Med Tyskland som mål

Luftkrigen med Det tredje riket var de en viktig del av kampen mot nazismen. Tapene var store: I de tyske byene hvor ildstormene raste, blant flybesetningene, hvor en av fire overlevde krigen. Bill Storr navigerte en Lancaster mot målet. I sommer besøkte han gode venner i Fredrikstad.

Vi takset bort til runwayen. Det var forlengst blitt natt. Mekanikeren ruste opp de fire motorene. Flyet skalv. Et blink med en grønn signallampe fra enden av runwayen, så løsnet piloten bremsene, vi ruste av gårde og var i lufta. Vanligvis fløy vi i ti tusen fot. En gang med kraftig turbulens var vi oppe i tyve tusen fot, samme høyde som de moderne jetmaskinene.

Utafor var det iskaldt. Det var et varmesystem som stekte piloten. Haleskytteren frøs så han skalv, selv om han hadde elektriske varmestøvler og hadde gnidd inn ansiktet med vaselin for å beskytte seg mot kulda. Det eneste vi så av flyene rundt oss var eksosflammen fra motorene, eller vi følte turbulensen fra de som lå foran oss.

Vi hadde surstoffmasker: Når jeg skulle prate i intercomen, slo jeg et øyeblikk av tilførselen. Det gikk på prosedyrer: – Skipper to navigator, reargunner to skipper. Først på tilbaketuren kunne det hende at vi slapp oss litt løs.

Jeg er født i 1922 og var altså 17 år da Neville Chamberlain talte i BBC om at vi var i krig med Tyskland. Jeg hadde begynt læretiden min hos en apoteker, da jeg meldte meg til tjeneste i RAF. I flyvåpenet fikk du bedre betalt, du ble forfremmet raskere og hadde bedre tjangs hos jentene.

Jeg ble utdannet til navigatør. Etter to år var vi klar til å fly inn over Tyskland. Mange ble skutt ned på sin første tur.

Jeg tjenestegjorde i 619. squadron i femte flygruppe. Vi var stasjonert i Durham Lodge. Alt i alt var det 40 Lancastere på stasjonen. Noen var stadig til overhaling. Når skvadronen gikk på vingene, talte den 15 fly.

Jeg hater fremdeles lyden av telefonen. Vi satt i messa, pratet, spilte kort, løste kryssord. Det ringte. Ett av to: – Meld dere til OPS-rommet, eller: – Dere har kvelden fri.

Pilotene og navigatørene ble briefet først. Deretter resten av mannskapet i det store operasjonsrommet. Det var alltid spennende når stasjonssjefen trakk fra forhenget foran det store veggkartet. Hvor langt inn på kartet ville streken gå?

Det lengste oppdraget jeg har fløyet var til Königsberg i Øst-Preussen. Vi var over 11 timer i lufta. De fire Merlinmotorene brukte 200 gallons i timen. Det var ikke rare skvetten igjen på bensintankene da vi landet.

Den første operasjonen jeg var med på, var til et mindre sted i Frankrike, ikke langt fra den belgiske grensen. Det var en lett tur. Det hendte at stasjonssjefen selv var med på operasjonene. Da var mange lettet. Sjefen var aldri med på de riktig harde toktene.

Etter briefingen var det alltid egg og bacon i messa til de som skulle av gårde. Det hendte at vi bløffet og sa at vi hadde fått oppdrag, for å få en porsjon.

Bussen tok oss ut til Lancasterflyene. Enkelte hadde forseggjorte malerier på siden, og navn som passet: Vicious Virgin, Mac Robert’s Reply eller The Gremlin Teaser. Flyet mitt hadde bare kjenningsbokstav N.

Syv mann klatret om bord. Først bomberen med plassen sin i pleksiglasssnuten og deretter piloten. Jeg fløy med Mc Guire. Han var en svært dyktig flyver, men jeg tror ikke han fikk Distinguished Flying Cross eller Distinguished Flying Medal. Han burde ha hatt det, han loste oss trygt ut og hjem. Det var de som var dumdristige, kom ut av kurs, kom i brann og kanskje klarte å kare seg hjem som fikk medaljene.

Ved siden av piloten satt, eller helst sto, mekanikeren og passet motorinstrumentene. Radiooperatøren og jeg satt bak piloten, bak lystette forheng, som i en kokong i det svære flyet. Vi hadde ikke store plassen. Den ble ikke større da radiooperatøren ved et uhell kom til å utløse den oppblåsbare redningsvesten, Mae West kalt. Etter en del strev fikk vi han flatbrystet igjen. Midtveis i flyet holdt toppskytteren til og aller bakerst, på den mest utsatte plassen, haleskytteren.

Mange var overtroiske. En hadde silkestrømpen til kjæresten om halsen. En skytter hengte opp lykketroll og Teddybjørn i pleksiglasstårnet. Piloten vår var nygift og hadde fått en baby. Han hadde festet en liten hestesko av sølv til en av kontrollene. Sjøl hadde jeg alltid tyve Golden Flake i lomma på battledressen og rev aldri av celluloiden før vi var på bakken igjen.

En kar ble kalt Chopper – det betyr en som hugger hodet av folk. Han fløy som erstatningsmannskap med flere fly. Etter at de hadde hatt Chopper om bord, ble de skutt ned. En dag kom han til oss. Vi likte det ikke.

Beskjeden kom på hodetelefonen: – Enemy coast ahead. Vi hadde fått beskjed om hvor nattjagerne var å vente, hvor det var mest flak. Tyskerne hadde over 12000 luftvernkanoner. Iblant ble vi fanget inn av lyskasterne. Hver eneste sprekk, hver eneste åpning i flyskroget ble fylt av hvitt lys.

Når granatene kom, så det ut som røde kuler som steg mot oss. De hadde en eiendommelig lyd: Sjumpf, sjumpf, sjumpf. Snart kjente vi lukta av korditt i flyet. Når vi kom tilbake, så vi massevis av småhuller i flykroppen.

Toppskytteren ble truffet av en større splint. Jeg klippet opp jakkeermet og fikk tak i en av førstehjelpspakkene som hang i taket og fikk forbundet armen. Skipper sa at skytteren kunne ta en røk hvis han hadde lyst. Han var ikke hardere skadet enn at han kunne hjelpe til da vi landet.

Flest nattjagere møtte vi over Holland. Området var delt inn i sektorer som var radarovervåket. I hver sektor lurte en JU85 eller en Messerschmidt 110.

30. mars 1944 angrep vi Nürnberg. 795 fly dro av gårde. Nærmere 12 % vendte ikke tilbake. Det gikk flere med enn under slaget om Storbritannia.

Mange av mødrene som hadde sønner i Bomber Command, ga bort slikt som gutter samlet på: frimerker, sommerfugler, bilder av idrettsstjerner. De hadde mer eller mindre forsont seg med at de aldri ville få se gutten sin igjen.

Tre av fire som var i aktiv tjeneste kom aldri tilbake. Nærmere 60 000 flybesetninger mistet livet. Senere spurte folk meg: – Var det ikke trist å miste så mange kamerater? Flymannskaper kom og forsvant, jeg fikk ikke tid til å bli kjent med dem. Selv fløy jeg 30 tokt over Tyskland og tyskokkupert område uten en eneste rift.

Vi så en nattjager nærme seg, han strøk forbi som en skygge på kloss hold. Toppskytter til skipper: – Han brød seg ikke om oss, jeg tror ikke jeg bryr meg om han heller. Foran oss eksploderte en Lancaster. Jeg så fra pleksiglasskuppelen over navigatørplassen bak oss en annen gå ned i flammer.

Når nattjagerne nærmet seg kunne toppskytteren skrike: – Corkscrew, starboard go, go, Go! Piloten satte flyet i et vertikalt stup nærmere 1000 fot, for så å kaste det til styrbord eller babord. Det var en voldsom påkjenning for flyet. Enkelte fly vendte tilbake med kledningen forvandlet til bølgeblikk.

Vi produserte masse adrenalin hele tiden mens vi gjorde jobben vi var opplært til.

En måtte være idiot hvis en ikke var redd. Jeg var like redd å bli stemplet LMF – Lacking Moral Fibre – bli tatt ut av tjeneste og satt til å skrubbe latriner. Vi hadde en haleskytter, en liten kar som het Joe. Han stakk av og gjemte seg på en pub. Han ble stilt for krigsrett.

Vi hadde et radionavigasjonssystem som ble kalt Gee. Tre stasjoner i England sendte ut hver sin radiostråle. De hjalp meg til å finne hvor vi var på kartet. Tyskerne forsøkte å forstyrre signalene. Vi forstyrret tyskernes radar ved å slippe ut aluminiumsstrimler og sendte via en mikrofon lyden av flymotoren ut på nattjagernes kommunikasjonsfrekvens.

Først fløy Pathfinders – stifinnerne. Det var spesielt utplukkede mannskaper som bar en sølvnål over flyvingen på brystet. Over målet slapp de ut lyssignaler: Det var et kjempefyrverkeri. Røde, grønne, gule stjerner som spredte seg over nattehimmelen.

Under toktet var det radiotaushet. Nå kom beskjeden over radioen fra Master Bomber-flyet som ledet selve operasjonen: – Bomb i rød sektor. Jeg gjentar: – Bomb i rød. Bomberen i pleksiglassnesen hadde overtatt og ga ordre til piloten: – Left, left, a little more left, steady now. Så: – Bombs away. Det svære flyet steg flere hundre fot mens piloten slet med kontrollene.

Lancasteren kunne ta bomber på 10 tonn. Vi hadde en sang som gjorde narr av amerikanerne: – Flying, flying Fortresses at fifty thousand feet, with a lot of ammunition and a tiny, weeny bomb. We’re flying Lancasters at zero feet, with no ammunition and a very great bomb.

Hva som hendte under oss, tenkte jeg aldri på. Vi bombet Ruhr: kulelagerfabrikker, oljeanlegg. Bombingen av Leipzig og Dresden var meningsløs. Vi ville vise russerne hva vi var gode for.

Vi tok fatt på den lange veien hjem. Jeg hadde med provianten og delte ut sjokolade og nøtter og helte opp kaffe fra termosen. Radiotelegrafisten prøvde å få inn noe musikk på mottakeren.

Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre neste dag: Ta en tur på kino, eller i sersjantmessa. De hadde bedre og mer øl enn i pubene i landsbyen. På lørdagene ble det ofte arrangert dans. En inviterte en jente fra byen eller en av flylottene på stasjonen.

Først når hjulene traff bakken, slapp spenningen taket. Etter et tokt mot Bergen, fant vi piggtråd i understellet. Først trodde vi det var et nytt, tysk hemmelig våpen. Det var gjerdet ved enden av runwayen. Jeg samlet sammen Mae Westen, fallskjermen og de andre sakene og ruslet til etterretningsseksjonen for debriefing. Var det mange som var savnet, ble det dobbelt servering av egg og bacon i messa.

Etterpå forsøkte jeg å sove. Vi bodde 16 mann i halvsirkelformede Nissenhytter. Det var vanskelig å sovne. Det var blitt dag og jeg hadde motorduren i ørene i mange timer.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling