Den siste av Rulla-gutta

Arthur Rule, 50 år på Værste, lengre på fotballbanen. En gang sparka han målet ned…

Familien Amundsen på Trosvikberget satt ved søndagsmiddagen og skulle ta fatt på desserten. Klokka var sånn halv tolv da jeg måka til fotballen og beregna feil. Ballen fløy inn gjennom ruta til Amundsen så glassbitene skvatt og havna midt i fatet med aprikosgrøt. Amundsen var en sinna type. Det tok tid før jeg gikk hjem den kvelden.

Jeg er født for nærmere 90 år siden på Frydenberg i et hus nær den gamle jernbaneundergangen, ikke langt fra baker Bryntesen. Før jeg begynte på skolen, flytta vi til Bakkegata, så jeg regner meg som Trosvikberggutt. Far var først på sjøen, så ble han dikker på Fredrikstad Verksted. Under første verdenskrig ble han utkalt til marinen. Jeg husker han dro ut i krigen.

Hvordan mor og far traff hverandre vet jeg ikke. At han forelska seg ved første blikk er jeg sikker på. Mor var det peneste jeg kunne tenke meg. Vi var fire gutter og to jenter. Vi hadde tre rom og kjøkken i første etasje i Bakkegata. Annen etasje leide vi bort til Sigurd Normark.

Mor hadde en sveivemaskinrulle i uthuset. Den leide hun ut for fem øre timen. Brødrene og jeg var med og dro rulla. Ragnvald og Henry og Reidar og jeg sjøl ble kalt Rullaguttene.

Mor var kronisk religiøs. Hun og far var de snilleste mennesker du kunne tenke deg. Den eldste søstra mi passa bedre på oss. Hadde vi vært urolige i senga, hadde hun sine metoder. Borte i bakken var en vannspring der det sto to, tre store avskjæringer. Vi måtte bære vann til kjøkkenet til vi lærte å være snille gutter.

Ikke langt fra Trosvikberget var Petterstomta. Vi pelte flasker på tomta. Vi dro med flaskene til skraphandler Arnesen i Bakgata. Taksten var fem øre flaska. Pengene gikk til billetter på National. Tom Mix gikk i noenogtjue avdelinger. Når det slutta med at han hang i fingertuppa ned fra fjellet, måtte vi ha med oss fortsettelsen.

Det var fotball sent og tidlig. Først spilte vi ute i gata med ei fillekule surra sammen med hyssing. Første fotballen fikk vi av mor og far fordi vi lova å være snille når de skulle på fest i Platearbeiderforeninga i Folkets Hus. Nede på Grusbanen hang sent og tidlig Sten Moe, Roar Johansen, Kåre Pedersen, Oscar Nilsen, Birger Madsen, Olaf Andreassen, Jacko, Sigurd Olsen og Sigurd Foss.

Jeg boksa også litt. Vi tok noe tau og ordna til en ring i gården hjemme. Vi fikk låne hanskene til Filip Olsen, suppleant ved Olympiaden i 1924. Broren Sigurd, Alf Eriksen og jeg tok på oss hanskene med ærefrykt og dengte til hverandre så det røk.

På Seiersten skole gikk det opp og ned. Å pugge salmevers var fælt. I stedet ble jeg med Drøbak med hest og vogn når han kjørte søppel. Når vi passerte skolen, smilte jeg opp til lærer Alnæs og gutta i klassen. Men i tegning og gymnastikk fikk jeg aldri dårligere enn 1,5.

Jeg ble konfirmert av pastor Forbech. Alle likte ham. Jeg repeterte leksa så jeg kunne svare frimodig på kirkegulvet da han spurte etter det sjette bud på overhøringsdagen som falt på fødselsdagen min.

14 år gammel gikk jeg ned på snekkerfabrikken til Gullichsen og ba om jobb. Jeg ble stående ved Oliversaga. Egentlig skulle jeg ha vært 18 år for å stå ved maskinen. I annen etasje drev Reidar bror min på og laga vaskebrett. Fra tredje etasje i verkstedet hadde vi fin utsikt til Fredrikstad stadion.

Egentlig hadde jeg hatt lyst til å bli møbelsnekker. Far spurte for meg på Værste. Jeg ble lærling i merkeverkstedet i 1925. Bror Henry var i støperi’ og Ragnvald var borer. Formann i merkeverkstedet var Johan Mortvedt. Av eldre karer i verkstedet husker jeg Jakob Børresen, Thorleif Moe, bror til Sten Moe og Ludvig Olsen. Samtidig som jeg hadde læretida mi, gikk jeg på Aftenskolen.

Platene ble lossa på brygga. De gikk til valsa. Der sto Iversen og en til. Fra valsa ble platene trilla på tralle inn i merkeverkstedet. Krana løfta dem til en 8-10 merkeplasser. Vi henta tegningene hos formann som hadde fått dem fra kontoret. Bare til spantene var det åtte tegninger. Vi målte opp på millimeteren, brukte ei tynn snor og rissa opp med kritt.

Alt gikk med handkraft. Jeg slo med hammeren på kjørneren. Kjørneren kvessa vi i smia. De eldre sto bak oss og kosa seg og nynna til takta i kjørnerslaga. På vinteren var det gjort opp varme i ei esse midt på jordgolvet. Det var bælkaldt når portene ble åpna og det blåste inn. På hendene hadde vi vanter som vi hadde klipt av fingrene på. Vi varma opp hendene og merkekrittet over essa.

Ludvig Olsen lærte meg opp. Han tok seg en tur og lot meg arbeide for meg sjøl. Det lærte jeg mest av.

Ungguttene skulle prøves. Jens Jensen, far til vektløfteren, ble sendt av gårde for å hente ei bøtte med kjørnerslag. Han vandra gladelig i vei. De smørte inn draga på trillebåra med fett. En gang spikra de tretoflene til en kar fast til gulvet. Det syntes jeg var fælt.

Johan fra Labråten røkte pipe tidlig og sent. Noen stappa kritt i pipa og tobakk oppå. Han gikk ned på do for å ta seg en blås i ro og fred. Han tente, tok seg et godt drag, det freste til og han kom flyende ut med buksa nedpå knea.

Jeg har arbeida under tre direktører, og jeg vet ikke hvor mange underdirektører.

Meldahl tenkte bare på kjeler på dekk. Hatten hans var minst 25 år gammel. De sa at han ba drosja kjøre langs elva istedenfor Nygaardsgata, for da sparte’n 10 øre. Han var ille nøye, men syntes han du hadde gjort en god jobb, fikk du en 25 krone i gave. Når han gikk gjennom verkstedet, peip og plystra det i nord og sør: – Nå er’n her, nå kommer’n.

Han pleide å si: – Her på verkstedet arbejder kun halvparten. Noe unnaluring var det, ikke minst når det hadde vært kamp på stadion og begivenheten måtte diskuteres. Folk gjorde seg ærend til et annet verksted, uten at de hadde så mye å gjøre der. På et av verkstedene var det en vemmelig formann: – Se å kom deg ut, se å dra deg dit du hører hjemme!

Wilhelmsen senior var den beste av direktørene. Han var jævlig streng, men han var real. Wilhelmsen prata med folk.

Størst forandring i arbeidet var det da vi gikk over til optisk merking. Oppe på tegnekontoret ble tegningen avfotografert og forminska. I merkeverkstedet var det et apparat 15 meter til værs, som et slags lysbildeapparat, som projiserte tegningen ned på plata. På den måten kunne vi arbeide mye raskere.

Av alle båtene jeg har vært med å bygge, husker jeg best sjøsettinga av Mundogas Brasilia for Lorentzens rederi. Kongen og prinsesse Astrid var nedover ved stabelavløpinga. De skulle se seg om i verkstedet etterpå. Wilhelmsen hadde bedt meg holde døra stengt for at det ikke skulle være mange utenforstående i verkstedet når majesteten og hennes kongelige høyhet kom til oss. Det sørga jeg for. Så var det en som røska i døra. Jeg holdt imot. – Hvorfor åpner du ikke, ropte Wilhelmsen. – Det er Kongen og jeg! – Jeg bare gjør det du har bedt meg om, sa jeg.

Etter krigen starta vi med bedriftsidretten på Værste. Folk som Sten Smith, Anders Bratli og i all beskjedenhet jeg sjøl, satte igang.

Det starta nede på brettet der de slo opp for båtene. Det fantes noen kroner som ingen visste hvem eide. Vi kjøpte bordtennissett og malte noen plater og satte igang med å spille. Vi fikk med oss Denofa og Porselen og Glommen og konkurrerte om en svær pokal. Funksjonærene kom også med. Jeg har spilt mot Wilhelmsen junior oppe i Arbeiderens Venn i Bydalen.

Vi drev med friidrett, men først og fremst med fotball. Sjøl hadde jeg vært på A-laget i FFK. Det var også andre fra bedriftsfotballaget som spilte i FFK. Når ungutta var gode nok, pleide vi å si: – Gå inn i FFK.

Vi sparka på Tollbodplassen til Fredrikstad Verksted skaffa en bane inne på området. Værste skjøt inn noen kroner til virksomheten og resten skaffa vi sjøl. Jeg fløy rundt høyt og lavt og solgte lodd til Pengelotteriet. Da vi fikk besøk fra Burmeister og Wain i København, ble danskene innkvartert hjemme hos gutta. Vi hadde to spillere i stua. Kona mi gjorde rent bryggepanna og kokte lapskaus som vi øste opp i melkespann og transporterte opp til Fagen på Lahelle.

På banen var det en var en for alle og alle for en. Det var aldri 15 mann foran mål. Jeg sparka ytre venstre. En gang jeg spilte på laget på FFK, skjøt jeg i hjørnet fra 16 meteren. Jeg tenkte Sten Moe skulle komme og gratulere meg. Det var ikke all den klininga den gang. Så sa’n: – Har’u glemt hva jeg har lært deg, Arthur, sa’n, Karl Pedersen sto bedre til enn deg.

Vi spilte finale mot laget til komfyrfabrikken Delta i Drammen. Jeg rente til en kar. – Det blir i familien, sa’n. – Jeg er gift med søskenbarnet ditt. Kampen endte uavgjort.

Det var kamp på Grønland i Halden, like ved vannet. Jeg hadde ballen, måka til, den traff målet oppe i hjørnet så hele greia datt ned.

Materialene var helt ferske.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling