50 øre til Veum, takk

Folk strekte ut hånda. Sjåføren svingte opp døra. Endeholdeplass var alléen. Fruktkassene sto stabla i midtgangen. Passasjerene var en stor familie, minnes Hans Larsen, 90 år.

Da jeg var 65, bestemte jeg meg til å besøke huset der jeg var født. Jeg lette meg fram til Lia på Gressvik. Jeg banka på. En blid, eldre kone lukka opp. – Jeg er sønn til Alette og Kristian Larsen, sa jeg. – Er du det, sa kona. – Da har jeg antagelig passa deg som liten. På stentrappa her har foreldra dine og jeg tatt mangen en kaffekopp.

Da jeg var to år, flytta vi til Skåra. Far hogg sten i Skårafjellet. Som guttunge gikk jeg med mat til far. Midt i brakka sto kaffespanna på den svære komfyren. Jeg syntes det var moro å se de tok ut blokker av fjellet. Første bilen jeg kan huske, hadde kalesje. Den tilhørte Kjølberg herregård. Når den kom durende i veien, fløy vi ungene for å se.

Jeg hadde en time å gå til Åle skole. På vinteren tok frøken Anna Stokseth av meg på bena og hengte de våte strømpene på skjermbrettet foran ovnen. Da vi flytta til et hus far hadde kjøpt på Fjellberg, ga hun meg en gærneskjelling. – Den skal du ha til minne om meg, sa hun.

Skolebestyrer Thomassen på Trosvikskolen hadde trebånner. Han trampa ned trappen når han skulle på do. Opp gikk han i sokkelesten. Han rev opp døra og for fram og tok urokråka i luggen.

Da jeg gikk i fjerde klasse, begynte jeg som visergutt hos Thomas Hansen i Bakgata. Widén kjørte ut den tyngste lasta med hest og vogn. Den nest tyngste bar jeg. En bør til Bjørndalen var så tung at de løfta’n opp på skuldra mi. Utafor jernvarehandler Simonsen sto konstabel Heie. – Den kørja der er veldig tung, sa han. – Sett den der, sa’n og løfta ned børa. Vil du gjøre meg en tjeneste? – Ja, sa jeg, for han var jo politi. – Kan du gå bort og dra til den fyllefanten som står på hjørnet der. Si at jeg har sagt det. Jeg avslo.

Etter Sivertsens handelsskole og diverse småjobber, fikk jeg meg hyre. Båten het Bill og rederiet var Fred Olsen. Første tida gikk vi på Nordsjøen. Vi kom fra Hartlepool med køl og fikk storm utafor Stadt. Vi var forberedt på å gå ned. Bill var en brønnbåt. Når hun satte baugen ned, var fordekket bare hvite sjøen. Hver gang trudde vi ikke hun skulle klare å komme seg opp igjen. Vi sto til rors en time av gangen. Når jeg fikk avløsning, gjemte jeg meg i en krok og ba til Gud. Skipperen var på brua hele tida. Han var en hardbarka sjømann på over seks fot. Tårene rant ned kinnene hans. I den stormen gikk Mistral av Fredrikstad ned.

Etter et par år på sjøen mønstra jeg av. Første jobben var i kullkompaniet til Wiese. Jeg øvelseskjørte litt med en Rugby til en av sjåførene på tankbilene til Shell og meldte meg for bilsakkyndig. Jeg runda Rasmussenhjørnet perfekt. – Jeg skal et ærend inn her, sa Rasmussen, da vi kom til Lund og Tallaksen. Han kom ut: – Kjør meg hjem, sa’n. Sertifikat har du fått.

Jeg fikk jobb på bensinstasjonen til Apenes på Kirkebrygga. Tannlege Mustorp og Nordby hadde bilene sine på stasjonen. Jeg kjørte familien Nordby på lysttur til Skjelø med Dodgen mens familiefaren rotfylte hjørnetenner. Mustorp hadde en Buick. Den stelte jeg pent med. – Her har De en klut, Larsen, sa Mustorp. Den var til karosseriet. Jeg fikk en til. Den var til bruk under skjermene.

I 1932 begynte jeg å kjøre vikar på Veumbussen. I 1932 ble jeg fast sjåfør på Willysen til Einar Olsens bilruter. Standplass var i Brochs gate. Det var en NOR-bensinstasjon der hvor bussen sto om natta.

Willysen var beige, med en blå stripe på langs og påskriften: Fredrikstad-Veum. Den hadde benker på langs med plass til femten passasjerer. På morran kjørte jeg opp i Glemmengata der Olsen bodde, og kona rakte meg veska gjennom vinduet. På kvelden leverte jeg veska samme vei.

Olsen hadde en guttunge som het Oskar. Han var tre år. Mora betrodde Oskar til meg gjennom vinduet. Han var veldig glad i meg, den gutten. Han satt på med meg flere turer. Forsetet på bussen var som en sofa. Til slutt sovna han ved siden av meg i sofaen.

Jeg hadde et håndtak som jeg åpna den eneste døra med. Billetter brukte vi ikke den første tida. Opp til enden av alléen ved Veum kosta det 50 øre. En gang telte jeg for moro skyld opp veska før jeg leverte den. Det var ni kroner og noen øre i veska. Faste holdeplasser hadde vi ikke. Folk rakte ut handa. Når de skulle av, dro de i ei snor oppe under taket, og det ringte ei bjelle foran hos meg.

Om vinteren gikk det tregt å starte. Jeg tappa av vannet om kvelden og fylte på om morran. Gikk det ikke med sveiva, fikk jeg en til å trekke meg igang. Første turen gikk klokka åtte og siste turen klokka ti. En sånn litt spesiell kar som ble kalt Ka’l, pleide å vaske bussen på kvelden.

På lørdager og søndager kjørte vi en ekstratur klokka elleve. Hvis det gikk et veldig fint kinostykke på Verdensspeilet eller Mølla, juksa vi litt på tida for å få med de som hadde vært på kino.

Ruta gikk ut fra Brochsgate, opp Glemmengata, Knipleveien og Oredalen. Ved transformatoren svingte jeg ned Repslagerveien, kom ned ved Christianslund og kjørte opp Veumveien. På vinteren var veien ofte dårlig brøyta. På sletta nedenfor Veum samla snøen seg i svære fonner. Kjørte jeg meg fast, tok jeg skuffa og spadde løs bussen. Jeg hadde en flaske med glyserin og en twistdott som jeg gned frontruta med.

Bussen ble varma opp av eksosrøret som gikk under setene. Jeg kunne se bakken gjennom høla for pedalene og handbrekket. En gang jeg stansa foran en butikk i Oredalen, viste termometeret minus niogtyve grader.

Willysen var gammel og motoren åpen så jeg fylte på olje et par ganger om dagen. En dag havna jeg i grøfta ved Brønnerødlia. Da jeg titta under bussen, var styrestaget røki. Falken fantes ikke den gang. Jeg surra sammen med ståltråd og kjørte resten av dagen. Så fikk vi bussen til Autoservicen til Halstensen og Johansen.

På lørdager og søndager var det alltid masse folk med halvseksbussen til byen. Tidligere på dagen hadde jeg hatt med fremlinger som skulle besøke pasienter på asylet. Fra asylet hadde vi ellers med pasienter som skulle med pleier til tannlegen eller et annet ærend i byen. Jeg kan aldri huske at de var til sjenanse for noen. Lille julaften kom overlege Bretteville Jensen ned med en konvolutt med seddel i julegratiale.

Brønnerødlia var tuberkulosehjem. Guttene og jentene som kom fra Brønnerødlia og skulle til legen, var muntre og glade. Ofte flørta de med hverandre. Iblant spiste de kirsebær og spytta stener på gulvet. Det likte jeg ikke, for folk var redde for å bli smitta av tæring.

Sverre Kjølberg var stadig med bussen oppover. Han skulle til bøndene og kjøpe opp halm og høy. P.Moe Johansen i Smaalenenes Socialdemokrat hørte til de faste, Johan Strand likeså. Hele slekta Ileby dro ofte oppover til familiesammenkomst.

Janna hadde butikk på Veumtoppen. Hun var snakkesalig. En søster på asylet hadde kjøpt motorsykkel. Det var et særsyn. Hun kjørte i grøfta med ei venninne bakpå. Janna skravla i vei om ulykken.

Ved den gamle smia nedenfor Veum strakte sykesøstra handa ut. Janna fortsatte å skravle om gærne jenter og farlige kjøregreier. Ved Christianslundkrysset dro søstra i snora. Jeg snudde meg mot Janna: – Der gikk ho du har snakka om hele tida.

Når det var torsdag, kjørte jeg helt opp i Horgenkrysset. Torvhandlerne lessa ned bussen med varer. Noe stabla jeg i bagasjerommet. Ellers løa vi opp eplekasser og tyttebærkasser i midtgangen. En gang hadde jeg med en levende gris som skulle til dyrlegen.

Olsen skaffa seg en større bil, en Federal. Den tok 30 passasjerer og gjorde 60 kilometer i medvind på flatmark. Willysen hadde jeg aldri klart å presse over 45. Federalen brukte vi mye til turkjøretøy. Vi kjørte mye for Skiforeningen og henta muntre skisportsherrer oppe ved Skihytta.

Jeg kjørte Seiersten misjonsforening til Oslo. Jeg punkterte tre ganger på veien. Ovenfor Veum var det et lokale der det var fester med leven og tjohei. De bestilte henting klokka to natt. Festen fortsatte i bussen til byen.

Kontroll var det sjelden. En av gamlekara ble stoppa av bilsakkyndige. Han pekte på vippa: – Hva er det? – Bare jeg greide å komme med det, jeg vet godt hva det er! Banker jeg på’n, så begynner’n å lade. – Kjør! sa bilsakkyndige.

Drøbaks bilruter hadde bussene sine på en plass ved Mellomgata, ved Britannia, inn i en hage, der det er bygd til nå. Holdeplassen hadde de på Grisetorget. Gressvik bilruter hadde fin redskap og stoppa utenfor jernvarehandler Nicolaysen.

Juel Johansen hadde Rolvsøyruta. Jeg begynte hos han i 1940. Bensinen ble rasjonert. Vi fikk montert vedgassgenerator. Fire sekker knott i bagasjerommet holdt for en dags kjøring. Trekkrafta gikk ned. Gunne som kjørte til Engelsviken, tok spenntak i rattet, dytta og stønna og dytta: – Nå, vil du få opp farta!

En dag fikk jeg en lapp av sjefen. Tolv tyske offiserer skulle hentes ved Fergestedet og fraktes til Ullevål. Ved Fergestedet storma tyve tyske soldater bussen. Jeg stilte meg i døra: – Nein, nein! Det varte og det rakk, ingen offiserer. Jeg ringte sjefen: – Du får bare kjøre.

Dagen etter ble Juel Johansen innkalt til Gestapo. Han kom tilbake: – Det er deg de vil ha tak i. Inne på kontoret gikk en høy, tysk offiser att og fram. Han hissa seg opp, han skrek og bråkte, det er den styggeste sinna mann jeg har sett! Jeg hadde satt meg opp mot selveste Wehrmacht! Flere ganger grep han etter pistolen som lå på bordet. Jeg fikk vite at jeg egentlig burde bak lås og slå. Tolken oversatte. Etter en times utskjelling fikk jeg slippe. I gangen hviska tolken: – Jeg redda deg fra Grini.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling