Bertheau i fokus

Første fagutdannede fotograf i Østfoldpressen. Kamera: Rolleiflex 6×6. Mørkerom: Kott under trappen. Motiv: Den første blåveis, det siste møtet i Glemmen herredsstyre.
Kjell Bertheau-Johannessen, fremragende fotokunstner, forteller:

Det var to torvfotografer. Pertus i bløt hatt og liten bart sto på Blomstertorvet. Sand hadde alpelue og holdt til ved Gressvik brygge. Sand fotograferte tvillingsøster og jeg 17. mai. Vi hadde like klær og blåser i hendene. Søster smilte til fotografen. Jeg var innadvendt.

Sand arbeidet bak det mørke kledet. Det sa klikk. Han dukket frem, stakk hendene i apparatet bakfra og tittet i en trakt. Underet skjedde. Snart sto vi der med oss selv i prospektkortformat pent lagt inn i et foldet trekkpapir. Pappa betalte.

Hjemme i Teglverksveien puttet jeg en bunt gamle familiefotografier i en skoeske. Esken var kamera, onkel var kunde. Jeg knipset og strevde og kalte frem et av de gamle bildene fra esken og overrakte. Onkel betalte.

Jeg likte å se på bilder. Vi hadde prakt- og jubileumsverket Norge 1814-1914 i hefter i bokhyllen. Jeg dro med meg heftene på skolen. Læreren bar inn balloptikonet. På brygga satt Werenskiolds gutt med fiskestang og passet på duppen. Lærer Erik Syversen viste og forklarte.

Det var krig. Fotografiapparat og film fantes ikke. Jeg kjøpte dagslyspapir 6×9, tok et negativ, la på papiret, holdt det et minutt mot lyset, deretter hadde jeg det i fremkaller og fix og bildet var ferdig.

De siste årene jeg gikk på skolen, var jeg visergutt hos Sollem. Bak disken sto blå- og hvitstripede Kodakdamer. Visergutten ble sendt til Byens Sygehuus med en liten pakke med røntgenfilm, fremkaller og fixervæske. Røntgenavdelingen på Sentralsykehuset er på størrelse med en større fabrikk.

Da jeg var ferdig med skolen, fikk jeg jobb på Åge Amtrups Klisjeanstalt, stempelfabrikk og reklamebyrå. I øverste etasje i Fjærfabrikkgården satt Jamork og håndkolorerte kinoreklamebilder for Skaarberg konfeksjon og Helen Thiis danseskole.

Carsten Byhring, Diesen og Juster kom på besøk og ville se den nye Stabburfabrikken. Jeg fotograferte Byhring med pølser rundt halsen, Diesen med grisehode under armen og Juster ved skrivebordet i telefon: – 50 kasser kjøttboller skal bli, herr! Senere ble det rettssak. Moromennene krevde betaling for opptredenen.

Norgesmesterskapet i svømming gikk av stabelen i Kongstenbassenget. Eliten gikk i vannet og jeg hadde bløt hatt slik fotografene hadde i amerikansk film. Bea Ballentin svømte og Gunnar Stegersand stupte. Jeg knipset da de hev seg ut fra tårnet og lå i rett linje. Bildet kom på trykk i Aftenposten. Jeg skjøv hatten lenger bak i nakken.

Jeg hadde læretiden min hos fotograf Sollem. Sollem var død og Norvald Holen drev forretningen. Han ble en av Norges beste portrettfotografer. Jobben var all round med beskjed fra sjefen om å følge med og se hvordan jeg gjør. Ellers ble det kjeft.

Alle de store begivenheter i livet skulle fotograferes: barnedåp, konfirmasjon, bryllup, sølvbryllup. På en lørdag formiddag hadde vi 18 rødmende bruder og svette brudgommer foran linsen.

Sollem foto skulle ta bilder av det første spadestikket til Sentralsykehuset. Fylkesmannen, fylkeslegen, ordfører Gundersen, rådmann Håkon Karlsen og et par til flokket seg ved det hvite huset. Spaden var rusten. – Kan’te bruke denna, sa Karlsen. Fossum, til Fossum og Ingerø, som bodde like ved, ble sendt ned i butikken for å hente blank og ny redskap.

Senere en gang fotograferte jeg det siste møtet mellom dyrevennen Fossum med go’bit i lomma og hesten til Andreas den dagen den trakk det siste lasset for kommunen.

I lengre tid hadde det drysset frilansoppdrag for Fredriksstad Blad. I 1960 ble jeg fast. Til da hadde gutta knipset bildene selv. Jeg ble den første fagutdannede fotograf i Østfoldpressen.

Under trappa opp til annen var et rom, 1,20 ganger 1,20. Snudde jeg meg, sto jeg i kø med meg selv. I kottet var forstørrelsesapparatet, tørrepresse og skåler med fremkallervæske og fix. Dampene steg og jeg svimlet. På døra banket Cappelen Dahl: – Er ikke bildene mine ferdige? Arbeidsdagen var aldri slutt før Cappelen Dahl gikk hjem for kvelden.

Rolleiflexen 6×6 var alltid ladd og klar. Jeg bodde like ved brannstasjonen og dro direkte når sirenene ulte og alarmen gikk. Først tråkket jeg på sykkel med utstyret i sykkelvesken. Så ble det en blå Anglia. Setet røk bakover midt på Fredrikstadbrua.

Brannen hos baker Knutsen var god, med en masse av røk. Brukbart var det også da NOBAS brant med flammer mot vinternatthimmelen og gjenskinn i vann som var frosset til is.

Sirenene ulte i Nygaardsgaten. Redaktør Henriksen ringte brannvakten. – Hvor brenner det? – I Fredriksstad Blad, svarte stemmen. – Tøv, sa Henriksen og la på. Det var riktig nok.

De holdt på å rive den gamle tregården på hjørnet, og en eller annen vørdsløs kinogjenger hadde trolig kastet inn en glødende sigarettstump. Bildet av brannen fikk jeg ikke. Jeg var på annet oppdrag. Hver eneste bilkollisjon skulle ha bilde i avisa.

Til fotballkamp på Ullevål spanderte FB sarpedrosje på Eilif Eriksen og jeg. Regnet sprutet ned. Alt i ett måtte jeg helle ut vannet fra søkeren i Rolleiflexen. Skeid ledet. Aftenposten var i ekstase og glemte å ta bilder. Så tok FFK ledelsen. Han dunket meg kollegialt i ryggen så Bjørn Borgen kom ut av fokus.

Ikke to dager var like. Mandag fotograferte jeg spuntvegg ved Kråkerøy fergested som skulle illudere sunket vikingskip, for neste dag var første april. Tirsdag fotograferte jeg basaren til Onsøy Jeger- og fiskerforening. Torsdag var jeg dypt under Vestsiden kirke og fotograferte råtne tømmerstokker. Fredag trippet Gro og Karl inn i redaksjonen med den første blåveis i svette hender.

Publikum kom opp i avisa med underlige havdyr og erotiske grønnsaker. En kar hadde fått tak i en skapning han ville ha til å være en villmink. Vi plasserte det avdøde dyret i en kasse og sendte den opp til klisjeanstalten til forskrekkelse for personalet.

Fagamatøren fra Stavanger kom i flosshatt opp i redaksjonen og ville ha omtale av seg selv og vognen, Arnardo tasset inn i morgentøfler og hadde med seg indisk fakir som knasket i seg lysrør. Hroar Dege, ung mann med gryte, kom opp og bød rundt mer velsmakende saker.

Innsendere var forarget over bikkjeflokken rundt kjøttbasaren. Da forargelsen skulle fotograferes, var bare to firbente på pletten. Cappelen Dahl beordret: Jeg klippet ut og klebet og fotograferte og gjorde to til ti.

En stolt pilkefisker skulle fotograferes med fangsten. Jeg tenkte på kameratene hans på jobben dagen derpå og forstørret torsken en halv gang til før jeg gjorde bildet ferdig.

Melding løp inn: Den sorte dame sett på kirkegården på Leie! Charlie Jansson og jeg satt en hel natt under buskene i duskregnet. Ingen dame var å se. Da vi omsider gikk fra kirkegården, fotograferte jeg bussen med blitz.

På lørdager skulle avisa ha et stemningsbilde. Jeg tok gjerne ut til Kråkerøy og la sjelen min i jobben. Hvit snø på is i motlys på vinteren og engfiol mot grå granitt på sommeren. En dag lå det en lapp fra Cappelen Dahl: Ikke flere gress- og stråbilder.

Vi hadde vært med havnefogd Helgesen på isreportasje: Båten lå ved fergestedet på Østsiden. Det var kaldt, det holdt på å mørkne. Skyene lettet et øyeblikk, januarlyset falt på brobuen, hvit av rim. Det svømte ender i råken. Jeg klappet i hendene: De svømte inn i bildet. Så knipset jeg. Kollegaen fra Demokraten bare sto der. Han hadde ikke mer film igjen i kameraet.

Selv har jeg gått fem på mer enn en gang: Nyinnkalte rekrutter skulle orienteres i Blå Grotte om Fredrikstads muligheter. Jeg sto på scenen og knipset. Blitzen streiket. Jeg sa: – Jeg må ta ett til for sikkerhets skyld. Nytt klikk, ingen blitz. Guttene var høflige, ingen lo. Da jeg sa at jeg trengte ett til, var det en som ikke kunne holde seg. I neste sekund lå salen langflat av latter.

17. mai var årets travleste dag. Erik Skogstrøm og jeg startet klokken åtte. Det gikk slag i slag, løvet spratt og frihetsmonumentet ble bekranset. Midt på dagen spiste vi lapskaus hjemme hos meg. Så dro vi ut igjen til barnetog, bilkortesje og russetog og taler og tivoli på Kongsten.

På kvelden hang bildene på tørkesnorer på kryss og tvers i redaksjonen. Døren går opp: – Det brenner i Brogata! Skogstrøm og jeg i kor: Ut. Til sist satt vi på Skogstrøms veranda på Christianslund, syslet litt med små glass, så røken stige opp og mintes Engströms stasjonsmester som ferierte på en benk på stasjonen: – Där går ett tåg och det ger jag fanken i, och där går ett annat, och det ger jag också fanken i!

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling