Full fart forover

Skipperen svingte på maskintelegrafen, maskinisten moa maskinen og Bjørge Andersen skuffa på køl. Nap gle ut på elva.

Ingeniør Kiær kom på besøk og spurte etter far. – Jeg skal se etter’n, sa mor og gikk ut på trappa. En smal, blå røkstripe blåste oppover elva. Nap ble fyrt med ved på den tida. – Nå kommer’n snart, sa mor.

Snart hørte vi dunkinga og så slepebåten komme til syne ved Spinneriet. I luka ned til maskin sto far som han pleide, med pipa i kjeften.

Jeg er født på Nabbetorp i 1908. Vi flytta over til Lahelle og leide oss inn hos smed Hans Nilsen på Kiærs Brug. Da jeg var tre år gammel, kjøpte far huset i Kapellveien 33 der jeg bor ennå. Folk rundt her arbeida på bruket. Olaf Skalle kjørte hjem ved til folk. Når det var holke, gikk hesten overende ned i bakken. Vann til dyra bar folka med åk fra Bingedammen.

På Lahelle skole gikk vi annenhver dag. Frøken Markussen var hjulbent. Lærer Sang holdt på å rive øret av en elev.

Helt fra jeg gikk på skolen var jeg frista av Nap. En gang hadde far et ærend inne på bordhuset og jeg føk om bord og ba om å få passe maskin. Da far kom ut, var Nap i elva: – Nei, se på guttungen, sa far stolt.

Far skulle dra med Nap og hente to kuttere på Hankø. Mor nekta bror min og meg å være med. Vi fløy ned til tomta til Karl A. Borgersen og hoia og vinka. Skipperen slo stopp i maskin og tok oss med. Da vi kom til Hankø, hadde det blåst opp. Det lå et telegram fra Kiær: «Vent til i morgen med at returnere!»

Vi skulle på skolen neste dag, og far beordra oss til å ta bena fatt. Regnet hølja ned. Far splitta opp et par striesekker som vi tok over oss. Vi traska opp og ned gjennom skau og myr. Da vi så lysa på kai fire på Værste’ der de arbeida kveldsskift, var vi berga. Ferja hadde slutta å gå, så vi måtte ta veien om Seut. Vi klaga til mor om vonde ben og om å få slippe skolen. – Når dere ikke lyder, får dere ha det så godt, sa mor.

Konfirmasjonsdressen kjøpte far og mor av Pettersen som var agent hos Stene Isaksen. Han vandra rundt til folk med klea i en rull på ryggen.

Ola Martin som var fyrbøter på Nap, var blitt dårlig. Etter at Storsteen hadde konfirmert meg, fikk jeg jobben som fyrbøter. Skipper på Nap var Tormod Johansen. Foruten far, var bror hans, Fritz Andersen maskinist en tid.

Nap’en var 30 fot bred, 50 fot lang, kølafyrt, med to røde ringer i pipa og bygd på Værste’ i 1895. Fast plass for Nap og Sanne, den andre slepebåten til Kiær, var ved Biletbrygga.

Om kvelden pleide vi å benke fyren og stenge trekken. Da holdt varmen under kjelen seg om natta, så vi slapp å tørne ut så tidlig.

Om morran åpna jeg for trekken og hev på mer køl. Køla hadde vi i bokser på styrbord og babord side. Vi fikk dem hos Karl A. Borgersen og fylte først på den ene sida. Så snudde vi Nap’en og fylte boksen på den andre sida.

Når damptrykket steg, dreide maskinisten på rattet og moa maskinen. Jeg så alltid på pila på manometeret: Den røde streken gikk ved 120 pund. Kjelen på Annie til Haugebruket hadde gått i lufta. Dekksgutten som het Mostad, lå og solte seg på dekket, og ble drept.

Det ringte i maskintelegrafen: Sakte fart, forover. Vi kasta loss og var i elva. Det var far som lærte meg opp. Han var snill og tålmodig, men kunne si ifra når det trengtes. Til jobben min hørte å smøre maskin. Jeg hadde smørekanna og smurte veivakslene. Foran dem var bare et lavt brett. Jeg tenkte at hvis jeg besvimte, ville jeg dette inn i maskin og bli ødelagt.

Nap gikk opp til bordhuset på bruket for å hente prammene. Enkelte ganger var det prammer med møle til teglverkene på Narnte og Nabbetorp.

Vi slepte også husprammer med høvla bord over til Prestelandet. Der lå titusentonnerne til Wilhelmsen med to blå ringer i skorsten. De var fortøyd i bøyer ute i elva og med trosser i land. Det var alltid kronglete når Nap’en skulle manøvrere prammene mellom brygga og båten. Sjauerane lasta båtene både fra utsida og innsida.

Vi slepte også prammer med høvellast til engelske båter. De var grønnmalte med røde skorstener og lå ved jernbanebrygga. Seilskuta Herø lå ved brygga til bruket. Det gjorde også båtene til Fred Olsen. Da jeg var guttunge, fikk jeg være med far om bord i Brio. Etterpå ville jeg dra til sjøs, men de nekta meg hjemme.

Nap var dommerbåt når det var seilas på Hankø. Da ble det rigga til med vimpler, solseil og krakker på dekk. Både kongen og kronprinsen har vært om bord i Nap. Det var servering i salongen. Der var det rød plysj og mahognimøbler med blanke kuler og parafinlamper i taket. Jeg hadde jobben å pusse messing. Pussepomade kjøpte vi hos Møller i Fredrikstad Maskinforretning på torget. Jeg gned til det ble så blankt at jeg kunne speile meg i messingen.

Av og til hadde vi lengre turer. Vi dro til Moss og henta materialer. En tid var jeg også fyrbøter på Sanne. Vi henta planker på Sollibruket og dro prammene til Nesøen på nedsida av Greåkerbruket. Der ble materialene stabla opp for å tørke.

For ikke lenge siden var vi på tur med Glomma Pensjonistforening til Sanne og Solli. Guiden skjønte at jeg hadde vært der før og ba meg fortelle om slepebåtene og det gjorde jeg.

På onsdagskveldene fikk misjonsforeningen på Lahelle låne Nap til lysttur hvis mannskapet var villig. Formann Hans Pedersen leda det hele og Kiærs Brug holdt fyringa.

St. Hans pynta vi et par prammer med bjerkeløv og dro på tur med søndagsskolen. Hun som ble svigermora mi, hadde kokt en diger kjele med kaffe som hun satte i ei kasse med høy. Svigerfar sæla på hesten og kjørte kassa ned til Nabbetorp ferjested og bar den om bord i Nap.

Skipperen dro i skrika, og vi seilte med prammen etter ned elva og stoppa først på Alshus der formann Olaf Jakobsen hadde hytte. Turen gikk videre ut til Kjøkøya. Der gikk vi i land, og ungene fikk vafler og saftogvann, og de voksne drakk kaffe. På hjemturen ville så mange av ungene over i Nap’en at den la seg over på sida, og skipperen måtte få ungeflokken over i prammen igjen.

På vinterstid, når tåka lå tjukk i elva, hørte vi stadig skrikerne på alle båtene. Nå hører jeg bare dem tuter når de vil ha opp Kråkerøybrua.

Det var de faste: Pulpene til Borregaard med B på skorsteinen, Trafikkbåtene og Tripp 1 og 5, Hvaler, Vesterøy og Kirkøy. Den siste var en trebåt med to eksosrør. Slepebåter krydde det av. Nedover fra Lislebybruket kom Vulcan. Selbakbruket hadde en gammel båt som de hogde opp. De kjøpte Odin som lå i opplag og døpte den Sellebakk. Fixen til Mathisbruket hadde rød S i hvitt bånd på pipa. Glimt hadde tre hvite ringer på skorsteinen, Lillegutt til Syversen hadde to.

Torp og Oter hørte til Torpebruket. Torp var så sterk at maskinist Rummelhoff ikke hadde lov å kjøre med full fart i elva. Med Oter var det omvendt: motoren var så liten og gikk så fort at du hørte den på lang avstand. Nilsen hadde Leif. Da gamle Nilsen døde, overtok sønnen Olaf båten. Olaf ble kalt Sjørøveren. Han var så sterk at han trakk brannbilen med tenna.

Svendsen på Kråkerøy hadde Isegran. Den gikk med sandlektere på sida. Vister kom med tømmerslep fra Visterflo og la dem langs hele Vallefjellet. Tofte slepte tømmeret ut til Kråkerøyholmen og satte flere moser for å ta dem over fjorden i pent vær. Rolf var en liten tass fra Greåkerfabrikken. Moumbruket hadde Eidet, og Truls slepte lørja med Værstefolk. Falken dro prammer med gatesten fra Hvaler og ut til båtene som lasta inn stenen. Thon eide Torgauten som lå ved Spinneriet.

Karl A. Borgersen hadde et helt rederi; Tom, Snapop, Trygve, Lett og Sif. Hvis noen trengte båt, hadde han alltid en som lå med dampen oppe. Sam til Engebretsen på Glombo hadde rød S på hvitt belte. Han eide også Lyr og Lom og Fox, Apenes hadde Natalia og Kvik. De var grønnmalte og lå ved Kirkebrygga. Ved Isegran lå isbryteren Fredrikstad. En gang skulle Nap bryte is i Visterflo. Da gikk det ei nagle i skroget.

Gressvikbruket drev med Snar og Hedvig. Oscarsborg var og mye og hjalp til der ute. En gang skulle Oscarsborg dra av en pram som hadde gått på grunn. Den dro og dro, prammen rikka seg ikke, men Oscarsborg la seg over og gikk til bunns. Da de fikk den opp lå maskinisten som het Ottersen, drukna under skylightet.

Vi hadde ingen ulykker. Det kunne være nære på. Da vi var guttunger fikk bror min og jeg være med formenna på Kiærebruket på tur til Skjærhalden. – Det blåser snart opp, sa skipperen, men det blåste de bare av. Vi skulle til hytta til formann Thon. Sjøen ble grov. Far sa: – Dere får sitte og holde på kaffekjelen, gutter. Utafor Skjærhalden la Nap seg over, det fossa inn, innover dekket og ned i salongen. Jeg titta opp: Pipa var hvit av saltvann. Jeg var sikker på at vi skulle gå ned. Nå var det annen låt på formenna: Om vi ikke skulle ta en annen rute? Det ble gjort.

Etter en stund smalt det. Vi hadde kjørt på Bæljen i Løperen. Skipperen ropte ned: – Er’e vann under maskin? Det var det ikke. Ei snekke kom ut og tok oss gutta inn og det ble ringt etter slepebåt. Plutselig så vi lanternene på Nap bevege seg. De hadde kommet av ved egen hjelp. Vi sto på fjellet og hoia og skrek, men de hørte ingenting, de bare dampa i vei.

Sent på kvelden kom vi hjem med snekka. Mor sto i døra: – Og du som skulle ha songi i koret på Bethel i kveld!

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling