gikk vi til Solgaard på Værste og fikk et trelitersspann med gulvlakk. Senere ble det lagt linoleum på gulvene. På badet var det en elektrisk varmeovn, ellers var det ved- og koksovner oppe og nede. Jeg fyrte mye med koks. Det var effektivt, men noe ordentlig søl. I kjelleren var bryggerhus med støpejerns bryggepanne. Vi hadde radio og hørte på Kirkvaag i Store studio. Antenna på taket satte jeg opp sjøl.
Da jeg flyttet inn, betalte jeg 90 kroner i husleie. Så ble den forhøyet til 125. Da var det mange som protesterte.
Gudrun: Verandaen var ikke ferdig da vi flyttet inn, og de drev ennå og planerte. Det var ordentlig sølete, og jeg rigget til en snor på trinser slik at jeg kunne hale vasken ut og inn uten å gå ut og bli skitten på bena.
Hans: Til verandaen hørte espalier med eføy. Værste hadde en egen hagearkitekt som tegnet hageanlegget, og gartner Sand gjorde jobben. Jeg har ennå et vinterepletre og et plommetre fra den første tiden. Et annen epletre tok stormen for en stund siden. Mot veien plantet Sand en nyperosehekk. Det var vakkert når den blomstret. Du kan se en bit av hekken foran nummer nitten.
Gudrun: På den andre siden av husrekka var det plantet en bringebærhekk. Blomsterbed ordnet vi selv. Vi gikk på torvet og kjøpte floks og forglemmegei, georginer og tusenfryd. Når jeg skulle til byen, gikk det en snarvei rett bak huset og bort til Repslagerveien. Bussen kjørte der den gangen.
Einar Olsen var fast sjåfør på Veumbussen. Han stoppet overalt bare du rekte ut hånden. Oppe ved Farlig veikryss var det melkeutsalg. Olsen stanset og ventet mens husmødrene fikk fylt melkespannene. Anna Hansens vesle kolonialforretning var rett nede i veien her, og en brus- og bladkiosk i Paul Holmsensvei. De fleste handlet i kolonialforretningen til Joar Andersen i Repslagerveien.
Hans: Senere var det Jens Johansen som hadde butikken. Hvor Rimi er nå, var det et lite murhus hvor Bjerke Magnussen drev fiskebutikk. Det var alltid godt utvalg i butikken til Bjerke Magnussen. Ellers handlet mannfolkene med seg fra byen.
Først på eftan kom funksjonærene med ferga over til Gressvikbrygga. Noe senere kom værstekællene med lørja. Det hadde jevnet seg ut, men ennå kunne du se på klærne til en og annen at han arbeida på Værste. Da jeg begynte i 1936, var det ikke noe sted vi kunne vaske oss, og vann drakk vi av en blekkopp festa med en kjetting til vanntønna.
Gudrun: Husmødrene var hjemme og passet hus og barn. På den andre siden av veien var lekeparken. Vi var der sammen med ungene våre og ble godt kjent med hverandre.
Christianslund allé var grusvei og trafikken var ikke stor. Vi behøvde ikke være redd for at ungene skulle bli overkjørt. Der bensinstasjonen er nå, var gården til Christianslund. Dit gikk vi med ungene og så på hestene og kuene. I lekeparken var en plaskedam, du kan ennå se sporene etter den. Der badet ungene dagen lang, og mannfolkene sørget for å holde den fri for rusk og rask.
Hans: En tid hadde vi egen vaktmester her. Han var ungkar, het Ottesen og bodde i en av blokkene. Ottesen var hvass. Han rensket etter de som ikke holdt orden rundt huset sitt. Folk var flinke til å hjelpe hverandre. Skipsbyggermester Olsen var en tusenkunstner. Han hadde all slags verktøy og var god å ty til.
Gudrun: Fru Granheim var snill. Det var en dame her som hadde vondt for å komme seg ut. Fru Granheim kjøpte til og med klær til henne i byen. De voksne var flinke til å sette barna i sving. På vinteren var det skirenn i parken. Alle var med og alle fikk premier. Nummermerker lånte vi av idrettslaget. Førstepremien var en lommelykt og annenpremie en eske fargeblyanter. Jeg har ennå resultatlista fra klasse 8 år, gutter: 1. Harald Sten Andersen, 2. Morten Johansen, 3. Steinar Haugsten.
Hans: På sommeren var det St. Hansfest i parken, med vafler og saft og sekkeløp og eggeløp. Senere gikk guttene over til å sparke fotball. Det likte ikke vaktmesteren, for han mente det ødela plenene.
Gudrun: Det ble nedsatt en komite av tre fedre som skulle passe på. Første gang så mannen min på, annen gang heia’n og tredje gang sparket han sjøl.
Da ungene ble eldre flyttet de opp i fjellet. De klatret og kløv og datt og kom hjem med høl i hodet. Der oppe hadde de hytter og hemmeligheter, et sted de kalte Elefanten, og vet ikke hva.
Hans: Veien til marka var og er kort. Du kunne bare gå en snarvei opp fjellet, så var du ved den andre dammen. Sjøl gikk jeg ikke så mye der den gangen, for jeg hadde hytte i Onsøy. I senere år har jeg vandret der mye. Jeg synes jeg kjenner hvert eneste tre og hver eneste sten i den delen av marka. Der Paul Holmsens vei slutter, der det nå er villabebyggelse, var det skog. Dit gikk mange og hentet juletre.
Gudrun: Ungene vokste opp og flyttet ut. I 1981 bestemte FMV seg for å utby husene for salg. Først ville de ha 230 000 kroner stykket, som vel var markedspris. Det ble mye skriverier i avisene, og tre av eierne slo seg sammen og tok advokat Mordt og enden på visa ble at prisen ble 140 000 kroner. Tomtene betaler vi fortsatt festeavgift på, for den eier Kristianslund.
Hans: Det har vært et fint miljø her i alle år. Av tidligere værstefolk er det ikke så mange igjen. I farten husker jeg Egil Olsen, Einar Bjørnly, Ivar Brynhildsen, Paul Ness og Nils Hagen. Husene er blitt forandret. Noen har bygd garasjer, andre har utvidet verandaen. I denne raden er det mange unge mennesker som har flyttet inn. Det er hyggelige mennesker, alle sammen.
Gudrun: Mens FMV eide husene, var det en gang snakk om at hvis det bare var et ektepar eller en enslig igjen i en leilighet, måtte de flytte opp i blokka de kalte pensjonisthuset. Det ble det heldigvis aldri noe av. Her i Christianslund allé trives vi, og her vil vi bo så lenge vi lever.
Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling