På landeveien var jeg fri

Far var fra Bayern, derfor heter jeg Feikert. Han var flink til å spille horn og poker og glad i bayerøl. I fritida arbeida han på Spikerverket. Han dro fra familien i 1928. Seinere har ingen sett han.

Jeg vokste opp på Solemskauen. Jeg gjemte skoleveska mi i skauen og skulka, kasta snøball etter kula på politilua, slapp ut lufta på bilene, rev ned lensmannsreglementet og laga falske tokroner av sølvpapir. Jeg kom på skolehjem for uoppdragne barn. Bror min ble bortsatt på bondegård.

Vi var 14 på rommet. Hver uke satte betjeninga bjerkeriset i saltvann. Jeg hadde en kjæreste, vi var tolv år og holdt hverandre i henda.

Mor mi hadde flytta til Fredrikstad. Etter at jeg ble konfirmert, dro jeg til plankebyen og begynte som såpegutt i Borgen frisørsalong. Etter en måned ble jeg lei av å såpe inn kjakene til folk.

Bror min hadde fått smak på lofferlivet. Jeg slo meg sammen med ham. Vi fylte kofferten med allslags kram fra Løken i Bakgata. Det var skolisser, trådsneller, synåler, bånd og strikk. Noen kjøpte: Stakkars gutter. Andre steder jaga de oss. Vi lærte oss å se forskjell: Enkelte hus lyste av vennlighet. Andre steder hadde taterane satt merke ved porten: Pass dere for dette huset.

Et sted banka jeg på. Det hang en politiuniform i gangen. – Hvem søker du, sa han som åpna. Jeg fant på et navn: Johansen. – Det er meg, sa han. – Jeg mener Arne Johansen, sa jeg. Så stakk jeg.

Jeg sov mange netter på brennerovnen på verket. Noen hadde tillatelse til å være der. Ellers kom politi’ og jaga stakkarene ut i snøen. Det hendte jeg gikk på politistasjonen og ba om å få overnatte i arresten. Noen steder var de greie og ga deg et teppe og låste døra. En natt fikk jeg en cellekamerat. Han levde av å loffe rundt og gi blod på sjukehusa. Jeg syntes han var fælt blek. På Kroghen i Oslo var det mye bråk om natta. Noen hosta og noen sloss og noen rundstjal deg. Lusa var verst. Av og til hadde jeg sår på både armer og ben.

Klær og sko fikk jeg på Frelsesarmeen. De var aldri plagsomme med bønn og bot. Fattigforstanderne var ymse. Rett før jul var det flere som meldte seg hos en for å få en skilling. De fikk et par sild i julegratiale. Som takk tok de ei granbusk, satte’n foran huset hans og pynta’n med sildeben.

I Tønsberg satt ei jente på ei tralle på stasjon. – Hvor skal du, sa jeg. – Til Sandefjord, sa hun. – Dit skal jeg også, sa jeg.

En vinter kom jeg over fjellet ved Dombås. Oppe på fjellet blåste det opp. Jeg hadde ikke annet enn det jeg gikk og sto i. En som kjørte snøplauen kom bort: – Det er minus 30 grader, sa’n, blir du gående her, fryser du ihjel. Han pekte på et hotell: – Du får prøve der. – Har du penger, spurte direktøren. – Nei, sa jeg. – Da får du ikke være her, sa’n. – Jeg kan kanskje ligge i fjøset, sa jeg. Jeg snakka så høyt at de andre gjestene hørte det. Da kunne han ikke nekte meg.

Om morran kom to av serveringsjentene inn med kaffe og brødpakke.

Innimellom tok jeg jobber på gårdene. Jeg arbeida hos Wenzel i Råde, som ble nazist for å berge eiendommen. Jeg melka og harva og pløyde. På lørdag var det dans på ei slette i skogen. Det var en spellemann fra landeveien som kom og spilte polka og vals. Av og til fikk jeg følge ei jente hjem.

Jeg mønstra på som dekksgutt på Sitona. Kaptein var en diger tjukk en som het Arnesen. En sterk kar som het Gulliksen, tok meg i bena og holdt meg opp ned på dekk. En gang tømte jeg ei askepøs i sjøen i lovart i stedet for i le. Den neste pøsen fikk jeg i fleisen.

I Bergen stakk jeg av og loffa videre. Da krigen brøt ut, fikk de tak i meg og tvangssendte meg til sjøs igjen. Jeg sto om bord på en Fred Olsenbåt som het Borgsten. Vi gikk på Finnmark og Polen og Tyskland. I Bremerhafen gikk alarmen. Jeg tenkte at jeg fikk hjelpe flya og tente en diger lyskaster inn på kaia. Det smalt fælt og tredje styrmann med nazimerke på jakka kom flyende. De har aldri bomba så fælt i kølahafen før, sa styrmann. Etterpå kom tyskerne og rota og skulle undersøke, men det nytta lite.

Vi gikk til Petsamo med fem jenter om bord som vi hadde hatt med oss fra Oslo. I lasta var rom og rhinskvin til det tyske Wehrmacht. Vi krøp inn i lasterommet fra kølabaksen og henta flasker og holdt fest. Fem tyske marinegaster som var med som vakt, var med på festen.

Da det ble slutt på drikkevarene, stakk jeg av til Sverige. Jeg hadde hørt at det var fint å loffe i broderlandet. På Kjesäter satt en sekretær og avhørte: – Navn, sa’n. – Feikert, sa jeg. Han var jøde: – Ved du hva tyskera gjør mot oss jøder, sa’n, de slår og denger og dreper oss. Du er tysk, du har blå øyne, hva har du her å gjøre? Du er vel spion, sa’n. Så tok de og sendte meg over grensa.

På Kongsvinger sto tysk politi og venta: – Wilkommen, sa de. Så kjørte de oss til Oslo og plasserte oss i ei brakke oppe ved trikkesløyfa. Tyskerne laga en svær reportasje i bla’: Her har vi en kar som har flykta fra Sverige til Norge. Etter den reportasjen kom det fire til over.

Nedafor oss var det et hus der tyskera holdt til med kvinnfolk og greier. De var borte en tur, og gutta og jeg tok flaggstanga og kjørte mot døra så den gikk opp. Så stjal vi det vi kunne komme over av mat, brennevin og sigaretter og silkeundertøy.

Vi holdt oss på kafé City i Vaterland. Noe av varene solgte og kjingsa vi og noe ga vi bort. Vi fulgte etter de tyske soldatene som holdt til med tyske jenter under jernbanebrua. Vi trua dem på livet og tok fra dem jentene.

Jeg ble ansatt på Lebensborn vis à vis Victoria terrasse. Der var det norske jenter som skulle ha unger med tyskerne. Det var mye gråt og tenners gnissel. Jeg hadde nøkkel og kunne ta den maten jeg ville ha. Jeg kunne gitt Hjemmefronten alt de trengte. Men de trudde kanskje jeg var nazist.

Jeg forandra navn og dro til sjøs igjen. I Hamburg gikk jeg i land. De drev og bomba fælt. Når alarmen gikk, fløy folk i kjellerne, og jeg gikk rett inn og tok maten som sto på bordet. Ikke alle gikk i bomberommet. Inne på en restaurant dansa og hoia og skrek dem mens gulvet og veggene rista.

Jeg tjuvåkte på toget til Karlsruhe. Der levde jeg i en bunker. Ned i bunkeren kom ei 12 år gammel russisk jente som hadde mista foreldrene sine. Et par feite estlendere hadde fulgt etter henne og voldtok ‘a rett foran øya mine. En av dem holdt kniven mot halsen min for at jeg ikke skulle kunne gjøre no’.

Jeg leste i en avisfille at Hitler var død. Det var best å komme seg hjem. Jeg dro over Flensburg og København og fikk hjelp av det internasjonale Røde kors. Hjemme i Fredrikstad ble jeg arrestert og anklaga for å være landssviker. Jeg hadde aldri vært medlem av NS, men det var den tyske reklamen da jeg ble utvist fra Sverige de tenkte på.

Bretteville Jensen kom fra gærneasylet på Veum og undersøkte hue mitt. Han fant ut at jeg var på åtte års stadiet. Først fikk jeg dom og sikring på Ilebu. Deretter havna jeg på en gård på Asker. Jeg lengta etter friheten og stakk av og loffa på Sørlandet. De arresterte meg på landevegen og brukte løsgjengerloven og sendte meg til Opstad tvangsarbeidshus på Jæren for å trille tåke med boksehansker, som vi sa.

Til å begynne med var jeg på værste’ og stoppa divaner. Så ble jeg ganggutt på F-gangen. Jeg skulle vaske cella til Erling Knutsen eller Rottenikken. Han satt for knivmord. Jeg spurte’n: – Var det deg som gjorde det? – Nei, sa Rottenikken. Så sa’n: – Få litt brød av deg. I morra stikker jeg. – Er du ikke redd jeg skal sladre, sa jeg. – Du sladrer ikke, sa Rottenikken. Han stakk. Etter 14 dager ble’n tatt. Bonden på Nærbø fikk betaling pr. stykk når de fakka en Opstadrømling.

Jeg meldte meg for å ta opp poteter for jeg ville ha frisk luft. Det var et sånt uttørka elveleie der vi gjorde vårt fornødne. Jeg klatra ned og gikk et stykke nedover. Betjent Ueland dukka opp: – Du forsøkte å rømme, sa’n. Det blir ni dager vann og brød i straffecella i kjelleren. – Jeg hadde ikke tenkt å stikke, sa jeg, men nå spiller det ingen rolle likevel. Så løp jeg. Jeg dribla tre betjenter, men så kom en lastebil og sperra veien og da tok de meg.

Rett før jeg skulle gå, fikk jeg vite at sikringa var forlenga. Det ble et år til. Enkelte ble gærne. En smurte avføringa si på celleveggene for å komme ut. Anton Troskyldig sto i tre år med ansiktet mot gjerdet i luftegården uten å si et ord. Han døde på Opstad og kom ut med bena først.

Betjentene var bønder fra Nærbø. Noen var OK. En hadde vært misjonær i Afrika. Han kom inn i cella og slo oss i hue med den tunge nøkkelen. Han hadde vel moro av det.

Kokken var homo. Han prøvde seg. Jeg sa: – Får jeg flesk av deg, så kan det bli en forbindelse. Jeg lot ham leve i håpet og fikk mye godt flesk.

Etter at jeg hadde sona, loffa jeg mye i Danmark. Jeg skaffa meg en gammel barnevogn. Jeg kjøpte blomster på gartneriene, fant tomme blomsterpotter i avfallsdunken på kirkegården, fylte opp barnevogna og dro rundt og solgte. Tok jeg tre kroner, ga de meg ofte fem. Det stoppa en bil på veien: – Du blir vel tørst av at gå slik, sa sjåføren. Han langa ut fem øl.

Loffinga har jeg hatt i blodet. Jeg måtte ut på veien og være fri. Jeg ferierte i Vassfaret. Jeg hadde telt og sovepose. Fisk fanga jeg så å si med henda. Alle lenker var borte, ingen utgifter å tenke på. Det skulle være bjørn i traktene. De skygga visst unna meg.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling