Stenhuggeren fra Spjærøy

Ved Oslo sentralbanestasjon: fontene, søyle, kule i granitt, kronet av kvinneskikkelse i bronse. Signert billedhugger Ørnulf Bast, stenen hugget av Olaf Johansen og arbeidskamerater fra Spjærøy. De var ikke til stede ved avdukningen.

Far min, Anton Johansen kom fra Alingsås til Spjærøy. Han dro det han eide etter seg på en kjelke. Han gle på holka og slo kneet sitt stygt. Han klarte å kreke seg fram til en plass i Djupedal der det bodde et eldre ektepar. De tok seg av far og pleiet ham som han skulle vært sønnen deres. Da han ble frisk, kjørte han hesten og slo høyet og gjorde annet gårdsarbeid for dem. Far kunne aldri få fullrost de menneskene.

Mor min, Olga, kom fra Stafsengen. Far hennes hadde aldri gått på skole. Han gikk til sjøs og ble stuert. Jeg har kjent eldre mennesker her ute som ikke har hatt en dags skolegang i sitt liv, men skrev like pent som presten.

Vi var to gutter og tre jenter. De første årene bodde vi i brakka hos Beer. Det var fem leiligheter, og vi hadde to rom og kjøkken og alkove i annen etasje. Etter datidens forhold var det brukbart. I den dårlige tiden etter første verdenskrig sto brakka og forfalt.

Far var opprinnelig bygningsarbeider. Han prøvde seg i fjellet her ute, men ble aldri noen god stenhogger for han starta for sent. Foreldra mine forpaktet et småbruk på Sand. De var sparsommelige og la penger til side og kjøpte seg en egen jordflekk.

Vi hadde to kuer og høns og gris. Far slo med ljåa og vi andre bar inn høyet. Da jeg var blitt eldre og hadde flytta ut og kom hjem på lørdag, skifta jeg til arbeidsklær og hjalp til. Foreldra mine begynte å dra på åra.

På Spjærøy skole hadde jeg Gerd Andersen. I 1926 flytta jeg fra småskolen til storskolen. Da gikk det 137 elever på skolen. Jeg fikk lærer Skarpeid. Han var flink til å fortelle leksa.

Skolen begynte i april, og vi gikk på skolen annenhver dag. Når jeg ikke var på skolen, fløy jeg opp i fjellet og slo kilehøl. Det var moro og jeg fikk fem øre hølet. Jeg slo kilehøl for bror Johan og for flere av brødrene Augustin nede på Sand. Jeg bar redskapen til smia til Anders Andersen fra Skjeberg. Jeg var ikke gamle karen da smeden laga en liten hammer til meg, og jeg fikk prøve meg med å hogge.

Fram til 1920 var det bra tider i stenindustrien. Etter hvert begynte det å gå nedover. Mange ble arbeidsledige. Enkelte måtte gå på sosialen. I 1927 dro 20-30 mann til Sverige.

Jeg var blant de heldige som slapp å gå ledig. I 1930 starta jeg for alvor i fjellet. Jeg hadde ikke fylt 15 år, så det jeg hogg ble tatt inn på nummeret til far.

Våren 1931 hogg jeg kantsten på Basto for stenreder Syversen i Fredrikstad. Formann var Brynildsen fra Trolldalen. Det var mest kantstenhogging her ute, bare borte på Kasa hogg de gatesten. St. Hansaften 1931 kom en av Augustinene med fagforeningsboka. – Nå er du gammel nok til å gå inn i foreninga. Jeg betalte halv kontingent på 87 øre til avdeling 2, Spjærøy Stenhoggerforening.

Redskapen holdt vi sjøl. Det var spett, hammer, meisel, piggkil og slegge. Det var heller dårlige greier. Vi betalte også en part av ammunisjonen. Det var for at vi ikke skulle sløse med kruttet.

Jeg sto for meg sjøl eller sammen med bror min. Vi rigga oss til under et tak av bølgeblikk eller bord. Noen laga et telt av lerret med stropper de festa til stenger. Arbeidstida var fra syv til fem. Stenhoggerforeninga var veldig streng med at du holdt arbeidstida. Noen sto om vinteren med parafinløkt i brottet, men det gjorde aldri jeg.

Jeg lærte meg å se forskjell på sommerfjell og vinterfjell og på svallklyv og ståklyv. Svallklyven gikk vannrett i fjellet, ståklyven loddrett. Når det var ståklyv, delte fjellet seg så fint at blokka var like tjukk i roten som i toppen.

Før i tida brukte de klønssvegg ved skyteboring. Det var et trekanta bor. Når de skjøt, delte fjellet seg tre veier. Vi hadde rimmer’n, et bor med et spor på fem-sju millimeter på hver side. Slo vi den riktig ned i borehullet, gikk ladninga i den retningen vi hadde beregna.

En kar fikk en stålsplint i øyet. Det ble sendt bud på dr. Lundvall. Han kom i allslags vær, han var enestående til å ta seg fram. Veier var det dårlig med her ute. Spjærøy veiforening hadde basar i Sjømannslokalet et par ganger om året. Litt tilskudd fikk vi fra kommunen og fylket. Bortsett fra fastlandsveien, er de fleste veiene her ute bygget som nødsarbeid i 20- og 30-årene.

Mye av kantstenen gikk til Holland og England. Småbrukerne kjørte stenen ned til skibbingplassen med hest. Båter opptil to tusen tonn gikk inn til brygga på Sand. Var de større, ankra de i sundet. Stenen ble lessa på prammer som ble dratt ut til båten. Ellers lessa de sten på prammer i nær sagt hver bukt.

Før de dårlige tidene, hadde det vært både sangforening og barnelosje og voksenlosje på Spjærøy. Nå hadde vi bare arbeiderungdomslaget. De religiøse mente at døra på folkets Hus leda rett i fortapelsen. I arbeiderungdomslaget lærte vi organisasjonskunnskap: Ingen fikk ta ordet før han eller hun hadde fått ordet av dirigenten.

Klokka tolv nyttårsaften sto han som ble svigerfar min i finpussen på scenen på Folkets Hus med klokka i handa. På 12-slaget sa han: – Arbetare, förena eder.

Anker Olsen og kona Adele var ildsjeler i revy- og teaterarbeidet. Rev i fåreskinn het et stykke. I et lystspill med sang var hun som ble kona mi med. Da var hun 13 år.

For å få inn penger arrangerte vi dansefester. Den ene eller andre av tvillingbrødrene Strømberg spilte trekkspill. Klokka ti på søndagene måtte det være slutt.

Jeg begynte å hogge bygningssten for Vegard i Sandbukta på Kråkerøy. Det var greit. Det var vanskeligere å hogge møllestener for papirindustrien. Hogg jeg feil en eneste gang, måtte jeg kassere emnet og begynne på nytt.

Ute på Råholmen hogg vi sten til et helt hus for Folden Stenindustri. Det var et lite, åttekanta gravkapell som skulle til Holland. Dagarbeiderne tok ut råemnene og vi hogg sten til alle vegger, en søyle i hver vegg og portalsten til dører og vinduer.

Stenen skulle fraktes med lekter til Denofakaia og derfra til Holland. Midt på natta vekka bror min meg: – Olaf, du må våkne, jeg tror ikke vi blir ferdige, du må hjelpe til. Det var lys junimorgen, og vi sto på prammen og hogg på veien innover. Klokka 10 var vi ferdige. Klokka 12 skulle båten gå.

Bror min skaffa meg arbeid med å hogge gravmonumenter i Tjølling. Vi drev på og tok ut en råblokk av fjellet. Det kom en kar og titta og titta. Vi fikk beskjed av arbeidsgiveren: – Gjør ikke noe mer foreløpig med blokka.

Han som hadde titta, var billedhoggeren Gunnar Jansson. Han skulle hogge Arne Garborg i sten. I et skur hadde han gipsmodellen. Før hadde han laga et relieff i klebersten i Bygningsarbeidernes Hus. Larviksten var hardere. – Jeg har god tid, sa’n, dette skal ta hele krigen. – Da kommer krigen til å vare lenge, sa vi.

Vi tukta først den svære kællen på nærmere tre meter. Noen syntes han likna en gammel skipper fra distriktet. Jansson gikk igang. Først var han inne og så på modellen, så føk han opp på stillaset for å hogge. Han fikk av så mye støv som jeg hadde på øyet. Så klatra han ned, titta og klatra opp igjen. Skulle det ha fortsatt, hadde han drevi på den dag i dag. Vi sa: – Skaff deg et punktapparat og lær å bruke det.

Vi drev en stund med noe annet arbeid. Da vi kom tilbake, hadde det gått framover. Dessuten hadde han vel fått bedre dreis på verktøyet.

Gustav Engdahl het en kar som hadde jobba for billedhoggeren Ørnulf Bast. Han hadde familie her ute. Den norske amerikalinjen ville skjenke en fontene og en søyle med en statue på toppen som utsmykning på plassen ved Østbanestasjonen i Oslo. Engdahl ordna så den skulle hogges her ute. Søylen og kula ble hogd på Basto. Det var også meningen at rundingen til fontenen skulle hogges der, men fjellet var for grovkornet. Fontenen ble i stedet hogd på Løperen.

Jeg begynte å hogge våren 1943. De hadde såvidt tatt ut råemnene. Jeg hadde siste tørn og ble ferdig en par, tre dager ut i 1946.

Stenrederen var en Sigvartsen fra Drammen. Han så vi lite til. Han var nedover toppen en to, tre ganger. Pengene vi skulle ha, kom i posten. Vi hadde 120 kroner for stenen og 120 kroner for ornamentet. Vi fant etter hvert ut at vi hadde beregna oss for lite for arbeidet.

Sommeren -45 var Bast her ute. Han var nøye med arbeidet, men ellers en raus, uvøren kunstnertype.

På det meste var vi tre stykker. Foruten meg sjøl var det Emil Jensen som døde 92 år gammel for et par år siden. Han hogg ikke når han var involvert i fisket. Johan Johansen var med fra begynnelse til slutt. Det var også et par til som starta. De var unge og usikre og redde for å hogge gærnt og ødelegge råemnet til en 120 kroners penge. Etter en stund slutta de frivillig.

Da vi hadde hogd ferdig alle 54 stenene i rundingen, la vi dem opp i høyden og gikk igang med ornamentet. Vi brukte malen eller rett og slett øyemålet. Når redskapen var blitt sløv, tok vi båten inn til smeden som var Ernst Pettersen. Ute på holmen hadde vi rigga til en hule der vi krøp inn med matpakka og kaffeflaska.

Da det hele var ferdig, ble det tatt på en pram og lasta om bord i en båt og transportert til Frognerkilen. Der ble stenen liggende.

Hver gang jeg var i Oslo årene etter, kikka jeg etter om det hadde blitt satt opp. Til slutt var jeg sikker på at jeg aldri skulle få se det. Først i 1987 sto det der.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling