– Dom har skøti far din

Flyktningene kunne ta flere veier: Over Svinesund, fra Hvalerøyene, gjennom skogene i indre Østfold og Akershus.
Ole og Sven Burås fulgte hundrevis over. Ole Burås falt i kamp med grensepolitiet 21. april 1944. Sønnen Sven, 17 år, tok over.

foto: Gro Merete Bjerketvedt

Vi var 11 barn hjemme på Hemnes. Nummer 12 var på vei da far min ble skutt. Han hadde blitt 45 år åtte dager etter at han falt ved Kroksund. Det er reist en minnesten der nå.

Vi hadde et småbruk med femti mål innmark og sytti mål utmark. Vi hadde fire kuer og to hester, Bruna som var snill og Svanhild som ble snill etter hvert. 9. april 1940 kom de svarte flya da jeg var borte ved kirken for å skrive meg inn for presten.

Far drev og kjørte tømmer i skogene ved Rømskog. Jeg var med og hjalp til med kjøringa før jeg hadde slutta skolen. Vi lå 14 dager av gangen ute i koiene. Vinteren 1941 og -42 var kalde i skogen. Klær var det dårlig med. Jeg fikk tak i noen trebånner og holdt på å forderve bena.

Det var flere høggerlag som drev på. Det var stor vedtransport innover til Oslo under krigen. Vi dro fram stokker til stuttdoningen. Det var tungt arbeid, men vi holdt iallfall varmen. Vi skulle ha fram en stor granrot. Far var plaga av isjias. Han sa til meg: – Du får ta i. Det skal koste å kjøre tømmer.

Om far var medlem av kommunistpartiet, vet jeg ikke. Han stemte med kommunistene. Det var ikke få av småbrukerne og skogsarbeiderne her inne som ga stemma si til NKP.

Torkel Fornes het en kar. Han var skogsarbeider og partimedlem og hadde vært flere ganger over grensa som kurer. Han kom til oss i koia og spurte om vi kunne ta på oss å følge flyktninger over. Det sa vi ja til. Det var kommunister i Oslo som organiserte ruta. Sjefen var Sverre Sigurdssøn. Han traff jeg først i grenselos- og kurerforeninga etter krigen.

Helt fram til ruta sprakk i april 1944 ble det frakta et tusentalls mennesker over. Flyktningene kom vestfra med lastebil til Mjermen. Sjåførene hadde tillatelse til å kjøre ved til Oslo. Gunnar Felldal het en av de faste sjåførene, Ragnvald Thoresen en annen. Fra Mjermen var det å ta bena fatt mot grensa.

Det er bare skau og vann innover her og noen elendige tømmerveier. Kom det en bil fra Oslo, kunne det dreie seg om en 15-20 flyktninger. Kom det to, ble det dobbelt så mange. Det hendte ikke så sjelden at vi hadde med oss førti stykker.

På vinterstid gikk det greiest, for da tok vi de som hadde vondt for å gå på slaen. Bruna og Svanhild trakk både unger og gravide kvinnfolk mot grensa. Ungene hadde fått medisiner så de sov mesteparten av veien. Det måtte ha vært leger som hadde porsjonert ut, for de våkna akkurat når vi var i Sverige. Jeg har flere ganger gått ruta med småunger i meis på ryggen. Tyngst var det for den som gikk sist med en granbusk og feide igjen spora.

Vi pleide å starte ved 11-tida. Klokka seks om morran pleide vi å være over. Et farlig sted var Engmåsan. Der stansa vi alltid og krøp fram og lytta. Var det ikke noe stygt i farvannet, vinka vi folka fram. Tyskera holdt til på Trosterud. De var lette å høre. De kjørte på veiene med motorsykkel, eller de røkte og snakka høyt så vi hørte dem lang vei. En gang var det to tyske offiserer med schæferhund og en tyskertøs og angiver. De fjasa og lo og hverken bikkja eller folka fikk snusen i oss. Vi måtte også passe oss for Grensepolitiet, Grepo. Det var norske nazipolitifolk i grønne uniformer. De sykla og kunne komme brått på.

Det ble aldri snakka mye. Stemningen var trykket, for å si det slik. I ei veske eller i ryggsekken hadde de det lille de hadde fått med seg. Mange var nok redde, men de viste det ikke. Når de var over på andre sida, var det gamle glemt. De lo og gråt. Det var som de våkna til liv hver gang.

Det hendte at vi hadde med utlendinger. Ikke så sjelden var det tyske desertører. Blant dem fantes agenter og provokatører. Når de var framme på grensa, ville de på død og liv tilbake igjen. Det var bare å true med revolveren og levere dem til det svenske militæret.

Vi var bevæpna. Alle på kommunistruta hadde våpen. Sjøl hadde jeg en mauserpistol. Vi brukte dekknavn. Torkel var Hans, far var Karl og jeg var Jens. En av høggerne skjønte hva vi drev med og var løsmunna nede i bygda. Vi tok’n for oss og sa at han kunne velge: ei kule eller å bli med til Sverige. Det ble Sverige.

Over grensa leverte vi flyktningene til Paul Edvindsson. Han var hjelpsom og sendte dem videre til de svenske militærene. Militærene var OK. Blant landsfiskalene var det mange nazister.

Den 21. april 1944 kunne jeg ikke være med og hente folka som kom. Det var i våronna, og jeg drev og kjørte ut møkk. På kvelden kom sjåføren med flyktninger på lasset. Sjåføren og losene diskuterte. Isen på vanna innover bar ikke lenger, slae kunne de ikke bruke, det ville bli en tung marsj for utrente folk. Det ble til at de skulle kjøre om Kroksund, da kunne bilene kjøre mye nærmere grensa.

Far min sto på stigbrettet på den ene lastebilen og viste vei. Ved Kroksund er det ei bru og gamleveien går opp ei bakke mot Krokgarden. To grensepolitier på sykkel var på patrulje. Sykkelkjedet til den ene hadde hoppa av, så de hadde stansa. Akkurat da kom lastebilen kjørende. De kommanderte stopp, og bilene stansa. Da ble det løsna skudd både fra lastebilen og av grensepolitiet. Den ene politimannen løp ut på jordet, la seg ned og fyrte løs.

I den bakerste bilen ble sjåføren forfjamsa, han satte på fullt lys. Far på stigbrettet blei rene skyteskiva. Han blei treffi i brystet og datt ned i veien. I alt ble det løsna over to hundre skudd. Sjåførene satte gassen i bånn for å komme videre.

Innover mot grensa var det flere trebruer. De heiv av bruene for å sinke de som kom etter. Fra Krokgården var det blitt ringt, og snart krydde det av tyskere overalt. Først hadde sjåførene tenkt å få med seg lastebilene over. Det klarte de ikke, for isen bar ikke. Alle flyktningene kom velberga over til Sverige.

Han som skjøt far het Simon Sørvåg. Etter krigen fikk han tre års fengsel. Senere ble han dørvakt på Hotell Viking i Oslo. Det kunne jo passe bra.

Ryktene gikk at det hadde vært skyting borte ved Kroksund. En kom og sa: – Dom har skøti far din. En billast med tyskere kom hjem og gjorde razzia. Jeg tenkte at det var meg de var ute etter og fløy opp i åsen og satte meg.

Noen dager etter fikk vi beskjed om å møte på lensmannskontoret. Vi henta klea og urna med asken. Det var tre kulehøl i jakka foran. Folk sa at far også hadde hatt to høl i panna. De må han ha fått etterpå. Nede i den ene gummistøvelen lå en patron. En Røde Kors-bil hadde henta far og kjørt han til Rikshospitalet. Patronen var vel en hilsen fra en av legene der inne som var jøssing.

Da far ble begravd, sto det et par grensepolitier nede ved kirkedøra for å passe på at ingen sa noe som ikke passet.

Dagen etter begravelsen så jeg et følge komme gående på veien her nede. Jeg skjønte hva slags folk det var. Fortsatte de, ville de gått rett i armene på hirden som holdt på et stykke unna. – Skal dere over, kan jeg følge dere, tilbød jeg. – Får jeg låne hatten og frakken din, sa jeg til en av dem. Han traff jeg etter krigen. Det var oversakfører Reidar Soot.

Mor hadde holdt seg kald hele tida. – Nå har dom tatt mannen min fra meg, nå må dere ikke ta sønnen min fra meg au, sa hun. Jeg tenkte ikke på at jeg kunne bli utsatt for det samme som far. Jeg tok med meg flokken innover måsan. Etter en fem, seks timers gange traff jeg en annen los som tok dem over grensa. Soot er den eneste av dem jeg har fulgt over som jeg har fått hilsner fra etterpå.

Ikke lenge etter kom en kar som het Ole Hunæs og spurte om jeg kunne overta ei rute. Ruta gikk fra Enebakkneset og på sørsida her og over til Sverige. Det var langt å gå – i alt halvannet døgn. Flyktningene kom vestfra, hadde ligget i ei hytte om dagen og kom i mørkninga. Jeg fulgte dem et godt stykke. Fritjof Heyerdahl Simonsen eller Basnes-gutta overtok den siste biten.

Det var en masse nazister rundt på gårdene her. En bonde nekta bakeren mel hvis han ikke meldte seg inn i partiet. Vi var redd dem, redd alle som sto i NS. Vi måtte passe oss for dem støtt.

Mot slutten av krigen var det flere som snudde. 5. desember 1944 fikk jeg beskjed av sønn til bakeren: – Tyskerne er etter deg. Det var bare å gå i vei som jeg gikk og sto. Jeg kom innom en stornazist som hadde kommet på bedre tanker. De hadde slakta. – Nå må du bare spise, sa kona. Jeg tok inn mange kjøttkaker før jeg la i vei.

Etter Kjesäter kom jeg til Stockholm. Der var det lys overalt og fulle butikker. Etter at jeg hadde fått militæropplæring i Dalarna ble jeg sendt sammen med en gjeng til grensa. Vi skulle ta imot slepp og ta oss av nazistene. Stornazisten og angiveren Taraldrud slapp unna med livet i behold for han gjemte seg i kjelleren.

Vi var stadig over på norskesida. En natt traff vi på en tysk patrulje med fire mann og en offiser. Det var Hands up! og Nicht schiessen! Soldatene var sjeleglad for at de kunne kaste våpna for nå var krigen snart over. Offiseren var sinna.

I maidagene -45 drev vi på med å arrestere nazister. En het Ritter og var en fæl fisk. Han hadde drivi med tortur i følge med Rinnan. – Kommer dere, så skyter jeg, sa han. Han lå klar med hagla bak en sten ute i hagen. En av kameratene mine fikk en haglladning i armen. Han døde senere av skadene. Vi satte igang maskingeværet og da ga’n seg.

En av naboene her hadde vært med i NS. Vi tok han og satte han på Ilebu. Han har ikke hilst på meg siden.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998