Kommer langt med å prate

Joh. Kastum, pensjonert avdelingssjef ved Fredrikstad Politikammer. Gått gradene fra fotpatruljerende konstabel. – Det var mennesker vi hadde å gjøre med. Verst var det å komme til kort.

Flaksen hadde plukka meg ut til en tur til New York. Jeg arbeida meg over som dekksgutt på Stavangerfjord. I en gate ved Hudsonelva praia jeg en svart og hvit police car: – I’m a norwegian police officer, invited by inspector Jack Diamond. – Jump in, sa Tom, Dick eller Harry. På med blålys og sirener, vi for gjennom gatene og dreide gatehjørner så det skrek. Stans foran politihovedkvarteret, Manhattan precinct: – Help this guy. He has lost a diamond.

Gamlelensmann i Onsøy rykka ut i en åpen, gul Ford. Den syntes godt i terrenget. Spritsmuglerne tok i land lasta på Gressvik syd. Postene var på plass. Når bilen nærma seg, vifta en med armene, en klødde seg i hue, den tredje titta opp i lufta. Snart lå drikkevarene godt forvart i ei fjellklove.

Bestefar og far var begge sjøfolk. Far var stadig ute og seilte da jeg vokste opp. Mor holdt meg i øra. Til tider savna jeg en voksen kar å rådføre meg med.

Etter Åleskolen begynte jeg på Den gule anstalt. Vi hadde Jacob Sande i norsk. På lørdager lot Sande lekse være lekse og leste dikt for oss. I skoleporten stod hirdgutter og passa på at vi ikke hadde det norske flagget på jakka.

En dag arresterte tyskerne mor som hun gikk og sto. Hun drev illegalt og ble angitt av ei nazidame. Far var ute under hele krigen. Sjøl gikk jeg nærmest i dekning. I 1945 kom mor hjem fra Grini. Hun var slitt og uttært. Sjefen for hjemmestyrkene i Onsøy kom på besøk og sa at de hadde bestemt at jeg skulle bære det norske flagget først i toget.

Etter krigen mente jeg at nå var det min tur til å dra til sjøs. Far nekta meg: – Det er ingen dans på roser. Det evige slitet skal jeg spare deg for.

Jeg leste i en avis at de søkte etter aspiranter til politiet. Jeg huska flokken av arbeidsledige borte i veien. Jobb i staten var sikkert. Flere hundre søkere sto og tråkka i bakgården til Grønlands politistasjon i Oslo.

Bak skrivebordet satt politimester Welhaven og politiinspektør Skalmerud. Welhaven prøvde å tirre oss med spørsmålene sine. 76 stykker bevarte fatningen og slapp gjennom nåløyet.

Jeg begynte med vanlig vakttjeneste på Vika politistasjon. Vi gikk fotpatrulje på åtte timer, seks netter i strekk. Hver annen time ble vi anropt og kontrollert av eldre politikonstabler.

Borte ved Vestbanen sto en kar og slo lens i en port. – Du kan ikke gjøre slikt, tenk på dem som bor her, sa jeg. – Hva fanken bryr du deg, din jævli’ polis, jeg skal drepe deg, sa mannen. – Det er ikke sikkert det går så lett, sa jeg. Det med politigrep er mest romantikk. Jeg holdt der jeg fikk tak. Vi braka sammen hele veien til Vika politistasjon.

Telefonen ringte: – Det står en hest med flatvogn bundet til en stolpe borte på Akershuskaia. Den har stått i flere timer i solsteika. – Du er onsing, du er vant til hest, du får dra dit, du, sa stasjonssjefen. Jeg svarte at jeg bare hadde kjørt Blakken.

Hesten var helt vill. Brygga var stengt, så jeg måtte om sentrum. Nedover Rådhusgata gnistra det av de jernbeslåtte trehjula. Vi kom ned i trikkeskinnene og holdt på å velte. Folk glante og hoia: – Se pol’ti kjører hest og vogn! Det bar inn porten og mot veggen i bakgården på Cheval. Hesten strekte ut forbena, satte seg på bakbena og skjekene knakk. Folkene på Cheval løste meg av.

Landssvikoppgjøret var i gang. Nazistene kunne pønske på hevn. Jeg var blant de som ble plukka ut til væpna livvakt for riksadvokat Arntzen.

Tidlig en morgen møtte jeg en av gamlekara. Han var avholdsmann, men nå kjente jeg det lukta sprit. Om natta hadde han vært med i eksekusjonspelotongen nede på Akershus.

I 1951, etter politiskolen og en tid i økonomiavsnittet ved Oslo Politikammer, søkte jeg meg til Fredrikstad. Jeg begynte i ordensavdelingen i den gamle politistasjonen i Fredrikstad. Stasjonssjef var Nils Johannes Karlsen. Han hadde sittet i Sachsenhausen under krigen. Han var en grei kar og en dyktig sjef. Han var idrettsinteressert og fikk med seg folk som ikke var ivrige etter å lee på seg. Gamlekarene i korpset var Pettersen og Korum. Pettersen var en solid rugg, som sa fra hva han mente så det hørtes. Korum var av den mer stillfarende typen.

Stasjonen var kummerlige greier. Dørene hang og slang. Det var veldig lytt. To lettsindige damer var plassert i hver sin celle. Den ene fortalte at hun hadde følge med en av byens storsjarmører. – Snart skal vi gifte oss. Pause, deretter fra nabocella: – Du, Mary, jeg synes du skal la’n bli i trua.

Svartemarja, en grønn Ford, sto parkert på gata utafor stasjonen. Vi fikk beskjed om at en gutt holdt på å drukne ved Gressvikfloa. Vi fikk ham opp. Han var livløs, men jeg gjorde opplivningsforsøk mens vi kjørte i full fart til sykehuset. Der overtok legen. Gutten overlevde.

Det hadde vært en ulykke på brua. En gravemaskin hadde velta og en kar var klemt under. Jeg satt og holdt ham i handa. Han bare så på meg, han må ha hatt forferdelige smerter. Så døde han.

Det var alltid en sorg når vi kom for sent til å kunne gjøre noe.

De trengte hjelp ute i Rolvsøy, og vi rykka ut. Foran oss stengte en gammel lastebil veien. Vi fikk klemt oss opp på siden. Jeg rulla ned vinduet: -Du skjønner vel at du må kjøre til siden og stoppe når du hører sirener? Klokka elleve på kvelden gikk vi av vakt. Mannen i lastebilen kom luskende inn på stasjonen: – Du, politi, hvor lenge skal jeg bli stående der oppe?

Jeg gikk fotpatrulje: Nygaardsgata, bussholdeplassen, Storgata, bryggene og Bakgata. I Bakgata gikk en kar veggimellom. Jeg: – Hadde det ikke vært bedre å holde seg på fortauet? Han så på meg: – Trur’u jeg er linedanser?

Vi kjente de faste, alle sammen. Folk har så lett for å dømme de som har kommet skeivt ut. De kom ofte fra dårlige hjem, hadde gått arbeidsledige, kanskje tulla seg bort under krigen. Jeg tror ikke jeg hadde noen uvenner blant dem.

Vi fikk melding om leven nede på Holmen. Vi banka på døra, nei, de bare jubla og sang. Jeg ga ikke opp, jeg knakka på ruta. Et kjent fjes i vinduet: – Nei, men er’e deg, Kastum? Hadde jeg visst det, hadde jeg lokt opp med en eneste gang.

Du kom langt med å prate: – Nå er det best du kommer deg hjem, Ola. Du kunne spørre deg sjøl hva han Ola hadde å komme hjem til.

Jeg har alltid vært sosialt interessert. Når vi slapp ut arrestantene fra fyllearresten om morran, prøvde jeg å gi dem noen ord med på veien.

En gang var jeg invitert til et møte i Anonyme Alkoholikere. Jeg skulle visst snakke om alkohol og lovovertredelser. En kar jeg hadde sloss med noen ganger, kom bort: – Jøss, Kastum, har du au blitt alkoholiker!

Å ordne opp i husbråk er lite hyggelig, særlig hvis det er unger med i bildet.

Det var det ikke denne gangen. Men det satt kjøttkaker oppetter veggene. Det hadde roa seg ned da vi kom. Kona ville følge oss ut: – Du skjønner, han mannen min er så fæl til å tygge på allting. Så tok jeg like godt og hev gebisset hans i elva.

Når vi gikk fotpatrulje og det hadde vært innbrudd, hadde vi jobbe å sikre stedet til krimen kom på plass for å undersøke. På vinteren kunne det bli lange og kalde timer foran et knust vindu.

Borte på Cicignon ved det gamle handelsgymnasiet så vi et par legger som stakk ut av et vindu. Vi spurta i vei og jeg tok tak i bena og dro så de ble enda lengre. Jeg sa: – Hadde det ikke vært bedre å ringe på døra, hvis du vil inn i huset. Han stirra på meg, så sa han: – Si meg, er’e blitt forbudt å besøke kjæresten også nå?

Da jeg begynte i Fredrikstad, etterforska vi sykkeltjuerier. En kar hadde stjålet en sykkel på Glemmen gravlund. Han la korta på bordet. Full tilståelse forelå, protokollen var satt opp og undertegna. Jeg ville gi han noen ord med på veien. – Si meg, er det ikke feigt å stjele en sykkel på kirkegården. Han tenkte seg om, så sa han: – Jo, men jeg tenkte at døm ikke hadde bruk for’n lenger.

Møtte vi kollega Anders, hilste vi alltid med handa til lua. Fetteren hans, billettør på Kråkerøyferja, var hver dag inne på stasjonen med rapportboka. Det var side opp og side ned med rabling som du ikke skjønte et ord av. Men politistempel og underskrift ville han ha. Og det fikk han.

På 50-tallet ble Raymond, en fransk politimann, importert for å lære oss å dirigere trafikken. Han nådde ikke Glade hjørne, men greide å skape trafikkaos ved Abelhaugen i Oslo. En gruppe norske politifolk ble invitert på gjenvisitt til Parispolitiet. Der var mye å se og lære.

I kantinen på hovedpolitistasjonen like ved Notre Dame var det en bar. Et par politifolk forfrisket seg med både vin og konjakk. De er vel ferdig for dagen, tenkte jeg. Men de hadde pause og skulle ut og dirigere trafikk på Place de la Concorde.

Vi bodde på et eldre hotell. Vi hadde hatt franskkurs og jeg ville prøvekjøre lærdommen på en franskmann i hotellresepsjonen. Han bare rista på hodet: – Åffer snakkær du ente norsk så folk kan begripe hva du sier?

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling