Vel murt!

Odd Nielsen: Læretid hos August Hansen, 40 år hos Hansen og Sollie. 23 år formann i Murerarbeidernes Forening. 45 meter til værs i tårnet på Glemmen kirke. – På de meste var vi 150 medlemmer. Nå er vi langt færre. Ungdommen synes vel arbeidet er for tungt, mener murerveteranen.

Vi holdt på å mure opp igjen Glemmen kirke som hadde brent under krigen. Om natta stengte vi av vannet. Krana var nede i ei grøft på kirkegården. En morra jumpa Rasmus Klipper nedi for å skru på. Han hadde en svær nese og en gammel hatt på hue. Da han hadde vridd på krana og stakk hue opp, kom en kar forbi på vei til jobben. Da han så nesa og Rasmus og hatten, ble han hvit og satte i et skrik og fløy av gårde.

Bestefar Julius og far min Emil Nielsen var murere. To onkler var håndlangere. Far har vært med og mura opp Biblioteket, Victoriagården og Blå Grotte.

Jeg er født på St. Hansfjellet. Da jeg var ett år, flytta vi inn i Glasshuset som bestefar hadde kjøpt etter sakfører Rønning i Brochsgate. Jeg gikk på Seiersten skole og hadde lærer Jakobsen. Han var en snill kar og flink lærer. Tyskerne arresterte han under krigen, men han slapp ut igjen.

Vi sparka fotball på ei løkke på Hauge. Der var det ofte religiøse møter og tivoli og sirkus. Far min sparka indre venstre på AIL Uredd. Jeg fikk være med han til Halden da det var kamp der nede. Hadde han skada seg, fikk han med seg hjem en liten koffert med plaster og gasbind og jod som klubben eide. Så satt han og doktorerte på seg sjøl.

Bror Erling og jeg dro på tur opp til Hattehulene. En gang fant vi noen geværer og ammunisjon som hjemmefronten hadde gjemt. Onkel Henry varsla rette vedkommende.

Første pengene tjente jeg da jeg luka for Klaus A. Strand. Gartneriet lå på jordene ved Grønli. Vi jobba fra halv sju om morran til halv seks om kvelden og hadde to kroner dagen. Av lønninga på tolv kroner ga jeg ti til mor og kjøpte slikkerier for tokroningen.

Far arbeida hos August Hansen. Han skaffa meg inn. Under krigen drev vi og støpte ned rør under bakken ute på Denofa. Elva gikk like ved. Hver morra måtte vi pumpe ut vannet fra grøfta. Til Denofa kom det tønner med oksetalg. Fett var mangelvare under krigen. Jeg klarte å få med meg noen klædder hjem til mor.

Jeg skulle ha fjorten dagers ferie og fikk sytti kroner i feriepenger. Jeg gikk på løkka og spelte bort hver eneste krone i poker. Jeg måtte ta meg arbeid på Sjursøya i stedet for å ha fri.

Jeg begynte i læra hos murermester Hansen. Far sa at jeg måtte være nøyaktig og oppføre meg ordentlig.

August Hansen hadde vært kommunist, men da han starta eget firma, ble han motsatt.

Kontoret lå i Cicignongata. Han hadde en tyve, tretti mann i sving. Det var Einar Sollie og Frank Kristiansen og Sten Syversen og Thomas Syversen og Jan Hansen og mange flere. Det var mange flinke murere hos Hansen. Senere, da Hansen og Sollie starta for seg sjøl, arbeida jeg for dem. Der var jeg i 40 år.

Første jobben min i læra var å fylle og pusse noen småhøl i sidebygningen på Lykkeberg. Jeg starta med murerskje og loddesnor og vater og hammer. Etter hvert skaffa jeg meg fliseskje, flyndreskje, karnis, skurebrett, opptrekksbrett, stålbrett og koster i forskjellige størrelser. Var det en dagsjobb, hadde jeg redskapen med meg på sykkelen. Ellers hadde vi tegningene og redskapen i ei bu. En gang hadde musa spist opp tegningene.

Jeg lærte å mure opp hjørnene, strekke en snor for hvert skift og murte opp etter snora.

Sand og kalk og sement blanda vi for hånd i kalkkassa. Vi hadde skuffer med høl i som vi dro fram og tilbake. Da vi fikk blandemaskin, var det et stort framskritt. Kalken og sementen fikk vi fra Jacobsen på Kirkebrygga, sanda fra ei sandgrop på Greåker. På vinteren hadde vi murersanda opp i sementrør og tente opp varme inni røra.

Stenen fikk vi fra Narnte eller Sorgenfriverket. På Sorgenfri var jeg med og murte opp brennerovner. Oppå ovnene ordna loffera seg til. De fornærma ingen.

Det var mange slags sten: sandblåst fasadesten, første og annen sortering, glatt, rubb og jobbesten og klinkesten. En sten kosta 27 øre. I dag må du betale en 6-7 kroner.

Stenen bar vi på skuldra. Det vanlige var en 25-26 sten i slengen. Det blir en bør på 65 kilo.

Den nye Stabburhallen var 130 meter lang. Vi var fire murere som sammen bar 7 000-8 000 sten om dagen. Når jeg gikk hjem om kvelden, syntes jeg henda mine subba i bakken.

En mur som ble satt opp i en fem, seks minusgrader, er solidere enn en mur som blir murt om sommeren. Sementen tørka senere på vinteren. Da vi drev på med Kongstenhallen, kom det noe som het Serofrost. På fredag var det 14 kuldegrader. Da vi kom på jobb på mandag, var kalken like bløt.

En av de største jobbene jeg har vært med på, var Glemmen kirke. De måtte søke etter materialer for rett etter krigen skulle alt nordover. Vi holdt på i ett og et halvt år. Gunnar Sollie var lagbas. Ellers var det broren Einar Sollie og Lorang og Rasmus Klipper og Bjarne Hansen og Jan Hansen og jeg.

Arnstein Arneberg hadde tegna kirken. Han var en grei kar som stadig var nede og ordna og kikka. Pastor Nossen gikk der nede og rusla. Vi hadde en jobb å passe brannmuren hos prosten. En av karene som hadde litt innabords, snubla i trappa med ei bøtte finkalk. Da ble det leven, men Nossen torde ikke banne.

Tårnet på Glemmen kirke er av gråsten. Vi sto på to planker, 48 meter til værs og spekka fugene. Ikke alle tåler høyden. En gang reparerte vi fyrhuset på Denofa atten meter over bakken. En av håndlangerne som kom opp ble liggende på alle fire og klamre seg til stillaset. Vi måtte bare få’n ned. Da jeg lå ute på takhjørnet hjemme og malte, skrek naboen min, overlærer Hasselgård: – Er du ikke snart ferdig, jeg orker ikke se på deg!

Det var masse arbeid inni kirken. Vi brukte sjablonger når vi skulle pusse gesimser og trekninger. Det var et vanskelig, men veldig interessant arbeid. Vi satte opp forskaling og mura og pussa korbuen. Når den hadde herda, kunne du kjørt et jernbanetog over.

Jeg går ofte forbi hus jeg har vært med å bygge: Kongstenhallen, Galtung Sætvedts skofabrikk, Sentralsykehuset. Jeg var med å bygge Sentralsykehuset og var senere der fem måneder i året i ti år. Armeringsjerna satt ikke dypt nok i fasaden så vi måtte hugge opp og prime og fylle og pusse på nytt.

Da vi drev på med EPA i Sarpsborg, var det med et par tyskere. De skrek og hoia i ett sett. Olav Melby sa: – Nå har vi hørt dere i fem år. Det kan greie seg. Da ble det stilt.

Ernst og Arthur Brynhildsen hadde Frydenbergskolen. Jeg drev på og murte og hadde lagt opp 36 skift til spekking. En nyutdanna tekniker fra Göteborg dukka opp: – Hvorfor har du ikke stoppa med 30? – Du får se på tegninga der, sa jeg, dette er første, ikke annen etasje. Han gikk.

Jeg murte fliser i svømmebassenget og de små blå dekorasjonsstenene ved inngangen. Jeg hører at ikke én sten har ramla ut.

På Frydenbergskolen hadde vi en ulykke. Et par snekkere drev og la taket på gymnastikksalen. En snubla i en planke og datt ned på stengulvet og ble drept. Sjøl datt jeg en gang ned da vi drev på borte hos Galtung Sætvedt og fikk knust kneskåla.

Vi murte opp krematorieovnen på Leie. Senere var jeg med og reparerte den. Kona likte ikke at jeg hadde med arbeidsklea hjem.

En gang sto jeg på en stige og reparerte gesimsen hos Klaus A. Strand, rett overfor Glommen Skofabrikk. Håndlangeren som het Hans Andersen, var en tre, fire trinn oppe på stigen med ei bøtte kalk da stigen gle’. Jeg fikk kasta meg rundt i lufta og havna på bena. Andersen datt bakover og måtte være hjemme i tre uker.

Melsom på Øra fabrikker skulle ha 300 drenrør i et rom i kjelleren. I røra skulle han ha vinflaskene sine. På hytta til Oscar Nilsen murte jeg gangen med små og store natursten som var slipt på den ene siden. Kona til en bedriftseier på Cicignon ville at jeg skulle ta av meg på bena da jeg skulle mure peisen.

En annen som hadde kommet seg opp, var blitt stor på det. Vi hadde en jobb for’n. Det regna og vi tok matpakka i kjelleren og satte på 500 watt på panelovnen for å varme oss. Han kom: – Det går ikke, sa’n, den tar for mye strøm.

Ute i hagen hadde han sopper med lys i. Vi regna til over tusen watt. Kona var motsatt: Vi ble bedt inn på kjøkkenet. Hun serverte pølser og annet godt: – Bare spis, det er mer der det kommer fra.

Vi hadde jobb på St. Joseph og så rett inn på fødestua. Det kunne vi ikke noe for. Etter overenskomsten skulle vi ha to sett arbeidstøy i året. Jeg hadde på meg ny, hvit overall og jakke og gikk bortover gangen. Et par, de var utlendinger, reiste seg og bukka for doktoren.

Noen tok en dram for å varme seg. Noen tok flere. Jammen lå møkkfull på stillaset. Murermester: – Dette vil jeg ikke ha noe av. – Du skal ikke få no’, heller, sa Jammen.

Vi drev og støpte korridorer i Kongstenhallen. En murer og cowboy fra Byens marker var sliten. Da vi fant han, lå han og sov i den våte støpen.

En gang hadde jeg og en kamerat en jobb i kapellet på Kirkegården på Østsida. Vi holdt på inne i rommet der kistene sto. Uten at han merka det, lurte jeg meg ut, rundt huset og inn igjen, bak ene kista, rekte fram ei hand og kara han på skuldra. Jeg angrer på det den dag i dag.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling