– Den gang var verden mindre

…sang mor til Nora Andreassen (94) i skumringstimen. Etter hvert ble den større: Nora fikk huspost på Gressvik, sydde oljeklær hos Hansen og Co, arbeidet på hermetikkfabrikken Star i Øienkilen.

Johan var elektriker. Da vi skulle få elektrisk lys på Viker, satt han i toppen av masta og titta ned på meg. Jeg hadde tretofler på bena og var 17 år. Det var rett før jul og vi hadde slakta. Vi bad inn folka fra lysverket på blodklubb og pølser. Johan og jeg fikk følge. Etter syv år tok jeg husmorskolen og vi gifta oss og flytta til Øienkilen. Der hadde jeg aldri vært før. På Viker pleide guttene og jentene å gifte seg med hverandre.

Hjemme var vi fire søsken, tre jenter og en gutt. Far var fisker. Han hadde snekke og drev med garnfiske. Han var borte hele uka, for han hadde leid seg inn hos en familie på Lauer. På lørdagen sto han på torvet med fisken i digre baljer. Når han kom hjem, sto vi på fjellet og ropte: – Har du med deg kremmerhuset med sukkertøy?

Rett før jul et år blåste det opp slik at han måtte ankre opp borte ved Rakkerbåene. Da de fant han, hadde han frøsi ihjel.

Vi hadde et lite potetland, høns, griser og katt som het Prins enten det var gutt eller jente. Grisene slakta vi til jul. Det vi ikke spiste, salta mor ned i ei tønne. Den ene grisen solgte far. For pengene betalte far for foret han hadde tatt på krita hos Herrebrøden.

De fleste på Viker hadde sommergjester. Da flytta de ut i bryggerhuset. Vi hadde bokbindermester Karl Hansen i flere år. Øivind, sønnen til Hansen og jeg lekte mye sammen.

Når det mørkna, hadde vi skumringstime for å spare på parafin. Vi satt rundt ovnen i lysskjæret fra ovnsdøra, mor leste eventyr og lærte oss små dikt og sanger. En var slik:

Nå er det lenge siden jeg gjette moders ku.
Da var jeg spe og liden, jeg husker det endnu.
Dengang var verden mindre, men meget mere god.
Jeg så til verdens ende, når jeg på bjerget stod.

Jeg gikk på Rød skole. På vintermorgenen tok mor ei glo med ildraka og slapp ned i støvlene våre og rista så de skulle være varme og gode å ha på seg.

Jeg skrev på tavla med griffel, tørka ut med svamp og slapp å stå i skammekroken.

På søndagsskolen hadde vi med ti øre til bladet. Når vi skulle være fine, hadde vi på oss hvite forklær med kapper på ermene som mor hadde sydd av melsekker.

En gang ble jeg syk av difteri. Det var fullt på sykehuset av folk som hadde spanskesyken, så jeg måtte ligge hjemme. Hver fjortende dag måtte mor dra den lange veien til amtssykehuset på Østsiden med prøvene.

Iblant fikk vi være med til Fredrikstad når mor og far skulle handle. Ved torvet lå butikkene på rad og rekke: Glassmagasinet, Hanne Andersen, Eskesen, Stene Isaksen, Marie Hansen, Bergstrøms kjøtt, Herrebrøden og Hoyers butikk med tepper i alle mulige slags farver.

17. mai var vi og så på barnetoget. Vi hadde nye stråhatter med skotskrutete bånd i. Etterpå spiste vi middag hos tante og onkel på Kråkerøy.

Jeg gikk og leste for pastor Evje. Han sa: – De foldede hender betyr de samlende tanker og ydmyke sinn. Han hadde fippskjegg og liknet Jesus på bildet over senga. Konfirmasjonskjolen min sydde Gunda Hansen på Gressvik.

Etter konfirmasjonen skulle jeg ut og tjene. Jeg hadde huspost hos elektrisitetsbestyrer Asmundsen på Gressvik. Etter det fikk jeg jobb hos Hansen og Co. på oljeklefabrikken i Glemmengata. Jeg hadde spart penger og lærte meg å sykle på amtsveien. Det var djupe hjulspor etter kjerrene og jeg gikk overende og forstua foten.

Jeg sykla fra Viker til byen. Når det en sjelden gang kom en bil, sto støvskya til værs. Det hendte også jeg tok båten fra Krossnes. På sommeren var det lettere, for da gikk den helt til Viker med sommergjestene.

Hos Hansen og Co. satt vi en masse jenter på rekke og rad og sydde oljeklær. I oljeriet olja mannfolkene klærne én gang før de kom til oss på systua. Noen sydde på kraven, andre på lommene. Jeg sydde på ermene. På den ene sida av bordet hadde jeg ermer og jakker, på den andre sida det ferdige tøyet.

Sytråden måtte vi betale sjøl. Vi hadde akkord og jeg sydde alt jeg var kar om. Jeg merka at formann Nilsen og bestyrerinna fru Olsen, så på meg og snakka sammen. Så satte de ned akkorden. Da skjønte jeg at jo mer jeg jobba, jo dårligere tjente jeg.

Etter en tid brant fabrikken. En stund holdt vi til i et hus på St. Hansfjellet mens de bygde’n opp igjen. Det var tungt å skyve sykkelen opp Valhallabakken. På vinterstid leide jeg meg inn i byen. På sommeren sa jeg opp for å slippe å betale husleie i sommermånedene. Jeg bodde i Seierstensgata og i Tobiasstredet og hos Karen Ørebech rett overfor Glemmen kirke.

Jeg var syv år hos Hansen og Co. til jeg gifta meg. Da jentene mine var små, var jeg hjemme. Mannen min var mye borte på monteringsarbeid for E-verket. Han ble valgt til ordfører og jeg søkte meg inn på Star hermetikkfabrikk i Øienkilen.

Herman Larsen hadde starta fabrikken i 1935. Larsen var fra Torpeberget og hadde arbeida på Canningen. Til å begynne med hadde han en kompanjong som het Gjertsen og bodde mange år her ute. Da jeg begynte, var vi en ti, tolv jenter og én mann på fabrikken. Det var Åse og Helene og Gunvor og Jenny og Ester. Hanen i kurven var Jens Dahle. Han lever ennu og er 97 år.

Fabrikken hadde starta i et privathus som lå der Stabburet holder til nå. En morra, klokka seks, la de stokker under huset og trilla det over veien. Så bygde Larsen den nye fabrikken der huset hadde stått.

Vi jobba fra syv til fire og hadde en halv times middag. Jeg gikk hjem i middagen, andre av jentene tok brødskiva der det falt seg.

Da jeg begynte i fabrikken laga vi leverpostei. Råvarene kjøpte Larsen hos slakter Forsetlund. Sjefen kom inn i fabrikken med et grisehue i hver hånd. Vi satt ved det lange bordet og fylte eskene for hånd. På ettermiddagen kjørte Larsen dem i lokkemaskinen.

Etter at de hadde vært i autoklaven, måtte boksene vaskes. Vi la dem i en nettingkurv som hang i en lang stang og så heiste mannfolka den opp og ned en times tid i et kar med såpevann. En tid forsøkte Larsen å vaske boksene i et badekar der han monterte en påhengsmotor, men det gikk ikke bra.

Boksene ble tømt utover bordet, og vi satt der og tørka hver eneste boks med en klut. Klutene vaska vi på vaskebrettet og hengte ut til tørk.

Larsen prøvde seg på alt mulig. Ei tid var det sild i olje, så la vi ned pærer, rødbeter, blåskjell, høns og reker. Ei dame kom som skulle lære oss å rense reker. – Tre tak, sa hun, og så begynner dere med enden. Jeg har alltid gjort motsatt, og det gjør jeg ennu.

Jeg sto ved hoggestabben og hogg hue og vingene av hønene. Bena skulle være på, for dem holdt vi i når vi skolda høna i kokende vann. Jentene plukka av fjøra og jeg tok ut innmaten. Vi brukte lerretshansker for ikke å skjære oss på bena. Mange av jentene sydde hanskene sine sjøl.

Det var ikke lett å få høna ned i den høye, smale boksen. Først ble boksen kokt uten lokk, så slo vi ut kraften og skumma, så falsa Larsen på lokkene og så ble de kokt på nytt. Boksene var blanke. Vi limte på papiretiketter. Gudrun, kona til Larsen, laga limet. På etiketten var det ei glad høne og Star Preserving, Øienkilen, Norway.

Fiskerne kom med levende ål i svære kummer. Ålen blei skolda i kokende vann. Vi hadde ei fjel med spiker på i ene enden, tredde ålehue på spikeren og flådde. Ålene var seigliva og sprella bortover bordene.

Julansjosen la vi ned i november. Da ble det mye å gjøre og Larsen tok inn flere folk. Laken, som ansjosen blei lagt ned i, var en hemmelighet som bare sjefen visste om. Vi la ned blåskjell i boks og skjena dem sjøl. Rundt fabrikken lå det svære hauger av tomme blåskjell. Hygienen var nok ikke den samme som i dag. Iblant kom det noen inspektører på besøk. De fikk noen hermetikkbokser, og så var det greit.

Den siste tida jeg var der, la vi ned makrell i tomat. Jentene fileterte for hånd. Bror til Larsen fant opp en maskin vi kalte sputniken. Den delte fileten i biter og skjøv den ned i boksen. Det var primitive greier, men fungerte fint.

Produksjonen ble flytta opp i annen etasje. Boksene kom seilende ned ei renne i første, og der sto jeg og tørka av hver eneste boks. Jeg la boksene i kartonger, hundre bokser og hundre nøkler i hver kartong. Det var tungt å løfte kartongene opp på pallene.

Jeg arbeida på Star i femten år og slutta da jeg ble pensjonist. Det er klart jeg savna arbeidet den første tida, men det var godt å slippe å gå etter klokka.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling